Skjørt demokrati i Tunisia

Tunisia trekkes ofte frem som suksesshistorien fra Den arabiske våren. Men det tunisiske demokratiet er skjørt og nye bølger av misnøye vokser stadig frem.

Afrikas nordligste punkt er Ras ben Sakka i Tunisia. Med sin geografiske plassering har landet havnet i sentrum for flere maktkamper opp gjennom tidene. Allerede i det 10. århundret f.Kr. var byen Karthago i dagens Tunisia en økonomisk og militær stormakt etablert av fønikerne.

Området ble en del av Romerriket rundt 150 år f.Kr., men fremveksten av islam i Nord-Afrika på 600-tallet førte til at området tilfalt Det umajjadiske dynastiet. I 1574 ble landet del av Det osmanske riket, men landet ble i realiteten styrt av et familiedynasti – Hussein-dynastiet. Fra midten av 1800-tallet gjennomgikk landet en rask modernisering og ble i 1861 det første arabiske landet med grunnlov. Flere tiår med økende fransk innflytelse fulgte og Tunisia ble formelt et fransk protektorat i 1881.

Under Den andre verdenskrig kom Tunisia under kontroll av den franske Vichy-regjeringen og fikk en sentral rolle. Både italienske og tyske styrker brukte tunisiske havnebyer til å forsyne sine styrker i Libya. Tunisia ble sentral for de amerikanske, britiske og frie franske styrkene i invasjonen av Sicilia. Tyskland okkuperte Tunisia i 1942. Flere tunisiere forholdt seg positive til erobringen da de håpet et fransk nederlag i krigen ville gi dem selvstendighet. De allierte styrkene frigjorde Tunisia i 1943 og et fransk styre ble innført.

Selvstendighet og diktatur

Tunisia hadde ulike former for indre selvstyre under franskmennene. Landet fikk sin selvstendighet først den 20.mars 1956, etter stort press fra nasjonalistene i landet. Habib Bourguiba ble statsminister og monarkiet ble avskaffet.

Bourgubia var utdannet jurist i Frankrike, med ledet nasjonalistpartiet Néo-Destour og satt fengsel i flere omganger før selvstendigheten. Det ble imidlertid ingen demokratiske reformer, og flere tiår med diktatur fulgte. Bourguiba innførte sosialisme, kollektivisering av jordbruk og sentralstyring av økonomien.

Etter massive protester og stadig dårligere økonomi ble det imidlertid gjennomført flere vellykkede reformer utover 70-tallet. Dette skjedde likevel uten at befolkningen merket noe særlig til den økonomiske veksten.

En viss politisk liberalisering fant sted på begynnelsen av 80-tallet. I 1981 ble ettparti-systemet formelt opphevet. Utover 80-tallet økte imidlertid misnøyen blant folket og etter en periode med større økonomisk krise ble Bourguiba avsatt i 1987. Maktovertakelsen har blitt betegnet som et kupp. Men, det ble gjennomført i tråd med konstitusjonen da Bourguiba ble erklært senil og uskikket til å styre landet.

Generalen og statsministeren Zein el-Abdin ben Ali tok over. Kun noen få andre partier var tillatt, og Ben Alis parti vant dermed alle valg med over 90 prosent av stemmene.

Den arabiske våren

Betegnelsen «Den arabiske våren» brukes for å beskrive en serie av opprør mot sittende regimer i Nord-Afrika og Midtøsten fra januar 2011. Den arabiske våren startet imidlertid den 17. desember 2010 da Mohammed Bouaziz, en ung grønnsakshandler i den tunisiske byen Sidi Bouzid, fikk grønnsaksvognen sin konfiskert av politiet, uten grunn. Etter mislykkede forsøk på å prate med de lokale styresmaktene, satte Bouaziz fyr på seg selv i protest mot regimet. Han døde den 4. januar 2011 av brannskadene.

Mange tunisiere kjente seg igjen i situasjonen. Demonstrasjoner og opprør spredde seg derfor raskt til flere byer i landet, deriblant hovedstaden Tunis. Opprøret, som kalles Sjasminrevolusjonen, skyltes i stor grad stor frustrasjon blant befolkningen grunnet utbredt arbeidsledighet, økte matvarepriser, korrupsjon, og mangel på menneskerettigheter.

President el-Abadine møtte først demonstrasjonene med å innføre unntakstilstand i landet. Etter hvert så presidenten seg likevel nødt til å reise til Saudi Arabia i eksil i januar 2011. I oktober samme år ble det holdt valg til en grunnlovgivende forsamling som innen ett år skulle lage en ny grunnlov.

Valget gikk fredelig for seg, og hadde en oppslutning på hele 90 %. I november 2011 ble menneskerettighetsaktivisten Moncef Maeazouki valg til president i overgangsregjeringen.

Ettervirkningene av Den arabiske våren

Det brøt ikke ut noen borgerkrig i overgangsperioden, og Tunisia fremstår i dag som det mest vellykkede utfallet av Den arabiske våren. I januar 2014 fikk det endelige grunnlovsutkastet tilslutning fra over to tredjedeler av de folkevalgte i nasjonalforsamlingen. Den nye grunnloven har blant annet fastslått regler for gjennomføring av valg. Den har også avsatt halvparten av plassene i nasjonalforsamlingen til kvinner. Ingen andre land i verden har en så stor kvotering i nasjonalforsamlingen. Det vekket særlig oppsikt at dette skjedde i et muslimsk land.

I desember 2014 ble den tunisiske advokaten og politikeren Al-Baji Qaʾid as-Sibsi valgt til president i det første demokratiske valget etter revolusjonen. Han ledet partiet Nidaa Tounes, et sekulært og sosialdemokratisk parti stiftet av ham selv i 2012. As-Sibsis rolle var ofte begrenset av grunnloven til kun å ha kontroll med forsvars- og utenrikspolitikk. I tillegg mistet as-Sibsi mye av sin påvirkningsmakt etter at Youssed Chaded ble statsminister i 2016.

Noe av suksessen i Tunisia tilegnes organiseringen av en bred politisk dialog og offentlig debatt. Disse har inkludert representanter fra både den gamle eliten og fra sivilsamfunnet. Den såkalte Kvartetten, som består av ulike organisasjoner i det tunisiske sivilsamfunnet, ble sågar tildelt Nobels fredspris i 2015. Begrunnelsen for tildelingen var den sentrale rollen de spilte som mekler og pådriver mellom politiske partier og andre aktører.

Terror og unntakstilstand

På lik linje som i andre deler av Nord-Afrika, vokste det på 70- og 80-tallet frem en betydelig islamistisk opposisjon i Tunisia. Denne forfektet en islamsk stat og avviste det sekulære samfunnet Tunisia var blitt under daværende president Bourguiba. Opp gjennom 90-tallet opplevde Tunisia flere terroranslag – særlig mot turister. Flere islamistiske grupper vokste frem i Tunisia, blant andre Ansar al-sharia in Tunisia og Katibat Uqba ibn Nafi som er en utbrytergruppe fra al-Qaida i Maghreb.

I juli 2015 ble det innført unntakstilstand i Tunisia etter flere terrorangrep knyttet til IS. Dette inkluderte et angrep på Bardo-museet i Tunis og mot turister på stranden i Sousse samme år. Gjerningsmennene hadde fått trening i Libya. Tunisia kunngjorde derfor at det skulle bygges en 160 kilometer lang sikkerhetsmur langs grensen til Libya som et tiltak mot terrorisme.

De sosiale problemene i de perifere regionene av landet har i stor grad bidratt til radikalisering og rekruttering til islamistiske grupper. Dette gjelder særlig i områdene som grenser til Libya i sørøst og Algerie i vest. Unntakstilstanden har blitt videreført flere ganger, senest i februar 2022. I 2019 ble det også vedtatt en ny lov som gir myndighetene makt til å forby demonstrasjoner og streik, suspendere ikke-statlige organisasjoner (NGOer), innføre vilkårlig begrensning på bevegelsesfriheten, og gjennomføre ransakelser uten varsel eller grunn.

Fortsatt misnøye

Tunisia blir trukket frem som suksesshistorien fra Den arabiske våren fordi de fikk til et maktskifte uten at det utløste borgerkrig slik som i Syria, Libya og Jemen. Imidlertid er det fortsatt store økonomiske utfordringer i landet. Tungrodd byråkrati, korrupsjon, høy inflasjon og høy arbeidsledighet – særlig blant de unge – preger fortsatt hverdagen til landets befolkning.

Turisme er en meget viktig næring, og denne lider særlig ved ustabilitet og fare for terrorangrep. I tillegg vokser de økonomiske forskjellene i landet, og særlig blir det større motsetninger mellom innlandet og kyststrøkene. For eksempel lever rundt 30 prosent i innlandet i fattigdom, mens kun 15 prosent lever i fattigdom på landsbasis. Arbeidsledigheten i innlandet er tre ganger så høy som ved kysten, og mulighetene til en god utdannelse er dårligere. 

Ustabilt nabolag

Tunisia ligger kilt inn mellom Algerie og Libya. Selv om demonstrasjonene i Algerie har påvirket opinionen i Tunisia, er det likevel utviklingen i det andre nabolandet som volder størst bekymring. Mens Tunisia er et eksempel på hvor suksessfull Den arabiske våren kunne være, er Libya det motsatte.

Etter luftkrigen som endte med regimeendring har statsdannelsen så godt som brutt sammen. Landet preges i dag av borgerkrig, lovløshet og væpnede militser. Dette er forhold som lett kan skli over landegrensene og ramme også Tunisia. Tunisiske myndigheter og politikere har vært svært tilbakeholdne med å kommentere situasjonen i Libya, utover å oppfordre til en fredelig løsning.

Land som ikke har vært demokratiske lenge er ofte mer sårbare for tilbakeslag. Det handler om at man ikke har noen historisk tradisjon for hvordan et demokrati fungerer og mange institusjoner er nye. Dersom myndighetene i Tunisia ikke får bedret de underliggende forholdene som gjorde at folket tok til gatene i 2011, kan mye av demokratiseringen ha vært forgjeves.

De mest presserende problemene for folk flest er de forhold som påvirker dagliglivet, ikke hvorvidt de får mulighet til å stemme på ulike politikere. Et politisk valg vil kun føles meningsfylt dersom befolkningen faktisk ser resultater etter å ha gått til valgurnene. At Tunisia i tillegg befinner seg i en ustabil region, og at slike resultater ofte lar vente på seg, gjør situasjonen enda mer usikker.

Demonstrasjoner

I april 2019 var det flere demonstrasjoner i Tunisia.  Etter at folket krevde den algeriske presidentens avgang i april 2019, rørte opposisjonen i Tunisia på seg. Flere tok til sosiale media for å kreve at sittende president as-Sibsi ikke skulle stille til gjenvalg. Dette til tross for at han ble valgt i et demokratisk valg og landets grunnlov tillater presidenten å sitte to perioder.

En studie gjennomført av the International Republican Institute i februar 2019 viste at hele 87 prosent av tunisiere mente at landet deres var på vei i gal retning. De mente også at valget egentlig ikke hadde noe å si for hvordan landet styres. Maeazouki, som fungerte som president i overgangsregjeringen i 2011, gikk i april 2019 ut og berømmet demonstrasjonene i Algerie. Han sa at maktskiftet var «et at de mest suksessfulle revolusjonene fra Den arabiske våren».

Under sommeren 2019 døde derimot den 93 år gamle as-Sibsi, og det tunisiske presidentvalget ble holdt noen måneder senere, i oktober samme år. Den nye presidenten ble Kais Saied, en jussprofessor og relativ nykommer i politikken. Saied ble kjent for å støtte dødsstraff og forbud mot offentlig kjærtegn og homofili. I årene som har fulgte tok Saied stadig flere skritt mot en anti-demokratisk framtid for landet.

Tunisiske tilstander eskalerer

I 2021 gjorde president Saied en rekke endringer innad i Tunisia. Statsministeren fikk sparken, parlamentet ble avsatt og presidenten startet å styre landet på dekret. Nøyaktig ett år etter har en folkeavstemning, der 76 prosent av det tunisiske folk lot være å stemme, gitt Saied lov til å endre grunnloven. Disse endringene gir Saied en ny, nærmest ubegrenset makt som i mindre grad vil kunne kontrolleres av domstoler eller parlamentet.

Saieds kritikere har advart om at den nye grunnloven kan føre Tunisia tilbake til et diktatur. Likevel, mens mange ser på Saieds trekk som en siste spiker i kista til den arabiske våren, sier andre at endringer i en slik skala trenger et historisk perspektiv. 2022s folkeavstemming i Tunisia er selvfølgelig et tilbakeslag for forankringen av en demokratisk kultur i landet. Men det er viktig å huske at historier om revolusjonær endring går likt verden over: Ett skritt frem, ett tilbake og så videre. Og for Tunisia er det ikke annerledes.