Bosnia-Hercegovinas nasjonalistiske spøkelse

Tidlig i 2022 marsjerte bosnisk-serbiske nasjonalister taktfast i en militant parade i Banja Lukas gater. De gjorde det tydelig at den brutale borgerkrigen etter Jugoslavias fall og dens etterspill ikke har døyvet nasjonalismen som drev den fremover. Nå fryktes det at krigen i Ukraina kan antenne Balkan – et område som lenge har vært beskrevet som en kruttønne.

Uniformerte og bevæpnede politifolk marsjerer taktfast. Et stort publikum ser på. Flere av Republika Srpskas flagg skimtes omkring.
9. januar 2022 ble den grunnlovsstridige nasjonaldagen til Republika Srpska feiret i Banja Luka med en militant parade på ordre fra Milorad Dodik, serbernes representant til Bosnia-Hercegovinas presidentråd. Foto: Miomir Jakovljevic/Anadolu Agency/NTB.

Bosnias politiske regime ble fastlagt av Dayton-avtalen, som markerte slutten på den brutale borgerkrigen som raste mellom 1992 og 1995. En rekke nye stater oppstod i skyggen av Jugoslavias kollaps, blant dem Bosnia-Hercegovina. Under borgerkrigen var landet åsted for noen av de mest sjokkerende og brutale krigsforbrytelsene og menneskerettighetsbruddene verden har vært vitne til etter Den andre verdenskrig. Til grunn for konflikten lå blant annet en langvarig og giftig form for nasjonalisme. Denne har man til dags dato ikke klart å få bukt med.

Eskaleringen av krigen i Ukraina har bragt med seg noen gufs fra fortiden, også for sine nærområder. For Balkan som helhet, og for Bosnia-Hercegovina spesielt, setter krigens allianseforhold, altså støtte og tilhørighet til partene, nå fyr på gamle, betente og åpne sår i deres egne land. I Bosnia trigges kamplysten av den serbiske representanten til presidentrådet sin støtte til Vladimir Putin.

Nasjonalisme og etnisk rensing

Etniske grupper i Bosnia-Hercegovina

  • Bosnjaker: Bosniske muslimer
  • Kroater: Bosnisk-kroatiske katolikker
  • Serbere: Bosnisk-serbiske ortodokse kristne

Når det sies at serbere begikk overgrep er dette fortrinnsvis snakk om serbiske og bosnisk-serbiske militærstyrker.

Hovedsakelig sto krigen på 90-tallet mellom tre ulike etniske grupper. De etniske skillelinjene følger også religiøse skillelinjer. De deles gjerne inn i bosniske muslimer, kroatiske katolikker og serbiske ortodokse kristne. Bosnia-Hercegovina ble delt i to republikker, men de tre gruppene lever fremdeles nokså atskilt den dag i dag.

Den offisielle bosniske nasjonaldagen er 25. november. Den serbiske delen av Bosnias befolkning mener deres nasjonaldag er 9. januar – dagen der Republika Srpska ble opprettet. Republika Srpska er den delen av landet der den serbiske befolkningen er i majoritet. Bosnias høyesterett gjorde det imidlertid ulovlig å feire 9. januar i 2015. Begrunnelsen var at feiringen diskriminerte ikke-serbere.

Den verste og mest beryktede enkelthendelsen under krigen var folkemordet i Srebrenica. Dette var uomtvistelig den groveste hendelsen, og den eneste som er definert internasjonalt og strafferettslig som et folkemord. Den var imidlertid på langt nær den eneste; ingen andre hendelser har blitt juridisk definert som et folkemord, men mye av voldsbruken var preget av de ulike etniske gruppenes ønske om å fjerne de andre gruppene fra ‘sine’ områder.

Brutal historie og lite enighet

Det var liten tvil om at samtlige parter i konflikten begikk grove overgrep, krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd mot sivile tilhørende en annen etnisk gruppe. Det ble imidlertid klart at de serbiske og bosnisk-serbiske militærstyrkene gikk langt mer systematisk og omfattende til verks, og bedrev en utstrakt kampanje for etnisk rensing av de to andre folkegruppene.

Kampanjen gikk spesielt hardt utover bosnjakene, som blant annet ble ofre for voldtektscamper og fangeleirer. Overgrepene og metodene var så utstrakte, systematiske og grove at seksuelle overgrep for første gang i historien ble definert som et våpen i krig, en torturmetode og som en metode i etnisk rensing av Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia (ICTY).

Krigens ulike narrativer, altså fortellinger, har påvirket skyldfordelingen mellom de etniske gruppene for brutaliteten og krigshandlingene mellom 1992 og 1995. Fornektelse av folkemord har siden blitt et meget betent tema i Bosnia, på tross av at grusomhetene er svært godt dokumentert. Særlig har dette vært tilfellet i Republika Srpska, der diskusjoner rundt folkemord, tortur og etnisk rensing stort sett ikke er å finne i offentligheten. Mange serbere anser anklagene om folkemord som høyst urettferdige. De historiske årsakene til dette stammer fra den serbiske befolkningens opplevelser av undertrykkelse og krenkelser under Den andre verdenskrig og Det osmanske riket.

Sementering av forskjeller

Hvite, små gravstøtter i tusenvis markerer ofrene for Srebrenica-massakren. Fjell skimtes i horisonten.
Massakren av 8000 bosniske muslimske gutter og menn i Srebrenica er den eneste av de mange krigsforbrytelsene fra borgerkrigen som har blitt juridisk definert som et folkemord. Det var imidlertid langt fra den eneste massevoldshendelsen med etnisk rensing som formål. Foto: Michael Büker/Wikimedia Commons (CC BY-SA 3.0).

Staten Bosnia-Hercegovina ble i henhold til avtalen delt i to ulike entiteter, men én stat. Staten skulle være under FNs myndighet, gjennom en såkalt høyrepresentant. Presidentskapet er på sin side tredelt, mellom de tre ulike etniske gruppene som dominerte i løpet av borgerkrigen. Delingen av området følger, med enkelte unntak, frontlinjene som gjaldt da krigen ble avsluttet.

Føderasjonen Bosnia-Hercegovina er den ene delen, kontrollert av bosnjaker og kroater, og hvor Republika Srpska er under serbisk kontroll. Dette politiske systemet kritiseres stadig for å sementere og forsterke de etniske forskjellene i området, i stedet for å legge et grunnlag for en felles nasjonalfølelse og fredelige relasjoner mellom gruppene. Dayton-avtalen sies rett og slett å ha blitt hamret ned på for kort tid.

En ekstra utfordring

Samarbeidet mellom de to entitetene møtte på en kraftig utfordring da Milorad Dodik ble serbernes representant i presidenttroikaen. Han har vært i den serbiske politiske ledelsen siden 2010, og var i utgangspunktet en moderat sentrumskandidat. Retorikken hans har imidlertid blitt stadig mer nasjonalistisk og radikal. I 2018 ble han valgt, med 53 prosent av stemmene, som den serbiske befolkningens representant til det roterende presidentskapet.

Dette tolkes som et tegn på utbredt nasjonalisme og misnøye i den serbiske delen av befolkningen. Dodik appellerer nemlig i økende grad til en høyrevridd og ekskluderende form for nasjonalisme, ikke helt ulik den som forfektes av Ungarns statsminister Viktor Orbán. Disse to politiske lederfigurene er for øvrig også nære venner og politiske allierte.

Militærparade og vonde minner

Ratko Mladic sitter med ryggen mot en gul vegg, med høretelefoner.
Krigsforbryterdømte Ratko Mladic. Foto: ICTY/Flickr (CC BY 2.0).

De bosniske lederne har lenge slitt med å samarbeide, og 2022 ble startet med en markering som viste dette fryktelig tydelig. Serbernes representant i Bosnias presidentråd, Milorad Dodik, hadde nettopp blitt sanksjonert for korrupsjon og forsøk på å sabotere Dayton-avtalen av EU og USA. EU har vært splittet i synet på hvor sterke sanksjoner man bør utsette Dodik for.

På ordre fra Dodik tok politi- og militærstyrker til gatene for å feire den nå forbudte nasjonaldagen 9. januar. Med våpen i hånd marsjerte de taktfast i gatene. Samtidig sto grupper av sivile bosnisk-serbere for voldelige opptøyer. Det ble blant annet løsnet skudd utenfor en moské og sunget heiarop for krigsforbryterdømte Ratko Mladic.

Forløpet til denne svært så tydelige markeringen har vært en rekke politiske saker Dodik har gjennomført eller tatt til orde for. Fellesnevneren blant disse sakene er at de har rippet opp i krigshistorien og skapt nervøsitet blant Bosnias ikke-serbiske majoritet. Dodik har kalt folkemordet i Srebrenica for en myte, og har ved flere anledninger tatt til orde for at Republika Srpska burde løsrive seg fullstendig fra Bosnia-Hercegovina.

Dikteres ‘utenfra’

Frem til høsten 2021 var høyrepresentanten fra FN en østerriker ved navn Valentin Inzko. Før sin avgang gjorde han det formelt ulovlig å fornekte folkemord i henhold til bosnisk lov, og mente situasjonen internt i Bosnia-Hercegovina var bekymringsverdig. Dette satte sinnene til Dodik og en betydelig del av den bosnisk-serbiske befolkningen i kok.

Selv har Inzko røtter fra det tidligere Jugoslavia. Likevel lar flere bosniere seg provosere av at en ‘utenfra’ kan diktere landets lovgivning. Dette gjelder da naturlig nok spesielt for den serbiske delen av befolkningen, som har fått mye av skylden for overgrepene under krigen på 90-tallet.

Putins venner

Milorad Dodik og Vladimir Putin sitter sammen og snakker foran et bord med blomster.
Russlands president Vladimir Putin og Bosnias serbiske representant i Presidentrådet Milorad Dodik støtter hverandre. Foto: Kremlin.ru/Wikimedia Commons (CC BY 4.0).

Flere påpeker at Dodik har blitt oppmuntret av – og føler seg trygg på – støtte fra Moskva og Beograd. Republika Srpska har opplevd økonomisk vekst i flere år takket være russiske investeringer og handel med nabolandet Serbia.

I februar 2022 ble det i et internt EU-notat tatt til orde for å legge økonomiske sanksjoner på Republika Srpska, om ikke politikerne roet ned retorikken og stanset forsøk på å fjerne makt fra sentralstaten. Bare uker senere, under den russiske invasjonen av Ukraina, doblet EU sine fredsbevarende styrker i Bosnia.

Det antas at de serbiske, nasjonalistiske separatistgrupperingene har – i det minste stilltiende – støtte fra russiske myndigheter. Vladimir Putin har støttet Dodiks uttalelser rundt løsrivelse, noe som tolkes som et ledd i førstnevntes forsøk på å destabilisere Europa og undergrave regionens demokratiske tradisjoner og utvikling. Det hersker også en bekymring om at drømmen om et stor-Serbia kan få vind i seilene med Russlands krig i Ukraina, da russisk støtte vil være nødvendig i en kamp for at Republika Srpska skal bli en del av Serbia.

Blant annet har Bosnias langvarige ønske om NATO-medlemskap vært en rød klut for Kreml, som i 2021 sa de ville ‘reagere’ om Bosnia tar aktive steg mot NATO. Med Ukraina-krigen som bakteppe veier denne trusselen nå tyngre. Det gjør imidlertid også småstatene i Russlands nærområder sine sikkerhetsbekymringer rundt territoriell integritet og suverenitet.

Spillover-effekter fra Ukraina

FNs Generalforsamling stemte over spørsmålet om å fordømme den russiske invasjonen av Ukraina. Kun fem land – Russland selv, allierte Hviterussland, Syria, Nord-Korea og Eritrea – motsatte seg fordømmelse. En minoritet på 35 land avsto fra å stemme, og stilte seg såkalt nøytrale. Situasjonen i Ukraina er imidlertid en av de sjeldne anledningene der verdenssamfunnet stort sett unisont er enige om fordømmelse, og nøytralitet tolkes som å indirekte ta side i konflikten.

Dodik har motsatt seg bosnisk fordømmelse av invasjonen, og forsøkte å blokkere Bosnias stemme for. Ikke lenge etter beskrev han ukrainsk motstandskamp for ‘bevæpnede gjenger’. Det er med andre ord liten tvil om hvilken side Dodik befinner seg på. Selv Orbán har stilt seg bak EUs respons på invasjonen av Ukraina.

En krigspreget region

Ødelagte høyblokker etter bombe- og artilleriangrep.
Herjingene under borgerkrigen på 90-tallet gikk hardt utover sivilbefolkningen på Balkan. Nå fryktes det at krigen i Ukraina kan være gnisten som antenner gamle konflikter. Foto: Michał Huniewicz/ Wikimedia Commons (CC BY 2.0).

Med skuddene i Sarajevo i 1914 og invasjonen av Polen i 1939 har Øst-Europa vært åstedet for utbruddet av begge våre verdenskriger. Jugoslavia raknet etter Sovjetunionens kollaps, og de serbiske militærstyrkene dominerte, med russisk støtte, under borgerkrigen som fulgte. Katastrofale konsekvenser av stormaktrivalisering, innblanding utenfra og ideologiske, så vel som religiøse, lojalitetskonflikter er med andre ord noe befolkningen på Balkan har kjent på kroppen før.

Raskt etter den russiske invasjonen av Ukraina så man flere, både små og store, pro-russiske protester i Serbia og Republika Srpska. Én av dem var initiert av en lokal gren av en motorsykkelgjeng med nære bånd til den russiske presidenten, som også involverte seg både i annekteringen av Krim-halvøya og krigen i Øst-Ukraina.

Om den serbisk-orienterte politiske elitens støtte til Moskva kobles tettere til de nasjonalistiske strømningene som fremdeles lever i beste velgående, er bekymringen at konflikten i Ukraina kan spre seg videre. Det er valg både til presidentskapet og nasjonalforsamlingen i Bosnia-Hercegovina til høsten, og bare tiden vil vise om Dodik trapper opp retorikken og politikken – og om det i sin tur får gehør hos den serbiske delen av Bosnias multietniske befolkning.

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.