Seksuelle overgrep er et av verdens eldste, billigste og mest effektive våpen. I 2012 definerte FN seksualisert vold som en av de fremste truslene mot internasjonale fred og sikkerhet.
Seksualisert vold er en grusom del av konfliktbildet verden over. FN regner med at 140 millioner mennesker på verdensbasis har behov for beskyttelse og humanitær assistanse. 35 millioner av disse er kvinner og jenter i fruktbar alder. FN anslår at minst én av fem blant disse har opplevd en form for seksuell vold. I tillegg rammes også gutter og menn.
Selv om seksualisert vold er et alvorlig brudd på internasjonale menneskerettigheter, humanitærretten og kan være å regne for en krigsforbrytelse, slipper ofte overgriperen unna med forbrytelsene. For ofrene er der derimot ingen flukt: de må leve med de fysiske og psykiske skadene i ettertid. Dette påvirker både dem, deres familier og hele lokalsamfunn, og er til hinder for å bygge langvarige fred og stabilitet.
Hva er seksualisert vold?
Seksualisert vold er enhver seksuell handling, eller forsøk på å oppnå en seksuell handling, gjennom utøvelse av vold eller tvang. I et krigs- eller konfliktområde kan dette blant annet innebære voldtekt, tvungen prostitusjon, seksuell tortur, seksuelt slaveri, og annet seksuelt misbruk av personer. I krig og konflikter kan voldtekt brukes som en bevisst handling mot fienden, som en «belønning» for egne soldater, eller som hevn. Voldtekt og andre former for seksuelt misbruk kan også brukes som torturmetode.
Seksualisert vold blir ansett som et effektivt våpen fordi det får enorme samfunnsmessige konsekvenser. I tillegg til de fysiske skadene og eventuelle uønskede graviditeter, er det også knyttet store psykiske traumer til dette. Det kan også ramme et helt samfunns evne til å formere seg. I noen samfunn er det så skambelagt at ingen vil ha barn med kvinner som har blitt utsatt for voldtekt. Det har derfor blitt omtalt som et sakte folkemord.
Seksuell vold finner sted i mer eller mindre alle kriger og konflikter der sivilbefolkningen kommer i nærkontakt med de krigførende partene. Mye tyder på at i kulturer der mannen dominerer, blir risikoen for seksuelle overgrep under væpnet konflikt større.
Eksempler
Eksempler på seksuelle overgrep finnes i alle konflikter. Omfanget av overgrepene varierer likevel stort. I tillegg varierer det om overgrepene er et biprodukt av krigen, eller om det blir brukt som et bevisst våpen eller strategi.
Det er flere kjente tilfeller av voldtekt eller andre seksualiserte overgrep mot sivilbefolkning på begge sider under Den andre verdenskrig. Det antas for eksempel at opptil to millioner tyske kvinner ble voldtatt av russerne under og etter andre verdenskrig. Også mer organiserte former for seksuelle overgrep forekom.
Det mest kjente eksempelet er de om lag 200 000 koreanske, kinesiske, japanske, taiwanske og filippinske kvinnene som ble tvunget til å være sexslaver for det japanske militæret. Disse har ofte blitt omtalt som «trøstekvinnene».
Balkan-krigene og folkemordet i Rwanda på 1990-tallet blir allikevel sett på som et vendepunkt. Seksuelle overgrep fikk da et politisk element over seg og ble systematisk brukt som ledd i etnisk rensning. I disse krigene spilte etnisitet en sentral rolle.
Ettersom etnisk tilhørighet gjerne følger faren i de fleste kulturer, kan voldtekt brukes som en strategi for å øke egen befolkning. I Bosnia var det egne voldtektsleire, der målet skal ha vært å gjøre kroatiske og muslimske kvinner gravide med serbiske menn.
I Rwanda ble det satt opp egne avdelinger av HIV-smittende menn som skulle smitte så mange tutsier og moderate hutuer som mulig. Dette fikk et dødelig resultat. Organisasjonen for afrikansk enhet (forløperen til Afrikanske Union) utga en rapport i etterkant av konflikten som fastslo at nesten alle kvinner som overlevde folkemordet, hadde vært utsatt for voldtekt eller annen seksuell vold. Mellom 2500 og 10 000 barn ble født som et resultat av overgrepene.
Om det å bli voldtatt er et sterkt tabu for kvinner, er det kanskje enda mer tabulagt for menn. Av de mange mennene som ble voldtatt eller utsatt for seksuelle overgrep i Rwanda, var det få som stod frem.
FNs arbeid
FNs politikk vedrørende seksuell vold, seksuelt misbruk og seksuell utnyttelse er todelt. For det første har FNs sikkerhetsråd fokusert på kvinners og barns rett til beskyttelse mot seksuell vold i forbindelse med krigshandlinger. Dette har fått stort fokus gjennom to vedtak i FNs sikkerhetsråd: Resolusjon 1325 og resolusjon 1820.
Sistnevnte likestiller seksualisert vold med andre våpen brukt i konflikter. Med disse to resolusjonene er dermed voldtekt i krig anerkjent som en krigsforbrytelse og en forbrytelse mot menneskeheten. Gjennom resolusjon 1888, fulgte Sikkerhetsrådet opp resolusjon 1325 og 1820. Resolusjonen krever at fredsbevarende styrker skal beskytte kvinner og barn i konfliktområder mot seksuell vold som følge av krigshandlinger.
For det andre arbeider FNs generalsekretær med å forhindre og forebygge at FNs eget personell utøver seksuell vold, misbruk og utnyttelse mot sivilbefolkningen i de land de er utplassert. For eksempel har FN-soldater i MINUSCA i Den sentralafrikanske republikk blitt beskyldt for seksuelle overgrep. I tillegg til de humanitære konsekvensene dette har, har det også bidratt til å svekke legitimiteten til de internasjonale styrkene.
Seksuelle relasjoner mellom personell i fredsbevarende styrker og sivilbefolkningen er ikke eksplisitt forbudt. Men, det på det sterkeste frarådet. I 2003 la FNs generalsekretær fram etiske retningslinjer for FNs personell. Utfordringen er at disse kun gjelder FNs sivile personell.
De militære styrkene er underlagt lovverk og retningslinjer gitt av det landet som sender dem. Det er imidlertid vært jobbet mye med rapporteringsmekanismer som pålegger ledere å melde fra om overgrep de har kjennskap til at er utført av soldater. Dersom det ikke meldes fra er det lederen som kan bli dømt.
Utfordringer med straffeforfølgelse
Både internasjonal folkerett og internasjonale menneskerettighetskonvensjoner forbyr eksplisitt alle former for seksuell vold på ethvert tidspunkt mot enhver person. Videre sørger internasjonal strafferett for at det finnes et individuelt ansvar for de personer som bryter disse lovene, også i krigstid. Den internasjonale straffedomstolen i Haag har myndighet til å straffeforfølge tilfeller av seksuell vold.
Selv om vi har regler mot seksuelle overgrep i krig, har svært få blitt straffeforfulgt. Enda færre har blitt dømt. En hovedutfordring er at innhenting av bevis vanskeliggjøres av at ofre ikke tør å stå frem.
De som står fram, gjør det ofte lenge etter at hendelsen fant sted. Det handler om at temaet er både kulturelt og politisk sensitivt. Den internasjonale straffedomstolen har også begrenset oppslutning, og har kun myndighet når statene selv mangler evne og vilje til å straffeforfølge forbrytelsene.
I 2016 var første gang en nasjonal domstol ila en dom mot seksuelt slaveri som en krigsforbrytelse. Dommen var en del av rettsoppgjøret etter borgerkrigen i Guatemala på 1980-tallet. Under borgerkrigen ble en rekke urfolkskvinner holdt som seksuelle slaver over en periode på seks år. Den 8. juli 2019 ble den tidligere kongolesiske generalen Bosco Ntaganda den først til å bli dømt for å ha brukt voldtekt som krigsvåpen i en internasjonal domstol.
Norsk innsats
Norge har de siste årene trappet opp arbeidet mot seksualisert vold i konflikt betraktelig. Norge er internasjonalt ledende i arbeidet med å implementere FNs resolusjon 1325 om Kvinner, fred og sikkerhet generelt, og i arbeidet med bekjempelse av seksualisert vold i konflikt spesielt. Dette er et av områdene Norge ønsker å satse på gjennom medlemskapet i FNs Sikkerhetsråd fra 2021 til 2022.
Norge har også utviklet en egen veileder for utenriksstasjonenes, Utenriksdepartementets og Norads arbeid på dette feltet. Dette har vakt internasjonal anerkjennelse. I samarbeid med FN har Norge også utviklet verdens første håndbok for forebygging og håndtering av seksualisert vold i konflikt. Den er ment til bruk av FNs fredsbevarende operasjoner.
Nobels fredspris i 2018
I 2018 gikk Nobels fredspris til Nadia Murad og Denis Mukwege for deres kamp mot seksualisert vold brukt som våpen i krig og væpnede konflikter. Dette var med på å rette et internasjonalt søkelys mot seksualisert vold.
Denis Mukwege har brukt store deler av sitt voksne liv til å hjelpe ofre for seksualisert vold i Den demokratiske republikken Kongo. Gjennom opprettelsen av et hospital har Mukwege og hans stab behandlet tusener av pasienter utsatt for slike krenkelser siden 1999. De fleste overgrepene har skjedd med bakgrunn i den langvarige borgerkrigen i landet.
Mukwege har ikke bare viet sitt liv til å hjelpe ofrene, men også tale deres sak. Hans motto er «justice is everyone’s business». Menn og kvinner, offiserer og menige soldater, myndigheter lokalt, nasjonalt og internasjonalt – alle har et ansvar for å varsle om og bekjempe seksualisert vold som våpen i krig.
Nadia Murad er på sin side er vitnet som forteller om overgrep mot seg selv og andre. Hun tilhører jesidi-minoriteten i det nordlige Irak. Som én av anslagsvis 3000 jesidi jenter og kvinner, ble hun utsatt for voldtekt og andre overgrep fra IS.
Etter at hun klarte å flykte, valgte hun å fortelle om egen lidelse og tale ofrenes sak. Dette var helt i strid med de sosiale kodene. I 2016 ble hun utnevnt til FNs første «Goodwill Ambassador for the Dignity of Survivors of Human Trafficking». Da var hun bare 23 år gammel.
De to vinnerne har på hver sin måte bidratt til at seksualiserte overgrep i krig blir synliggjort og at gjerningsmennene kan stilles til ansvar.