Narkotika har både forårsaket og drevet konflikter i flere århundrer, og gjør det fortsatt. Krig er dyrt, og handler derfor egentlig alltid om ressurser. Den med flest ressurser, vinner stort sett krigen hver gang.
Det britiske imperiet gikk til krig mot Kina to ganger på hundre år. Opiumskrigene i 1839 og 1856 ble fremprovosert av Kinas ønske om å selv regulere handelen med råvaren opium, noe vesten ikke kunne akseptere. Med økonomisk støtte fra det mektige Østindiakompaniet, gikk dermed England, og etter hvert også Frankrike, til krig.
Paradoksalt nok var mye av Østindiakompaniets støtte finansiert av nettopp opium. Behovet for det narkotiske råstoffet hadde eksplodert over en kort periode. Ikke bare som nytelsesmiddel, men i hovedsak på grunn av hurtige nyvinninger innen medisin.
Opium ble sett på som en mirakelmedisin, og ble på kort tid brukt til alt fra bedøvelse til behandling av psykiske lidelser. Produktet Laudanum, som tidligere hadde blitt ansett som «partydop» for dekadente kunstnere på samfunnets ytterkant, ble plutselig datidens Paracet og Aspirin. De som satt på råvaren, satt på makten.
Første verdenskrig og forbudspolitikk
I årene før Første verdenskrig, drev stormaktene utstrakt politisk manøvrering for å kontrollere strømmen av narkotika i Europa og USA. Man hadde begynt å forstå avhengighetsproblematikken, men narkotiske stoffer hadde blitt så dyre at de hadde blitt en politisk og økonomisk maktfaktor.
I Asia og Sør-Amerika var det nærmest konstant mindre konflikter for å sikre seg en bit av markedet. Narkotiske stoffer hadde på et par århundrer blitt like viktig som gull, slaver og edelstener. Lokale produsenter, som tidligere hadde høstet opium og kokain som en naturlig del av landbruket, møtte stadig høyere krav fra kolonimaktene og private interesser.
Haag-konvensjonen av 1912 skulle tilsynelatende være et forsøk på å regulere narkotikapolitikken i Europa. I realiteten var den en politisk manøver for å gi større stater verden over total kontroll over produksjon, distribusjon og bruk. Den la imidlertid grunnlaget for den globale narkotikapolitikken vi fortsatt har i dag. Da første verdenskrig brøt ut, var dermed flommen av narkotika til de daværende imperiene sikret på hver sin kant. Mens vi i dag gjerne lærer om skyttergraver og elendighet i Europa, ble Første verdenskrig også i høyeste grad utkjempet i Asia og Afrika, blant annet for å sikre forsyningslinjer av livsviktige råstoffer til medisiner.
Amfetamin og supersoldater
De tyske og osmanske imperienes nederlag i Første verdenskrig hadde store ringvirkninger rundt planeten. Koloniene deres ble fordelt til England og Frankrike, og strømmen av råvarer til andre europeiske land fikk en bråstopp.
Dette var en helt uholdbar situasjon, og tyske og sveitsiske kjemikere satte i gang med å finne løsninger. Hvis man ikke hadde tilgang på råvarer, måtte man kunne lage kjemiske alternativer.
Amfetamin hadde første gang blitt syntetisert i 1887 ved universitetet i Berlin. Preparatet var basert på produktet efedrin, som hadde blitt oppdaget i Japan samme år. Efedrin ble i mange år kun brukt til psykiatrisk behandling, og hadde ellers liten interesse. Situasjonen i mellomkrigstiden snudde dette på hodet.
En ting krigen ikke hadde tatt fra Tyskland, var den akademiske kapasiteten. Verdens viktigste forskermiljø samlet seg i Weimarrepublikken, på tross av økonomiske og politiske utfordringer. Dette gjaldt i aller høyeste grad også farmasøytisk forskning. Da Andre verdenskrig startet, var Tyskland nærmest selvforsynt med syntetiske varianter av opiater og amfetamin, og det gjorde de seg stor nytte av. I dag vet man at de tilsynelatende uovervinnelige tyske soldatene var stappet fulle av narkotika, utlevert sammen med feltrasjonene. Piller og sjokolade for å få dem til å yte over evne, og narkotiske sigaretter for å få dem til å sove. Soldatene som erobret Frankrike, hadde i mange tilfeller knapt sovet på tre uker. Dette gikk ikke upåaktet hen, og særlig amerikanske soldater fikk etter hvert tilgang på diverse former for «kosttilskudd.»
Revolusjoner, terrorister og gerilja
Slutten på Andre verdenskrig startet enorme globale omveltninger. De gamle kolonimaktene var døende, og revolusjonære frigjøringsbevegelser eksploderte i land som tidligere hadde blitt styrt av vesten. Problemet for disse var at de trengte våpen, men manglet penger. Råvarer til narkotika hadde de derimot i store mengder. Dermed startet land, som ikke tidligere hadde produsert narkotika, storstilt produksjon. Industrilandene hadde stort behov for å kvitte seg med historiske overskuddslager av våpen og ammunisjon, og et bunnløst behov for narkotiske råvarer. Dette skapte den perfekte stormen.
Vesten endte opp med å bytte våpen til anti-vestlige bevegelser, samtidig som den moderne narkotika-trafikken ble etablert. Da konflikten i Vietnam startet, markerte den et seismisk skifte i hvordan narkotika ble benyttet, både som økonomisk drivkraft og direkte som våpen. Anti-kommunistisk proxykrigføring i Sørøst-Asia og Sør-Amerika ble ofte organisert og tilrettelagt av vestlig etterretning, og finansiert med penger fra narkotikahandel.
På 70-tallet nådde heroinmisbruket i amerikanske storbyer epidemiske høyder, med narkotika importert fra Det Gylne Triangel. Dette gjentok seg på 80-tallet, med kokain fra Sentral-Amerika. Utallige revolusjonære bevegelser hadde narkotika som sin primære inntektskilde.
Narkotika i vår tid
I mai 2021 trakk NATO/USA seg ut av Afghanistan etter 20 år. I løpet av denne tiden hadde man forsøkt å etablere et stabilt demokrati i landet, og ikke minst opprette et fungerende forsvar. Milliarder av dollar var investert i å utstyre og trene den offisielle afghanske regjeringshæren. Likevel klarte et nytt og oppgradert Taliban å gjenerobre landet på rekordtid. Penger til våpen, utstyr og trening kom i stor grad fra opium, da Afghanistan produserer 90 prosent av all ulovlig heroin i verden.
I Syria har borgerkrigen pågått i over ti år, og begge parter har behov for penger. Al-Assad regimets løsning på økonomiske sanksjoner, har vært å starte storproduksjon av amfetamintabletten Captagon. På svært kort tid har områder kontrollert av regjeringsstyrkene utviklet seg til å bli et narko-imperium, med smuglerruter over hele Midtøsten.
Denne trafikken er også til stor hjelp for terrororganisasjoner som Hezbollah, Al-Nusrah og Al-Qa’ida. På det Sør-amerikanske kontinentet hersker det i mange land konstant unntakstilstand og væpnet konflikt mellom karteller og politi/regjeringsstyrker. I Mexico er nær 750 000 mennesker drept eller savnet siden 2006. Store deler av befolkning anser kartellene som sin rettmessige styresmakt.
Det er for lengst etablert en sammenheng mellom krig og narkotika, og all dokumentasjon tilsier at produksjon og omsetning øker med antall konflikter. Dette er et bål som mater seg selv.