Folkemordet i Srebrenica anses som den verste krigsforbrytelsen i Europa etter Den andre verdenskrig. Hvordan kunne 8000 miste livet i FNs «sikre sone»?
Bosnia-krigen
- Varighet: april 1992 til november 1995
- Fant sted i kjølvannet av Jugoslavias oppløsning
- Handlet om kontroll over republikken Bosnia-Hercegovina
- Konflikt mellom folkeslagene serbere, kroater og bosnjakene
Det er blitt over 25 år siden massakren fant sted. Både FNs krigsforbryterdomstol for det tidligere Jugoslavia (ICTY) og den internasjonale domstolen ICJ i Haag har fastslått at massakren var et folkemord. I løpet av Bosnia-krigen (1992-1995) hadde befolkningen i byen Srebrenica, nær grensen til Serbia, flerdoblet seg.
Enkelte kilder hevder at opp mot 40 000 mennesker, i all hovedsak bosnjaker, søkte tilflukt der for å unngå krigsherjingene. Byen, som av FN var erklært en «sikker sone» i 1993, ble allikevel offer for en bosnisk-serbisk offensiv i 1995. Moderate anslag rapporterer at rundt 8000 gutter og menn ble drept.
Folkemordet i Srebrenica reiser flere spørsmål. Først og fremst, hvordan kunne dette skje? Dernest, hvorfor klarte ikke FN og verdenssamfunnet å beskytte de menneskene i Srebrenica som hadde blitt lovet beskyttelse? Sist, men ikke minst: Hvordan kan vi sikre at fremtidige FN-soldater aldri behøver å måtte bevitne slike grusomheter igjen?
Angrepet på Srebrenica
Den 6. juli 1995 startet angrepet på Srebrenica. I Bosnia-krigen var folkemord og etnisk rensning ikke bare en militær strategi, men også et politisk mål. Øst-Bosnia, inkludert byen Srebrenica, var en sentral del av det som de bosniske serberne så på som en del av Stor-Serbia. Området hadde vært under serbisk beleiring fra en tidlig fase i krigen. Srebrenica ligger også knappe 15 km fra grensen. Mange serbere mente derfor at kontroll over byen var viktig av hensyn til Serbias sikkerhet.
Forsvaret av Srebrenica var ledet av den unge kommandanten Naser Oric. Den bosniske regjeringen oppfordret befolkningen og de militære styrkene til å bli i byen. Selv var de imidlertid ute av stand til å støtte dem. Srebrenica var omringet av serbiske styrker og den bosniske regjeringen hadde ikke mulighet til å trenge gjennom forsvarslinjene for å bistå i forsvaret.
Oric brukte stillingene i Srebrenica til å angripe serbiske mål rundt byen. Herifra kunne de også hente mat og annet nødvendig utstyr ettersom de serbiske styrkene nektet humanitære konvoier tilgang til byen. Disse angrepene var ikke en reel militær trussel for de serbiske styrkene. Men, det var påskuddet de trengte for å angripe byen.
De serbiske styrkene startet artilleriangrepene den 6. juli 1995, og kun fem dager senere falt byen. I den påfølgende uken fant massedrapene sted.
Folkemordet
Fra den 12.-19. juli ble anslagsvis 8000 mennesker drept. Natt til den 12. juli begynte sporadiske drap på sivilbefolkningen, og den 13. juli ble hundrevis av ubevæpnede gutter og menn drept. Den 14. juli begynte masseutryddelsen. To dager senere begynte de første rapportene om ugjerningene å spres internasjonalt. Først den 19. juli kom lederen for de bosnisk-serbiske styrkene, General Ratko Mladic, og kommandøren for de nederlandske FN-styrkene til en enighet som stoppet massedrapene.
Av byens 40 000 innbyggere søkte 25 000 tilflukt i den nederlandske bataljonens base i Potocari utenfor Srebrenica. Samtidig forsøkte over 15 000 å flykte gjennom skogene til områder kontrollert av den bosniske regjeringen. Mange av disse ble drept i bakholdsangrep, men de regnes ofte ikke med som omkomne i det som kalles Srebrenica-massakren.
De som tok seg til Potocari ble delt i grupper av de bosnisk-serbiske styrkene. Menn i den ene og kvinner i den andre. I løpet av inndelingsprosessen ankom general Ratko Mladic. Med TV-kameraer fra serbiske TV til stede ønsket han å vise at sivilbefolkningen ble godt behandlet. Videosnutter av ham og andre serbiske offiserer som gir godteri til barna ble raskt spredt. Straks TV-kameraene var slått av ble mennene kjørt bort til massehenrettelser.
En internasjonal fadese
Ingen andre steder kommer det internasjonale samfunnets manglende evne til å beskytte sivile tydeligere frem enn løftebruddet i Srebrenica. Allerede i 1993 ble Srebrenica erklært som en sikker sone av FNs Sikkerhetsråd. Dette innebar også at FN tok på seg ansvaret for å forsvare flyktningene i området dersom de skulle bli angrepet.
FN startet i 1993 prosessen med å smale samle inn våpnene til de bosniske styrkene som var til stede i byen. Den 21. april 1993 sa FN i en pressemelding at demilitariseringsprosessen var en suksess. Senere kom det imidlertid instruksjoner fra FNs hovedkontor i New York om at de bosnisk-serbiske styrkene som omringet Srebrenica skulle gi opp sine tyngre våpen før Srebrenica ble fullstendig demilitarisert. De bosnisk-serbiske styrkene gjorde aldri dette.
Da angrepet startet, ba de bosniske styrkene om å få våpnene tilbake. De fikk avslag med begrunnelse om at det var FN-styrkens jobb å beskytte Srebrenica. Selv om de bosniske styrkene hadde hatt våpen, ville de vært militært underlegne, og antakeligvis ville de tapt.
En av FNs største utfordringer var imidlertid at FN var avhengig av å få sine medlemsstater til å stille med soldater. 30 000 soldater trengtes for å forsvare de sikre sonene, men man klarte kun å stille med 7000. Styrken som skulle forsvare Srebrenica – en nederlandsk bataljon kalt Dutchbat – bestod av om lag 700 soldater. På grunn av utskiftninger var bare om lag 400 av dem til stede den skjebnesvangre julidagen i 1995.
FN ble gang på gang ydmyket av de bosnisk-serbiske styrkene. I mai 1995 ble om lag 400 FN-soldater tatt som gisler. I forbindelse med angrepet på Srebrenica ble 30 av de nederlandske soldatene tatt til fange. Den nederlandske styrken på stedet hadde også fått ordre om at direkte konfrontasjon med serberne skulle unngås.
FN-styrken var tallmessig underlegen. Selv om de hadde satt seg selv som menneskelige skjold, kunne de sannsynligvis i beste fall ha forsinket de serbiske styrkene. De serbiske styrkene kunne da valgt å bombe byen med tungt artilleri.
Troen på NATO
De nederlandske FN-styrkene hadde imidlertid en sterk tro på at NATO i verste fall ville komme dem til unnsetning med bombefly. Kvelden før byen falt ba derfor FN-styrkene de bosniske soldatene om å trekke seg tilbake fra sine fremskutte poster. Lederen for den nederlandske styrken ba om luftstøtte fra NATO ved flere anledninger etter at angrepet startet.
Flystøtten kom imidlertid aldri. Denne var egentlig mer en avskrekkende trussel enn et faktisk våpen. Fra øverste hold var det altså ikke ønsket å bruke NATOs bombefly. Først og fremst fordi man fryktet at det ville se ut som om FN-styrkene hadde tatt side i konflikten. I tillegg fryktet man represalier mot fredsbevarende styrker andre steder.
Det var også et mål å skape klima for forhandlinger og for å få inn humanitærhjelp. Ved å sende inn bombefly fryktet man en ytterligere eskalering av konflikten. Slik gikk det altså til at de bosnisk-serbiske styrkene ignorerte FNs sikkerhetsråd, gikk forbi FN-styrkene på bakken, og med rette kalkulerte at NATO ikke ville bruke sin luftmakt mot dem.
Vel inne i den «sikre sonen» gjennomførte de den verste storskala krigsforbrytelsen siden Den andre verdenskrig på europeisk jord.
Hva gikk galt?
I 1999 ble en FN-rapport om hendelsen publisert. Denne legger skylden på at det gikk så galt på dårlig kommunikasjon og ledelse (såkalt kommando og kontroll). Dette gjaldt både internt i de fredsbevarende styrkene i Bosnia, opp mot sentral ledelse i FN-operasjonen i Bosnia og mellom FN-operasjonen og FNs medlemsstater. Et annet problem som trekkes frem var at deling av sensitiv etterretning gikk for dårlig. Man satt derfor med flere ulike situasjonsforståelser på angrepstidspunktet.
På overordnet nivå, var en av de største utfordringene at FN ikke anså etniske rensingen og folkemord som en del av en større politisk strategi. FN så på det kun som del av en militær strategi, og betraktet de ulike krigsforbrytelsene i et vakuum. Massemordet ble dermed ikke oppfattet som en reell trussel eller plan. Ettertiden har vist at de sivile i Srebrenica ikke var tilfeldige ofre, men selve målet for angrepet. Det er likevel uklart om det hadde ført til et annet resultat dersom man hadde visst dette.
En tragisk ironi er at tapet av Srebrenica var med på å muliggjøre fredsavtalen, Dayton-avtalen, av samme år. At byen falt i hendene på de bosnisk-serbiske styrkene krystalliserte grenselinjene mellom de bosnisk-serbiske styrkene og resten av Bosnia.
Etter krigen ble general Ratko Mladic stilt for retten som ansvarlig for folkemordet i Srebrenica. Han ble i 2017 dømt i det som var den siste saken i FNs krigsforbryterdomstol for det tidligere Jugoslavia (ICTY).