Norge i Sikkerhetsrådet

I perioden 2021-2022 har Norge en plass rundt verdens mektigste bord. Å sitte i Sikkerhetsrådet er en stor mulighet for Norge, men kan også by på flere utfordringer.

Sikkerhetsrådets sal omtales ofte som «det norske rommet». Salen var nemlig en gave fra Norge til FN, og er utformet og utsmykket av norske arkitekter, malere og designere. Norge har en lang tradisjon med å støtte opp under en rettsbasert, internasjonal verdensorden der FN og Sikkerhetsrådet står helt sentralt. At Norge har en plass rundt det karakteristiske halvsirkelformede bordet er særlig viktig i en tid der den internasjonale verdensordenen er under økende press.

Norges kandidatur

Allerede i 2007 lanserte Norge formelt sitt kandidatur for perioden 2021-2022. Sikkerhetsrådet omtales ikke uten grunn som FNs aller mektigste organ. Det lille rådet på 15 stater har hovedansvaret for å bevare fred og sikkerhet i verden.

Alle FNs medlemsland er forpliktet til å følge vedtak gjort av Sikkerhetsrådet, og rådet er i tillegg det eneste organet i verden som kan gi stater eller organisasjoner mandat til å bruke militærmakt. Kampen om plassene i Sikkerhetsrådet er derfor hard, og det ble lagt ned store ressurser for å sikre Norge en plass ved bordet.

For å bli valgt til Sikkerhetsrådet kreves det støtte fra to tredjedeler av de 193 medlemsstatene i Generalforsamlingen. Her teller alle stemmer like mye – fra mektige stormakter til små øystater. Ved årets valg skulle det velges én stat fra Afrika, én fra Asia og Stillehavsregionen, og én fra Latin-Amerika. I tillegg skulle det velges to stater fra gruppen «Vest-Europa og andre». Det var denne gruppen Norge konkurrerte i, og de to andre kandidatene var Canada og Irland.

Norge og Irland stakk av med flest stemmer og er dermed representantene for de vestlige landene mellom 2021 og 2022. Dersom kampanjen hadde mislyktes, ville Norge ikke fått muligheten til å prøve seg igjen før i 2041. Dette er fordi de nordiske landene har en uformell avtale om at landene kun kan prøve seg hvert tyvende år.

Hva skal Norge jobbe for?

En plass i Sikkerhetsrådet er altså ikke en mulighet som byr seg ofte. Norge har vært valgt inn fire ganger tidligere, sist for perioden 2001-2002. Prioriteringene for Norges periode er nøye utvalgt med tanke på hva som er viktigst for norsk utenrikspolitikk i dag.

Hjørnesteinen for Norges engasjement i Sikkerhetsrådet er å underbygge og forsvare den liberale verdensordenen med fokus på FN og folkeretten. For små land som Norge er det viktig å bevare en verdensorden basert på sterke internasjonale institusjoner. Dette gir nemlig forutsigbarhet og sikrer at alle land blir hørt, noe som tjener norsk sikkerhet og velstand godt.

I dag er imidlertid denne ordenen under press. Vi ser over hele verden at internasjonale institusjoner, menneskerettigheter, demokrati og rettsvesen utfordres av antiliberale krefter. Både fra autoritære stater som Nord-Korea og stormakter som Russland og Kina.

I Sikkerhetsrådet vil norske myndigheter utnytte sin kompetanse med fredsprosesser, og sette økt fokus på kvinners deltakelse. Norge vil også arbeide for å forebygge og bekjempe seksualisert vold som et våpen. Med de langsiktige ringvirkningene dette har, anses det som en av de fremste truslene mot internasjonal fred og sikkerhet. Norge vil videre sette søkelys på hvordan klimaendringer og konflikt henger sammen, en utfordring som blir stadig mer aktuell.

Norges oppgaver i Sikkerhetsrådet

Det er store temaer Sikkerhetsrådet dekker. For å effektivisere arbeidet har medlemmene i Rådet ansvar for ulike underliggende organer som fokuserer på hvert sitt tema. Norge har ansvar for Sanksjonskomiteen for Nord-Korea, Sanksjonskomiteen for ISIL og al-Qaida.

Norge har også fått ansvar for å kalle inn til møter og skrive utkast til resolusjoner som omhandler Afghanistan og den humanitære situasjonen i Syria. I tillegg har Norge ansvar for å lede arbeidsgruppen for barn og væpnet konflikt, samt delansvar for å sette fokus på sammenhengen mellom klima og sikkerhet når FN diskuterer ulike landsituasjoner.

Til bords med verdens mektigste

I tillegg til Norge og Irland sitter de tre regionale stormaktene Kenya, India og Mexico i Sikkerhetsrådet for perioden 2021-2022. Det første året har også Estland, Niger, Saint Vincent og Grenadinene, Tunisia og Vietnam plass rundt bordet. Disse skal sitte ut 2021. Det er i tillegg fem faste stater i Sikkerhetsrådet: USA, Storbritannia, Frankrike, Russland og Kina.

Som medlem av Sikkerhetsrådet vil Norge sitte til bords med verdens mektigste land på daglig basis. Dette gir en enestående mulighet til å bygge allianser og fremme norske interesser. En stor del av utfordringen er imidlertid at de fem faste medlemmene har vetorett. Dette fører til en svært skjev maktstruktur.

Den nåværende dynamikken mellom vetomaktene har stukket kjepper i hjulene for mange vedtak. I spørsmålet om borgerkrigen i Syria har for eksempel FNs Sikkerhetsråd tidvis vært fullstendig handlingslammet. Dette er særlig fordi Russland, som alliert av Syria, har lagt ned veto mot en rekke vedtak om konflikten. Vi ser også at i flere andre pågående konflikter har stormaktene ulike interesser, allierte og ideer om framgangsmåte. Dette kan by på utfordringer.

Hvor viktig er Sikkerhetsrådet?

Det stilles ofte spørsmål om hvor mye makt FN og Sikkerhetsrådet egentlig har, særlig i en tid der Sikkerhetsrådet er dypt splittet. I dag trekkes paralleller til Den kalde krigen fordi stormaktene ikke klarer å samle seg om felles løsninger. Som FN for øvrig er ikke Sikkerhetsrådet mer enn summen av medlemslandene som utgjør rådet til enhver tid.

De faste medlemslandene tar mye av Sikkerhetsrådets oppmerksomhet, og har en ekstra gulrot med vetoretten. Likevel har de rullerende medlemmene innflytelse, med mulighet til å sette dagsorden og påvirke ut fra egne interesser og verdier. FN er i gang med omfattende reformarbeid initiert av generalsekretær António Guterres. Reformarbeidet vil også påvirke Sikkerhetsrådet, og Norge har vært en av pådriverne for slik reform.

Blant annet har Norge, sammen med 26 andre land, fremmet forslag om at Sikkerhetsrådets medlemmer skal forplikte seg til ikke å stemme mot resolusjoner som omhandler å forebygge eller stanse forbrytelser mot menneskeheten. Dette forslaget har nettopp til hensikt å forhindre at stormaktenes egeninteresser ødelegger for FNs arbeid med å sikre internasjonal fred i land som Syria.

Sikkerhetsrådet er i dag i stor grad splittet i dette spørsmålet mellom vetomaktene. Russland og Kina er forkjempere for at statssuverenitetsprinsippet trumfer høyest. USA, Storbritannia og Frankrike mener imidlertid dette prinsippet i større grad skal fravikes dersom myndighetene i et land ikke kan eller vil beskytte egen befolkning mot grove menneskerettighetsbrudd, slik som folkemord og etnisk rensing.

Det er altså uenighet i Sikkerhetsrådet om de internasjonale kjørereglene, og hvorvidt statssuverenitet skal vike for å skape fred og beskytte sivilbefolkning. Hvis man får til en reform, kan resultatet være et Sikkerhetsråd som er langt mer effektivt i sin håndtering av kriger og kriser. I en tid med store uenigheter stormaktene imellom er det imidlertid tvilsomt at disse reformene vil få gjennomslag.

I skvis mellom stormaktene

I Sikkerhetsrådet vil Norge måtte balansere mellom de sprikende stormaktsinteressene til USA, Russland og Kina, som blir stadig tydeligere. I november 2020 var det presidentvalg i USA. Valget ga ikke flertall til president Donald Trump, men til utfordreren Joe Biden. Dette kan være en fordel for Norge i Sikkerhetsrådet.

De siste fire årene har nemlig Trump har satt USA på kollisjonskurs med store deler av den vestlige verden ved blant annet å trekke USA fra sentrale FN-organer, utfordre NATO-alliansen og rose autoritære ledere. Forholdet til de andre vestlige vetomaktene, Frankrike og Storbritannia, har som følge av dette surnet. Joe Bidens utenrikspolitiske agenda tyder imidlertid på at han vil gjenoppbygge et godt forhold til USAs nærmeste allierte og være en tydelig og pålitelig spiller i internasjonalt samarbeid.

Under Trump har også USAs forhold til Kina blitt tydelig forverret, blant annet etter at Trump igangsatte en omfattende handelskrig mot stormakten. Dersom forholdet mellom USA og Kina fortsetter i samme spor også under Biden, kan det sette Norge i skvis mellom to mektige aktører. Norge har allerede opplevd hvordan det er å bli fryst ut av Kina. Etter at Nobelkomiteen ga fredsprisen til dissidenten Liu Xiaobo i 2010 satte Kina opp en isfront som varte i seks år.

Også forholdet til Russland vil utfordres. Norske myndigheter har alltid ønsket å opprettholde et balansert forhold til vår nabo i øst, men dette har blitt stadig vanskeligere etter Russlands annektering av Krim i 2014. I saker der Russland og Norge har svært ulike syn, slik som blant annet Syria, kan forholdet til nabolandet bli mer krevende.

Den liberale verdensordenen på hell

Siden sist gang Norge satt i Sikkerhetsrådet har Kina og Russland gjort seg langt mer gjeldende i internasjonal politikk. Mye av dette skjedde som følge av at den forrige amerikanske administrasjonen langt på vei avviste sentrale elementer ved den liberale verdensordenen. Fra å inneha lederrollen i internasjonal politikk, trakk Trump USA aktivt ut av blant annet Parisavtalen, atomavtalen med Iran og Verdens helseorganisasjon.

Kina og Russland har utnyttet muligheten til å fylle tomrommet. Dette er to land som legger liten vekt på demokratiske prinsipper og menneskerettigheter, som anses som grunnleggende for den liberale verdensordenen. Dette er derimot prinsipper som Norge er en forkjemper av. For Norge kan det bli vanskelig å beholde troverdigheten uten å påpeke for eksempel Kinas behandling av den etniske minoriteten uigurer.

Å trå varsomt, samtidig som man inntar posisjonen som forkjemper for den regjerende verdensordenen, vil bli vanskelig. I en tid der selve grunnlaget for norsk sikkerhet er truet fra flere hold, er det likevel liten tvil om at en plass i Sikkerhetsrådet gir viktige muligheter.