Undervisningsopplegg: Terrorisme og ekstremisme

Terrorisme er ikke et nytt fenomen, og man finner beretninger om terrorisme i noen av menneskehetens eldste tekster. Ordet i seg selv ble for første gang brukt under Den franske revolusjonen, men terrorisme har preget vår historie lenge før det.

Zealot-Sicarii’ene, en ekstremistisk utbrytergruppe fra de jødiske selotere fra rundt 70 år etter vår tidsregning, anses av mange som verdens første terrorgruppe. Siden da har terrorisme vært til stede under frigjøringskriger, motstandsbevegelser, revolusjoner, borgerkriger og mellomstatlige kriger. For grupperinger og opprørere uten tilsvarende militær styrke som staters hærer har terrorisme vært et mye brukt virkemiddel i krig.

Men motivasjonen for terrorangrep har endret seg med tiden. Ser man til Europa, var det 19. århundre preget av venstreekstreme og ulike nasjonalistiske separatist grupperinger. De siste 20 årene har imidlertid internasjonale islamistiske terrorisme utgjort den største trusselen, og de siste årene har Europa og Vesten opplevd flere høyreekstreme terrorangrep.

Terrorisme

Terrorisme kjennetegnes ved å være et politisk virkemiddel, altså vil et terrorangrep alltid vært motivert av et politisk mål. En seperatistgruppe som utfører et terrorangrep har for eksempel et politisk mål om løsrivelses fra staten, mens en islamistisk terrorgruppe for eksempel vil ha et politisk motiv om at staten styres etter deres ekstreme tolkning av islam. Videre kjennetegnes terrorisme ved at den tar i bruk makt eller vold, og at den ønsker å skape mest mulig frykt. I tillegg kjennetegnes terrorisme ved at et terrorangrep ofte rammer en større andel av befolkningen enn de direkte ofrene.

Radikaliseringer

Radikaliseringer et begrep som brukes for å forstå hvorfor mennesker kan bli tilbøyelige til å utføre terrorangrep eller ta del i en terrororganisasjon. Radikaliseringen sees ofte på som en prosess hvor man utvikler et ensidig verdensbilde. En person som ikke har gjennomgått en radikaliseringsprosess vil for eksempel godta at det er mange ulike måter å tolke verden på, mens en radikalisert person ikke vil godta noen alternative perspektiver. I en radikaliseringsprosess vil personen på sikt kunne støtte eller oppfordre til vold, og videre se på terror som et nødvendig virkemiddel for å oppnå sitt ensidige verdensbilde. En radikaliseringsprosess er ulik fra menneske til menneske og den blir påvirket av konteksten personen lever i. Den kan være både kort og lang, og selv om en radikalisert person måtte oppfordre til vold/terror så betyr ikke det at personen faktisk vil gjennomføre en terrorhandling.

Ekstremisme

Skille mellom radikalisert og ekstremist går ofte på om gruppen eller personen kan ansees som anti-demokratisk. En radikalisert person kan for eksempel ha svært ytterliggående meninger, men fremdeles støtte om opp demokratiet. En ekstremist vil derimot ikke støtte opp om et demokratisk styre, og et tydelig anti-demokratisk tegn er bruk av vold.

Ekstremisme eller ekstrem, er dermed et begrep som brukes om personer som tilslutter seg en anti-demokratisk ideologi, gruppe eller nettverk som er villig til å bruke vold for å oppnå politiske mål. Hva det politiske målet er kommer an på hvilken gruppe/ideologi ekstremisten støtter. I Norge er det særlig to former for ekstremisme som utgjør en sikkerhetstrussel: islamistisk ekstremisme og høyreekstremisme. Du kan lese om begge formene i lenkene under.