10 år etter 22. juli: Nå er ingen spørsmål dumme

Ti år etter terrorangrepene mot regjeringskvartalet og Utøya har vi alle et ansvar om å fortelle den yngre generasjonen om hva som skjedde 22. juli 2011. Uten ungdommens forståelse vil vi ikke kunne leve opp til lovnadene vi ga hverandre i 2011.

Bilde fra rosetogene i oslo etter terrorangrepene 22.juli 2011
Terrorangrepene mot Regjeringskvartalet og AUFs sommerleir på Utøya er at de mest alvorlige høyreekstreme angrepene i moderne tid. Her fra rosetoget i Oslo 25. juli 2011. Foto: Krister Sørbø, Supplier VG, Supplier NTB scanpix. (CC BY-NC-SA 4.0)

På den skjebnesvangre julidagen i 2011 ble de demokratiske og liberale verdiene som har formet vårt land tilsidesatt av én manns ekstreme handlinger. Frem til da var terrorisme noe mange nordmenn forbant med utlandet. Terrorangrep fant sted i USA, Kabul, Madrid og London – men ikke her til lands. Lille Norge føltes ofte langt unna hendelsene vi hørte om på nyhetene. Og når det var snakk om terrortrusselen, var det gjerne fokus på internasjonal islamistisk ekstremisme. Klokken 15.25 fredag den 22. juli 2011 endret dette seg.

Nå har det gått ti år. Det sies at tiden leger alle sår, men i tilfellet med terrorangrepene 22. juli opplever mange av oss at det ikke stemmer. I alle fall ikke ennå. For de etterlatte vil livet for alltid være litt tommere. I årene etter terrorangrepet på Utøya, har overlevende blitt utsatt for både hets og drapstrusler. Disse forkastelige handlingene er langt i fra det vi lovet hverandre i rosetogene for ti år siden. Vi skulle ta et oppgjør med de meningene og ideene som angrep oss den dagen. Tilsvaret var mer åpenhet og mer demokrati.

Som en del av denne lovnaden må vi nå, ti år senere, ta inn over oss at den den yngre generasjon ikke selv husker hva som skjedde 22. juli 2011. Det er vårt alles ansvar å fylle dette kunnskapshullet.

Vi møter dem som ikke husker

Folk og Forsvar møter årlig flere tusen ungdommer, og introduserer dem for ulike forsvars- og sikkerhetspolitiske temaer. Terrorisme og ekstremisme er naturlig nok et av temaene vi holder foredrag om, og terrorangrepene 22. juli 2011 er i norsk kontekst et viktig eksempel.

For oss som husker den julidagen, sitter detaljene og minnene godt i pannebrasken. Vi husker hendelsesforløpet, vi vet hvem gjerningspersonen var og hvem som ble angrepet. Vi husker også rosetogene, rettsaken og kritikken rundt den norske terrorberedskapen. Men de de som er elever på videregående skole i dag var 7-8 år da terroren traff oss. De husker naturlig nok ingenting av dette. Flere av dem vet så vidt hvem som ble angrepet, hvorfor AUF var en del av fiendebilde til en høyreekstrem terrorist eller hvor mange som mistet livet. De har heller ingen minner om følelsen vi alle hadde i de påfølgende dagene: sorg, håpløshet, sinne, samhold og enorm kjærlighet. Det de imidlertid vet er at det som skjedde den dagen var grusomt. Så grusomt at det er litt skummelt både å lære om det og å stille spørsmål.

Dette er lett å glemme. Jeg tror mange av oss ofte tar for gitt at den yngre generasjonen vet mer om hendelsene den dagen enn det de faktisk gjør. Den fellen har i alle fall jeg gått i. Under et foredrag om den internasjonale terrortrusselen, et foredrag som løfter blikket og ser på terrorisme internasjonalt, rakk en modig elev opp hånden. «Kan du forklare hva som skjedde 22. juli?». Alle elevene, også de som synes at mobiltelefonen var litt mer interessant enn plansjene på tavlen, løftet blikket. Jeg ble litt forundret – dette var jo elever som gikk siste året på videregående, de måtte jo kjenne historien rimelig godt. Men selvsagt kunne vi snakke om 22. juli, spørsmålet var hva elevene ville vite. «Alt. Vi vil vite om alt som skjedde den dagen», sa elevene.

Formidling uten berøringsangst

Denne hendelsen er på ingen måte unik, men de fleste ungdommene vi møter i dag kan en del om hva som skjedde 22. juli 2011. Pensum er oppdatert, og lærere rundt om i landet lærer elevene om både hendelsene den dagen og ekstremisme generelt. Det samme gjør søsken, foreldre og besteforeldre.

Men når jeg forteller om denne hendelsen til folk som husker 22. juli blir de ofte litt paff. Noen blir også litt fornærmet, da man kan tenke at det er en selvfølge at alle kjenner til hva som skjedde den dagen. Ti år etter terrorangrepene kan vi ikke tenke slik. De som uteksamineres fra videregående skoler nå var for unge til å forstå hva som skjedde for ti år siden.

Heimevernet vokter Stortinget
Heimevernet vokter Stortinget etter terrorangrepet 22. juli 2011. Foto: NN/Forsvaret.

I årene etter 2011 var det vanskelig å snakke om hendelsene. Vi visste ikke helt hvordan vi skulle formidle om temaet eller hvor mye vi kunne fortelle. Man ville heller ikke gjøre barn og ungdom redde, og i publikum kunne det sitte etterlatte. Sistnevnte er en utfordring vi også møter på i dag, men oftere i forbindelse med elever som har flyktet fra borgerkrigen i Syria eller andre pågående konflikter. Mange av disse elevene er flinke til å fortelle om hva de har opplevd, og de andre elevene lytter oppmerksomt. De forteller om hendelser, uten forventninger om at elevene har noen bakgrunnsforståelse. Det samme gjør veteranene våre. Her har vi alle kanskje noe å lære.

Høyreekstremisme er en reell sikkerhetstrussel

Å fortelle om 22. juli er viktig for å forstå norsk samtidshistorie, men det er dessverre også viktig for å forstå dagens sikkerhetssituasjon. Trusselen fra høyreekstremisme er av PST sidestilt med trusselen fra islamistisk ekstremisme. Det vil si at hvis Norge igjen skulle blitt utsatt for terrorisme, så er det like sannsynlig at angrepet vil begås av høyreekstreme som ekstreme islamister.

En knust glassdør
Den knuste døren som Bærums-terroristen skjøt seg igjennom i al-Noor moskeen i Bærum i 2019. Foto: Kjetil Ree/Wikimedia Commons (CC BY-SA 3.0)

De høyreekstreme terrorangrepene i Bærum, på New Zeeland, i Tyskland og i USA i 2019 var grusomme eksempler på dette. De viser også at terrorangrepene 22. juli dessverre ikke lenger er et ekstremt enkelttilfelle. Behring Breiviks ideologi lever videre blant dagens høyreekstreme terrorister, og det digitale nedslagsfeltet er urovekkende stort.

Fysiske møteplasser har blitt byttet ut med virtuelle nettverk og anonymisert kommunikasjon. Forståelsen av radikalisering har også endret seg. Mens man tidligere har vektlagt betydningen av sentrale skikkelser i rekruttering og radikalisering, opplever man nå at internett har begynt å fylle denne rollen. Selvradikalisering over nettet, uten fysiske møter eller medlemskap i terrorgrupper, kjennetegner alle overnevnte høyreekstreme angrepene i 2019. Men helt alene er man sjeldent. Felles for flere av dagens terrorister er også deltagelse på «internetts slagmark», gjennom digitale transnasjonale ekkokamre der grotesk innhold og hat deles over en lav sko.

Formidlingsansvar

Mye har blitt sagt om hendelsene 22. juli, og mye gjenstår å si. Det som dog er tydelig, er at det utrettelige arbeidet mot høyreekstreme krefter må opprettholdes for å forhindre at alt vi holder kjært igjen står i fare. I kampen mot ideene som angrep oss må vi forsøke å både minnes dem vi mistet og samtidig jobbe mot de anti-demokratiske og rasistiske kreftene som satte dype spor i oss i 2011 – og i Bærum i 2019. En stor del av dette arbeidet må gjøres fra statlig og kommunalt nivå, men arbeidet inkluderer også «meg og deg».

En viktig del av dette arbeidet er å innse at de yngste ikke har det samme grunnlaget for å forstå hva som skjedde den dagen – og at det er vårt ansvar å lære dem om det. Som vår egen forsvarssjef sa «Ungdommen er fremtiden vår. Det er der vi må starte». Uten dem vil vi ikke kunne leve opp til lovnadene vi ga hverandre i 2011.

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.