Sjørøvere har eksistert så lenge mennesker har ferdes på havet. Ingen kriminell aktivitet er mer romantisert og myteomspunnet, og har hatt større geopolitiske konsekvenser gjennom historien. Nå preger pirater igjen nyhetsbildet.
Mens dyrehagen i Kristiansand forbereder en ny sesong med Kaptein Sabeltann, rir pirat-spøkelset igjen bølgetoppene, denne gang i Rødehavet. At de store industrinasjonene nå går sammen om å bekjempe problemet, burde ikke overraske noen. Når global handel og godstransport stopper opp, blir alle andre hensyn historisk satt til side. Det er ikke første gang.
Moderne sjørøveri er drevet av en rekke sosiopolitiske årsaker, blant dem politisk ustabilitet og svake stater. Mange av de områdene som er hardest rammet av piratvirksomhet, som Somalia, lider under langvarig politisk uro. Fraværet av en sterk sentralregjering gjør det vanskelig å patruljere kystlinjer og rettsforfølge pirater, og skaper et maktvakuum der sjørøveri kan blomstre. I regioner hvor alternativer for lovlig sysselsetting er begrensede, kan sjørøveri virke som en attraktiv inntektskilde. Dette er spesielt tilfellet i områder hvor fiskerisamfunn lider under ulovlig overfiske av utenlandske trålere, som tømmer lokale fiskebestander og etterlater få alternativer for lokalbefolkningen. I noen tilfeller er moderne sjørøveri knyttet til større nettverk av organisert kriminalitet, som bruker piratvirksomhet til å finansiere andre ulovlige aktiviteter. Dette inkluderer våpen, narkotika og menneskehandel.
En komplisert historie
Sjørøveri en omfattende skrive om, nettopp fordi temaet er så myteomspunnet. Det eksisterer i en gråsone mellom heltedyrkelse på den ene siden, og frykt og avsky på den andre siden. I Norge har vi for eksempel et nasjonalromantisk forhold til vikinger. Et folk som drepte og plyndret langs hver eneste kystlinje i den kjente verden, og fant noen nye på veien. Ikke en fiskebåt fikk ligge i fred når drageskipene kom over horisonten. Likevel pryder vikingene alt fra t-skjorter til frimerker, og vi velger å beundre dem for deres oppdagelser, og se bort fra de negative aspektene.
Likevel blekner denne beundring i sammenligning med hva litteraturen og Hollywood har gjort for perioden kjent som Piratenes Gylne Tidsalder. Denne strakte seg omtrent fra 1650 til 1730, og har definert hvordan vi ser på sjørøvere, fra Peter Pan og Kaptein Krok til kaptein Jack Sparrow. I det karibiske hav herjet berømte pirater som Edward Teach, bedre kjent som Blackbeard, og «Calico Jack» Rackham. Henholdsvis skurk og folkehelt, ifølge datidens aviser. Enorme mengder gods og gull ble transportert mellom Amerika og Europa, og ga sjørøverne endeløst med muligheter for bytte. De mest profilerte kapteinene var og er legender den dag i dag.
Geografisk spredning
Madagaskar ble et sentralt punkt for piratvirksomhet i Det indiske hav, og var en pest og en plage for det mektige Øst-India-kompaniet. Det ble brukt store summer på å sikre skip og mannskap, uten at det så ut til å dempe entusiasmen til sjørøverne.
Nord-Afrikas kyst, Algerie, Tunis, og Libya, var kjent for sine barbareskpirater. Disse flåtene med sjørøvere dominerte Middelhavet, og la hele kystlinjer i Spania og Italia øde. Deres hovedbytte var slaver, kjent som «hvitt gull,» som ble stjålet fra Europa til Afrika. Nesten 1,3 millioner mennesker ble bortført over en relativt kort tidsperiode. Flere kystområder ble ikke gjenbefolket før på slutten av 1800-tallet.
Sist, men ikke minst var Sør-Kinahavet plaget av piratvirksomhet. Enorme flåter med sjørøverskip, opp mot 300 av gangen, utgjorde en maktfaktor både til havs og på land. Det var ikke uvanlig for lokale adelsmenn å leie disse piratene, i stedet for å betale for en regulær marine.
Paradoksalt nok er flere av de over nevnte områdene sentrale i piratvirksomhet den dag i dag.
Norge – Kaperbrev og vrakrøving
Den lange norskekysten, med sin kronglete skjærgård, er et ideelt område for sjørøveri. Likevel har det ikke vært mange tilfeller av tradisjonelt sjørøveri sammenlignet med regioner som det Karibiske hav, Somalia, eller Sørøst-Asia. Her har man i stedet drevet piratvirksomhet i andre former.
Under Hansatiden (12. til 17. århundre) oppstod det som ble kjent som kapervirksomhet. Hansaforbundet var forskjellige grupper handelsmenn kjent fra tidlig middelalder, som i Norge hadde sin hovedvirksomhet i Bergen. De drev med høy profitt, men betalte i liten grad skatt/tiende til Norge. Dette førte i perioder til krigslignende tilstander på havet, og altså kapere. Enkelt forklart betyr det at staten utstyrte sjørøvere med såkalte kaperbrev. Dette ga dem løyve til å operere uten straffeforfølgelse, mot at staten fikk sin del av utbyttet.
Under Den store nordiske krigen (1700-1721) nådde denne virksomheten sitt høydepunkt. Skip og mannskap ble kapret, og enten solgt eller holdt for løsepenger. Å «dra i kaperfart» var en helt legitim sysselsetting for et fartøy med mulighet for bevæpning.
En annen langt mer morderisk form for sjørøveri var vrakplyndring. I det skip søkte havn i dårlig vær, ble de lokket på grunn ved hjelp av falske fyrlykter og andre lyssignaler. Deretter kunne man forsyne seg ufortrødent av vrakrestene, mens mannskapet som regel ble slått i hjel for å unngå vitner. Denne praksisen var vanlig i områder nær kjente havner, men forsvant da moderne draft og navigasjon meldte sin ankomst.
Moderne Piratvirksomhet
Fra år 1900 og frem til vår tid har sjørøveri blusset opp og blitt nedkjempet i perioder, men aldri blitt helt borte. Årene etter de to verdenskrigene var spesielt preget av denne virksomheten.
Både før og etter den kubanske revolusjonen i 1959 var eksempelvis farvannet rundt øynasjonen livsfarlig for turister og cruisetrafikk. Fra tidlig på 2000-tallet har somaliske pirater vært ansvarlige for hundrevis av kapringer, spesielt i Adenbukten og Det indiske hav. Disse hendelsene har ført til internasjonale marinepatruljer for å bekjempe trusselen. I Malakkastredet, en av verdens mest trafikkerte sjøveier, har stor innsats fra regionale regjeringer redusert aktiviteten betraktelig, men den er igjen på vei opp.
Guinea-gulfen har sett en økning i piratangrep de siste årene, med voldelige kapringer og kidnapping for løsepenger. Her benytter piratene ofte moderne metoder, som å identifisere kidnappingsmål via sosiale medier. Rike og privilegerte mennesker deler ofte geolokasjonsdata ukritisk, og gjør seg selv til lette offer. Dette gjelder også i Mexico-gulfen og deler av det indiske hav.
Etter mange års pause, har også piratvirksomheten i Rødehavet blusset opp igjen. Her blir sjørøverne indirekte støttet av det iranske diktaturet, som et ledd i deres proxy-krig mot Israel og Vesten. Den fattige kystbefolkningen blir dermed et nyttig verktøy for den shiamuslimske Houthi-militsen, og regimet i Teheran.
Globale konsekvenser av sjørøveri i vår tid
Den globale effekten av sjørøveri i moderne tid har vært betydelig, og påvirker i økende grad internasjonal handel, maritim sikkerhet og geopolitikk. Sistnevnte er paradoksalt nok også årsaken til at sjørøveri øker i utbredelse. Konsekvensene er omfattende, selv om lokale medier har en tendens til å se på det i små perspektiver.
Moderne pirater har målrettet viktige handelsruter, spesielt i områder som Adenbukten, Sør-Kinahavet, og Guinea-gulfen. Kapring og trusler mot fraktskip har ført til økte forsikringspremier, høyere fraktkostnader, og i økende grad omruting av skip, som alle bidrar til økte kostnader for global handel.
Bekjempelse til besvær
I respons til pirattrusler har det internasjonale samfunnet satt i gang en rekke sikkerhetstiltak. Sjøfartsindustrien har utviklet og iverksatt ulike «Best Management Practices» for skip som seiler gjennom høyrisiko-områder. Fysiske sikkerhetsforbedringer på skip, bruk av sikkerhetskorridorer, og retningslinjer for håndtering av piratangrep er blant tiltakene. Retningslinjene omhandler blant annet deployering av internasjonale marinepatruljer i høyrisiko-områder og bruk av væpnede vakter om bord på skip. Dette er svært omstridt, da det ofte innebærer transport av våpen over regionale grenser. Det er på ingen måte en selvfølgelighet at mange land ønsker bevæpnede leiesoldater som fast inventar på skip. Avtaler om dette må forhandles frem, og møter ofte overraskende mye motstand fra lokale myndigheter.
Bekjempelse av sjørøveri presenterer i så måte komplekse juridiske utfordringer, inkludert spørsmål om jurisdiksjon, retten til å forfølge pirater, og behandlingen av fangede pirater. Internasjonale konvensjoner som FNs havrettskonvensjon gir et rammeverk, men praktisk gjennomføring varierer fra land til land.
Moderne sjørøveri har dermed en flerdimensjonal effekt globalt, som strekker seg fra direkte økonomiske kostnader til bredere sikkerhetsmessige, juridiske, og humanitære konsekvenser. Bekjempelse av dette fenomenet krever økende internasjonalt samarbeid og innovative løsninger, for å adressere både symptomene og de underliggende årsakene.