Abiy Ahmed kom til makten i 2018 med et budskap om ‘medemer’ – samling av nasjonen. I stedet brøt det ut borgerkrig i Tigray-regionen. Opprørsgruppene nærmer seg i skrivende stund hovedstaden Addis Abeba, men et tett informasjonslokk har blitt lagt over konflikten. Spekulasjonene raser derfor rundt et snarlig regimeskifte i Etiopia.
Historien bak Tigray-konflikten kan spores langt tilbake i tid. Abiy Ahmed ble valgt som første, etiopiske statsminister uten tilhørighet til Tigray-folkets frigjøringsfront (TPLF). Både hans og det internasjonale samfunnets håp var at etnisitet skulle spille en mindre rolle i etiopisk politikk. I tillegg sørget den etterlengtede fredsavtalen med Eritrea for at Abiy vant Nobels fredspris.
I stedet for fred og forsoning brøt det ut væpnet konflikt mellom regjeringsstyrkene og TPLF i november 2020. Eritrea og styrker fra Amhara-regionen i Etiopia har gått inn i konflikten på Abiys side. TPLF og Tigrays forsvarsstyrker (TDF) har på sin side inngått en historisk allianse med tidligere fiende Oromo Liberation Army (OLA) – en opprørsgruppe fra landets mest folkerike region Oromia.
Ett år etter utbruddet har krigen fått økende oppmerksomhet ettersom TPLF rykker stadig nærmere den etiopiske hovedstaden Addis Abeba. Man kan få et inntrykk av at konflikten har eskalert, men denne krigen har rast siden dens begynnelse. Oppmerksomheten skyldes heller at opprørerne nå har flyttet fronten ut av Tigray. I tillegg har de fått det militære overtaket. De befinner seg i en posisjon hvor de muligens kan avsette Nobelprisvinner Abiy som statsleder om kort tid. Konflikten i Etiopia er verdens største pågående krig, ifølge Etiopia-forsker Kjetil Tronvoll, og mye peker nå i retning av at den også er et folkemord.
Hemmelighold fra dag én
Hendelser i Tigray har fra begynnelsen vært preget av hemmelighold. Abiy Ahmed har valgt å legge et tett lokk over konflikten, ved å kutte alle kommunikasjons- og internettforbindelser i regionen. Det har vært svært effektivt for å hindre internasjonal oppmerksomhet rundt hendelsene som har utspilt seg i Tigray. Situasjonsbildet har vært uklart, og falske nyheter har florert. Det har blitt rapportert om menneskerettighetsbrudd og grove overgrep mot sivile begått av TPLF. Etterhvert som konflikten har utviklet seg har det kommet frem at også etiopiske og eritreiske regjeringsstyrker har deltatt i samme type handlinger.
En nylig FN-rapport beskylder begge sider blitt for krigsforbrytelser. Denne rapporten er imidlertid resultatet av et samarbeid mellom FN og etiopiske styresmakter. Etiopiske myndigheter har systematisk nektet uavhengige tredjeparter å komme inn i Tigray. Rapporten er dermed et kompromiss og har blitt massivt kritisert. Etiopiske myndigheter har bestemt hvilke steder som kunne besøkes og hvem som kunne intervjues. Kilder har også fortalt at etiopiske styresmakter motarbeidet FN-ansatte. Rapporten sier svært lite om proporsjonene i volden som utøves av de ulike partene. Det er nå anerkjent av de fleste eksperter at det er regjeringsstyrkene som står for brorparten av volden.
Parallelt med krigens gang har bekymringene for at det foregår etnisk rensing og folkemord på tigrayene økt. På tross av at FN-rapporten har sine åpenbare mangler bekrefter den stort sett tidligere rapporter og vitnebeskrivelser. Den karakteriserer Tigray-krigen som ekstremt brutal. Abiy har på sin side brukt den som bevis på at etnisk rensing og folkemord ikke pågår.
Sult som våpen
Det er imidlertid liten tvil om at etiopiske myndigheter har utsatt sivilbefolkningen i Tigray for enorme påkjennelser. Foruten å kutte kommunikasjon og internett, har Tigray vært blokkert for handel, transport, varer, mat, bistand, nødhjelp, medisiner og banktjenester. Geografisk er Tigray plassert med Eritrea i nord, Etiopia i sør og øst, og Sudan i vest. Vest-Tigray er imidlertid okkupert av regjeringsstyrkene, og blokkerer fluktveien til Sudan.
Internasjonale humanitære organisasjoner, forskere og eksperter mener at myndighetenes fremferd i Tigray har minnet stadig mer om en utslettelsespolitikk, fremfor regulær krig. Flere har påpekt at sult aktivt brukes som en taktikk av Abiys regjering. Det ville ikke være første gang politiske styresmakter har forsøkt å ‘tørke ut havet for å fange fisken’.; med andre ord, å sulte befolkningen for å knekke motstandshæren. Med all sannsynlighet har det nå brutt ut hungersnød i Tigray, til tross for at myndighetene ikke erklærer dette offisielt. Sult er et svært effektivt våpen om man ønsker å ta livet av en stor gruppe relativt raskt.
Estimerte tapstall varierer mellom 5 000 og 200 000 døde i kamphandlinger. Hvor mange sivile som har måttet bøte med livet er umulig å fastslå. En lang rekke rapporter og drypp av innsikt tilsier at det er mange, mange tusen. Siden krigens utbrudd har det blitt meldt om massakrer, etnisk og religiøst motiverte arrestasjoner, gjengvoldtekter, voldshandlinger, nedbrenning av landsbyer, samt ødeleggelser av sykehus og fabrikker. Rapporter fra personer som har flyktet, samt satellittbilder over Tigray, bekrefter dette.
Et stille folkemord?
Sult er riktignok ikke det eneste våpenet som er tatt i bruk i Tigray. Et ukjent antall mennesker er nå internt fordrevne i Etiopia. Flyktninger som har kommet seg til Sudan forteller historier som sammen skaper et bilde av en systematisk vilje hos etiopiske myndigheter til å slette Tigray og folkegruppen fra kartet. ID-kort som er skrevet på tigrinja, det offisielle språket i Tigray, blir brent og erstattet med ID-kort på amharisk. Flyktninger skal blitt tvangsflyttet og kjørt bort fra områdene de bor i. Etnisk profilering hvor språk brukes som en indikasjon på om man tilhører Tigray-folket rapporteres om jevnlig.
Vilkårlige arrestasjoner og fengslinger fra myndighetenes side har funnet sted fra begynnelsen av konflikten. Rykter om massakre på sivile har florert, og videobevis har dukket opp på sosiale medier med jevne mellomrom. Flyktninger har beskrevet veiene ut av Tigray som strødd med døde etter massevoldshendelser og hevnmassakrer. En ikke navngitt humanitærarbeider i regionen fortalte i mars 2021 at han fryktet situasjonen ville ligne det tidligere Jugoslavia, og at Etiopia vil måtte grave opp massegraver i et tiår fremover. Likene til antatte tigrinere – menn og kvinner, gamle og barn – blir etter dagevis plukket opp fra Setit-elven i Sudan, som leder ut fra Tigray.
Voldtekter, gjengvoldtekter, slaveri og lemlestelse mot jenter og kvinner har vært dokumentert av flere. Det er ikke uvanlig at seksualisert vold brukes systematisk som våpen i en konflikt preget av etnisk rensing. Dette kommer av dets enorme fysiske, sosiale og psykiske konsekvenser. Systematiske angrep på den kvinnelige delen av en folkegruppe er også en form for angrep på gruppens evne til reproduksjon. Dette har vært en ingrediens i etnisk rensing og folkemord før.
‘En skitten krig’
Under lukkede forhandlinger med Finlands utenriksminister skal etiopisk lederskap ha uttalt om tigrayerne at de alle skulle bli ‘wiped out’ – utslettet. USAs utenriksminister Anthony Blinken har slått fast at etnisk rensing har funnet sted, og USA har truet med å ekskludere Etiopia fra en lukrativ handelsavtale om ikke menneskerettighetsbruddene tar slutt.
Abiy og hans regjering avviser alle anklager om forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser, etnisk rensing og folkemord. Det samme gjør Eritrea, som nå har trukket sine soldater ut av Tigray etter massive anklager om grove menneskerettighetsbrudd. Høytstående politiske og militære ledere i Eritrea begrunner på sin side uttrekningen med at konflikten i Tigray nå har blitt en så ‘stygg’ og ‘skitten’ krig at de ikke lenger kan være der.
Historisk militæroffensiv
Etiopia og Eritrea regnes som de sterkeste militærmaktene på det afrikanske kontinentet. De etiopiske regjeringsstyrkene (ENDF) og eritreiske soldatene er i antall og ressurser langt sterkere enn TPLF og deres allierte. Forholdet mellom Abiys Etiopia og Eritrea har vært noe i nærheten av allierte siden Abiy fremforhandlet fredsavtalen mellom de to. At eritreiske styrker støttet Abiy og involverte seg i Tigray da krigen brøt ut, betyr nødvendigvis ikke at de er venner. Prinsippet som virker å gjøre seg gjeldende er mer at min fiendes fiende er min venn.
Det eritreiske folks frigjøringsfront (EPLF), grunnlaget for Eritreas politiske lederskap, og TPLF gikk fra allierte til bitre fiender da krigen mellom Etiopia og Eritrea brøt ut i 1998. Før dette, frem til TPLFs maktovertakelse i 1991 og under Eritreas kamp for uavhengighet frem til 1993, kjempet TPLF og EPLF sammen. Eritreas involvering i Tigray kan slik sees på som en form for videreføring av krigen på slutten av 90-tallet.
Tigray-styrkene har på tross motstandernes felles styrke gjennomført en historisk militæroffensiv siden mai 2021. TPLF gikk fra en gerilja i 2020, til å bli en organisert hær i stand til å utfordre Afrikas to største militærmakter innen 2021. Militæroffensiven som har ledet TPLF nærmere og nærmere Addis Abeba er antakelig et resultat av at TPLFs kommando består av tidligere politisk lederskap og høytstående militære. De er dermed meget godt organisert, og har langt mer militærstrategisk kapasitet å lene seg på.
Etiopia-forsker Kjetil Tronvoll påpeker også at Tigray-folket har sterkere motivasjon og vilje til å vinne om dette er en eksistensiell krig for dem. Hvis det å bli værende i Tigray er ensbetydende med å dø av sult eller vold, har de allgrunn til å trekke fronten mot sentrale styresmakter i hovedstaden. Det er likevel usikkert om TPLF, TDF og OLA har en interesse i å ta kontroll over byen, eller om de vil bruke sin posisjon til å presse på for forhandlinger og Abiys avgang.
En relativ sannhet
I sommer erklærte Abiy våpenhvile til september. TDF har imidlertid kalt den for en ‘syk vits’ og respekterer den ikke. Etter Tigray-styrker hadde rykket stadig nærmere hovedstaden i november, erklærte regjeringen unntakstilstand. Abiy oppfordret samtidig alle etiopiere til å ta til gatene med våpen for å forsvare seg. Tigray-frontens ledere avviser likevel muligheten for et blodbad i Addis og hevder de ikke ønsker å ta makten.
Abiy selv skal nå ha dratt til fronten for å inspirere til motstand og rekruttering til det etiopiske militæret. Det er ikke godt å si hvor langs fronten han vil dra, om det er genuint eller et PR-stunt. Større deler av Etiopia er nå blokkert for kommunikasjon og internett. Dette gjør det svært krevende å holde oversikt.
Før konflikten brøt ut var Tigray hjem for over 90 000 eritreiske flyktninger. Nå kommer det rapporter om at også disse, som tidligere levde trygt i regionen, utsettes for krigsforbrytelser. Ettersom etniske skillelinjer gjør seg stadig mer relevant for alle parter til konflikten, synes det mer akutt å få i gang forhandlinger enn noensinne. Hvordan de ulike partene skal lokkes til forhandlingsbordet er mer uklart. Det samme er konsekvensene av hvem som til slutt blir sittende igjen som seierherre, da det kan gjenopplive konflikten mellom Etiopia og Eritrea.
Det er ingen tvil om at det autoritære TPLF-styret som hadde makten i Etiopia frem til Abiy tok over brøt menneskerettighetene og utsatte befolkningen for undertrykkelse og overgrep. Det er imidlertid ingen unnskyldning for å utsette sivilbefolkningen i Tigray for lidelsene de etter alle solemerker har gjennomgått det siste året.