Beredskapen og håndteringen av terrorangrepene den 22. juli 2011 har vært gjenstand for omfattende kritikk. Erfaringene fra den dagen førte til store endringer.
Da Norge så smått begynte å gå tilbake til normalen etter terrorangrepene 22. juli, startet debatten rundt nasjonens sikkerhet og beredskap. Eksempelvis var det ingen sperringer som hindret terroristen i å parkere bombebilen i regjeringskvartalet. Norske sikkerhetsmyndigheter hadde heller ikke greid å fange opp hans økende radikalisering og tilstedeværelse på Internett.
Stor debatt i etterkant av terroren
Bildet av Beredskapstroppen om bord i en overlastet gummibåt på vei til Utøya, ble selve symbolet på kritikken om politiets manglende evne til å respondere på angrepet på AUFs sommerleir. Etter om lag 400 meter stoppet motoren, og to private fritidsbåter måtte til slutt frakte politiet over sundet.
Innsatsen fra de sivile fritidsbåteierne var ubetalelig. I løpet av angrepet på Utøya berget «båtfolket» mer enn 200 personer som hadde lagt på svøm fra kuleregnet. De satte sitt eget liv i fare for å redde ungdommene, og handlet langt utover hva som kan forventes. Hvorfor var dette nødvendig?
Stoltenberg-regjeringen nedsatte en uavhengig kommisjon for å gjennomgå og evaluere både politiet og statlige myndigheters håndtering av terrorhandlingene. Denne ble kalt 22. juli-kommisjonen eller Gjørv-kommisjonen. Kommisjonen skulle ikke være en granskningskommisjon, men gi en samlet fremstilling av hendelsene og gi anbefalinger for fremtiden. I august 2012 avga kommisjonen sin rapport. Den kan på det mildeste sies å være nedslående.
22. juli-kommisjonens kritikk av beredskapen
Ifølge kommisjonen sviktet myndighetenes evne til å beskytte menneskene på Utøya. Herunder var det særlig politiets håndtering og responstid som ble vurdert som svak. Det tok over 3 timer fra bomben gikk av i regjeringskvartalet til terroristen ble pågrepet på Utøya. Rapporten mente at en raskere respons på masseskytningen på Utøya var reelt mulig for politiet. Dette kunne stanset gjerningsmannen tidligere, og sannsynligvis reddet liv. Politidirektoratet fikk også hardtslående kritikk. Direktoratet har ansvar for riksalarmsystemet – et kommunikasjonssystem som ikke fungerte den 22. juli. Dette kunne potensielt bidratt til at terroristen ble stoppet tidligere. Politiet ble også kritisert for at det tok lang tid før de ba Forsvaret om bistand.
Kommisjonen mente videre at angrepet i regjeringskvartalet kunne vært forhindret. I forkant av angrepet var flere sikringstiltak vedtatt. Ifølge kommisjonen kunne angrepet vært hindret dersom disse sikringstiltakene var blitt iverksatt.
Det ble også ansett som en feilvurdering av Justisdepartementets administrative ledelse å ikke påse at relevante terrorplanverk og det sivile beredskapssystemet var iverksatt. De praktiske konsekvensene ved å ikke påse dette var små, men om det hadde skjedd flere terrorangrep den dagen kunne det fått katastrofale konsekvenser. Informasjonsflyten med Politiets sikkerhetstjeneste (PST) fungerte heller ikke, og det ble dermed krevende å etablere en felles situasjonsforståelse.
PST ble også kritisert for å ha nedprioritert terrortrusselen fra høyreekstreme miljøer og personer med et antiislamistisk tankesett. I tillegg mente kommisjonen at PST hadde fokusert for lite på trusselen fra soloterrorisme. Med et bredere fokus og bedre arbeidsmetodikk mente kommisjonen at PST kunne ha kommet på sporet av terroristen før 22. juli. Det var imidlertid ikke grunnlag for å hevde at PST kunne eller burde ha avverget terrorangrepene. Sikkerhetstjenestens rutiner for tipshåndtering ble karakterisert som mangelfull, så vel som kommunikasjonen med andre etater.
Lyspunkter fra kommisjonens rapport
Alt ved håndteringen og beredskapen var dog ikke kritikkverdig. Særlig helse- og redningsarbeidet var gjenstand for gode tilbakemeldinger i 22. juli-kommisjonens vurderinger. Terrorangrepene utløste den største redningsaksjonen i Norge i nyere tid, og kommisjonen mente at helse- og redningsarbeidere ivaretok skadde og pårørende på en imponerende måte. Som del av det redningsarbeidet ble også brannmannskap, politi, frivillige organisasjoner, sivilforsvaret og frivillige enkeltpersoner berømmet for sin store mobilisering, medmenneskelighet, heltemot og profesjonalitet. Sykehusenes håndtering ble også påpekt som særlig god, og traumenehandlingen de skadde mottok var i verdensklasse. Fordelingen mellom nivåene i helsetjenesten fungerte også godt, noe som forhindret at det oppsto «flaskehalser».
Regjeringens kommunikasjon til befolkningen ble også vurdert som god, og departementene greide å videreføre sitt arbeid til tross for skadene.
Endringer i beredskapen etter 22. juli
22. juli-kommisjonens kritikk var nedslående, og ikke overraskende raste debatten i media, blant politikere og rundt nasjonens middagsbord. For de etterlatte var kommisjonens konklusjon hjerteskjærende. Spørsmål som «kunne min datter vært i live om beredskapen hadde fungerte bedre?» var helt uutholdelig å bære på, men dessverre nødvendige å stille.
Til tross for at kommisjonens konklusjon mottok en hel del motargumenter, la 22.juli-kommisjonens arbeid ned første grunnsteinen i arbeidet med å styrke Norges kriseberedskap. Basert på de erfaringene man gjorde seg den 22. juli, har det skjedd flere endringer.
I 2017 kom det en ny bistandsinstruks. Denne skal forenkle og effektivisere anmodninger og kommunikasjonen mellom politiet og Forsvaret. Under terrorangrepene i 2011 ble politiet kritisert for å ha ventet for lenge med å be om bistand fra Forsvaret. Men en annen utfordring var at når forespørselen først kom, så måtte den godkjennes av politisk ledelse i Justisdepartementet. Dette tok over 20 minutter. Tiden fra forespørselen kom til Forsvaret, til de hadde sine Bell-helikoptre i luften tok flere timer.
Med den nye bistandsinstruksen er prosessen forenklet. Enhver politimester kan henvende seg dirkete til Forsvarets operative hovedkvarter (FHO) og be om bistand. Nå er FOHs mål at det aldri skal ta med enn tre minutter før politiet får tilbakemelding på sine forespørsler.
En annen erfaring man gjorde seg 22. juli, som fikk innvirkning på responstiden på Utøya, var den manglende tilgangen på helikoptre. I 2019 fikk politiet tre nye helikoptre av typen Leonardo AW169. De skal kunne ha med seg seks tjenestepersoner med utstyr. Rekkevidden er på over 250 nautiske mil, noe som tilsvarer avstanden mellom Oslo og Brønnøysund. Dette tilskuddet vil kunne få beredskapstroppen i luften på bare 15 minutter. Forsvaret har fremdeles sine Bell-helikoptrene, men også her har det skjedd endringer siden den skjebnesvangre julidagen. I motsetning til i 2011, står nå to av Forsvarets helikoptre alltid i beredskap på Rygge.
Nytt beredskapssenter
Det har også blitt etablert et beredskapssenter på Taraldsrud i Akershus. Bygget sto ferdig i september 2020 og skal etter planen være operativt den 15. desember 2020. Målet med Politiets nasjonale beredskapssenter er å legge til rette for avverging, forebygging og ekstraordinære hendelser og kriser. Her skal politiets nasjonale beredskapsressurser (NB) samles, som henholdsvis består av Beredskapstroppen, Bombetjenesten, Helikoptertjenesten og Krise- og gisselforhandlertjenesten. Samlingen av NS vil gjøre at senteret skal sikre effektiv og rask innsatts fra de ulike beredskapsressursene.
Senteret skal også brukes til trening, herunder blant annet samtrening og erfaringsutveksling med Forsvaret og internasjonale enheter. Politiet opplyser at de i dag har flere samøvelser, både lokalt og nasjonalt, enn det de hadde tidligere. Etter 22. juli var særlig samhandlingen og forholdet mellom politiet og Forsvaret i søkelys. I dag trener de sammen to ganger i året. Øvelsen Nordlys er arrangert av politiet, og Forsvaret arrangerer øvelsen Gemini.
Kontraterrortiltak versus åpenhet og demokrati
Norges beredskap må sies å være styrket etter den 22. juli. Terrorhandlingen fikk frem store svakheter, som det nå jobbes iherdig med å forbedre både på politisk og operativt nivå. Endringene har dog ikke gjort oss immune mot angrep i Norge. Senest i august 2019 var Norge nok en gang gjenstand for et terrorangrep fra en høyreekstrem soloterrorist. Denne gangen ble en moske i Bærum forsøkt angrepet. Gjerningspersonens handlinger førte til at ett menneske mistet livet, og langt flere kunne vært drept hvis det ikke var for at terroristen ble overmannet av to eldre menn inne i moskeen.
Avveiningen mellom kontraterrortiltak og åpenhet er svært vanskelig. Hardere inngripener i vår personlige frihet vil kunne gjøre det enklere for sikkerhetsmyndigheter å forhindre terroranslag på norsk jord. Samtidig vil slike hjemler kunne komme på kant med menneskerettighetene og våre sosiale rettigheter. Det er ingen enkelt oppgave å finne en metodikk som på den ene siden forsteker terrorberedskapen og på den andre siden gir rom for 22. julis «mantra» om mer åpenhet og demokrati. Denne avveiningen må tas løpende, både av befolkningen og på det politiske plan. I tillegg må den sees i lys av det aktuelle trusselbildet.