Undervisningsopplegg: Den første verdenskrig

Det er vanlig å se på årsakene til første verdenskrig som sammensatte. Både de store bakenforliggende historiske trekkene, samt de utløsende hendelsene, må tas med når vi skal forklare hvorfor det ble krig.

Den første verdenskrig var i stor grad den første krigen der ideologi spilte en rolle. Utover 1800-tallet hadde ideen om nasjonalisme fått fotfeste i Europa. I tillegg vokste tankegangen om sosialdarwinisme frem på slutten av 1800-tallet. Denne la vekt på en rangering av de ulike nasjonale og etniske gruppene. I hele Europa var det i årene før krigen stort fokus på hvert lands og folks egenskaper. En nasjons befolkning kunne gjennom dette anse seg selv som overlegen andre. Dette var med på å fremme en tankegang som bygget opp under legitimiteten av væpnede konflikter.

Maktpolitiske forhold var også en medvirkende faktor til krigen. Da Italia og Tyskland ble samlet rundt 1870, ble maktbalansen i Europa endret. Den fransk-prøyssiske krigen i 1870-71 var også starten på en rivalisering mellom Frankrike og Tyskland. Krigen førte til endring av landområder som den tapende part, Frankrike, på ingen måte anså som endelig. Rivaliseringen mellom europeiske land tilspisset seg også ytterligere i og med kampen om oversjøiske kolonier, spesielt i Afrika.

Flere historikere regner det omfattende rustningskappløpet som avgjørende for at krigen fikk det omfanget den fikk. Militærteoretikere på begynnelsen av 1900-tallet mente at det viktigste var å føre en offensiv krig, noe som drev stormaktene til å tenke at de måtte angripe først.

Videre var et sterkt og samlet Tyskland viktig for stormaktspolitikken som la grunnlag for krigen som skulle komme. Tysklands nye rolle førte til koloniale og militære konflikter med de andre europeiske landene, etter hvert som den nye staten ønsket å hevde sin plass. Flere andre stormakter så Tyskland som en trussel som måtte beseires. Viktig for blant annet Storbritannia var at maktbalansen i Europa ikke måtte forrykkes.

Den utløsende faktoren for krigen var de såkalte «skuddene i Sarajevo» den 28. juni 1914. Den østerriksk-ungarske erkehertugen Franz Ferdinand og hans kone Sophie von Hohenberg ble drept under et offisielt besøk i Sarajevo, Bosnia-Hercegovina.

Østerrike og Ungarn var på det tidspunktet forent i en personalunion, og bestod av flere av landene i Sentral-Europa og Balkan, deriblant Bosnia-Hercegovina og deler av Serbia. Dette skapte et svært anstrengt forhold til Serbia ettersom de fleste innbyggerne i Bosnia-Hercegovina var kroater og serbere. Erkehertugparet ble drept av et medlem i en pro-serbisk ungdomsgruppe med støtte fra den serbiske gruppen Crna Ruka (Den svarte hånd).

Juli-krisen er betegnelsen på den diplomatiske krisen som oppstod i etterkant av drapene, og som ledet til krigens utbrudd. Østerrike-Ungarn så det som viktig for sin egen sikkerhet å holde Balkan rolig. Tyskland ga Østerrike-Ungarn støtte i hva enn de måtte foreta seg – den såkalte Blankofullmakten.

Den 14. juli stilte Østerrike-Ungarn Serbia et ultimatum på ti punkter som måtte aksepteres i løpet av 48 timer. Det ble ikke truet med krig, men med brudd på de diplomatiske forbindelsene dersom ikke Serbia sørget for å slå ned på anti-østerrikske og nasjonalistiske strømninger.

Kansleren i Tyskland slo fast at de ville støtte Østerrike-Ungarn militært dersom Russland, som hadde store interesser på Balkan, skulle blande seg inn. Den russiske tsaren uttalte at han ville støtte Serbia og startet mobiliseringen den 25. juli. Samme dag brøt Østerrike-Ungarn samtalene med Serbia. Den 28. juli erklærte Østerrike-Ungarn krig mot Serbia, og Den første verdenskrig var i gang.

Da Tyskland den 1. august kom med sin krigserklæring mot Russland, betød dette i praksis også en krigserklæring mot Frankrike ettersom Frankrike var i allianse med Russland. Det tyske angrepet på Frankrike gikk gjennom Belgia. Storbritannia hadde i 1839 lovet å forsvare Belgia mot alle angripere, og ble derfor dratt inn i krigen.

For de britiske koloniene, betød Storbritannias deltakelse i krigen at de måtte avgi økonomisk og militær støtte. Dette gjaldt Australia, Canada, India, New Zealand og Unionen Sør-Afrika. Ettersom de allierte fryktet tysk ekspansjon av koloniene i Afrika spredte krigen seg derfor også til det afrikanske kontinentet. De tyske koloniene var omringet av allierte kolonier og var i tillegg avskåret fra å få forsyninger sjøveien fordi de allierte hadde herredømme til sjøs. De allierte seiret derfor raskt, bortsett fra i Øst-Afrika, der kampene varte hele krigen.

Det osmanske riket ble med i krigen på tysk side, noe som forårsaket krig også i Midtøsten. Ved å gå inn i krigen håpet osmanerne å gjenvinne en del områder som var tapt i tidligere kriger, samt å utfordre britisk kontroll over Suez-kanalen. Det osmanske riket ble beseiret helt mot slutten av krigen, og fredsavtalen undertegnet i Sèvres den 10. august 1920 endret grensene i så stor grad at Det osmanske riket ble oppløst.

Ved krigsutbruddet var USA raskt ute med å erklære sin nøytralitet. USAs nøytralitet ble satt på prøve da tyskerne satte i gang en uinnskrenket ubåtkrig i 1917. Da det samtidig ble klart at Tyskland hadde forsøkt å få Mexico til å gå til krig mot USA dersom USA gikk til krig mot Tyskland, kunne ikke USA lenger stå på sidelinjen. Den 6. april 1917 erklærte USA krig mot Tyskland .

Den første verdenskrig ble en tofrontskrig til tross for tyske forsøk på å unngå dette. Krigen artet seg likevel svært forskjellig på disse to frontene: Vestfronten var preget av stillestående skyttergravskrig, mens Østfronten var preget av mer dynamikk.

Vestfronten

Tyskland fikk i første omgang raskt overtaket på vestfronten, men etter slaget ved Marne i september 1914 ble tyskernes fremrykking stoppet og håpet om en rask seier forsvant. Krigen på vestfronten ble preget av stillstand etter dette. Allerede før jul 1914 var det etablert to parallelle sammenhengende skyttergravsystemer som strakte seg fra Den engelske kanal til Sveits – over 700 kilometer. Krigen på vestfronten ble en utmattelseskrig der vinneren ville være den som hadde flest ressurser å ta av – både jordbruk, industri og personell – og som derfor kunne holde ut lengst.

I 1916 var partene helt overbevist om at de ville klare å lykkes med et gjennombrudd i skyttergravskrigen dersom de hadde tilstrekkelig med soldater til å presse motstanderen i kne en gang for alle. Ved Verdun prøvde tyskerne å få Frankrike til å kapitulere ved å påføre dem så store tap som mulig på kort tid. Slaget ved Verdun varte med varierende intensitet i elleve måneder, fra februar til desember 1916. Slaget endte, etter fryktelige menneskelige tap, med tysk tilbaketrekning.

Parallelt med kampene i Verdun, var planen at franskmennene skulle angripe ved elven Somme, men på grunn av de enorme tapene ved Verdun ble det britene som stod for hoveddelen av angrepet. Fra juli til november 1916 led begge sider enorme tap ved Somme. På bare én eneste dag – den aller første dagen av offensiven – mistet britene 57 000 soldater, det største tapet på én dag i den britiske hærens historie.

Slagene om Verdun og Somme står igjen som symboler på det meningsløse i første verdenskrig, der henholdsvis 700 000 og én million soldater ble drept eller såret for en gevinst på noen kilometer ødelagt og ubrukelig terreng.

De første amerikanske troppene kom til Frankrike i juni 1917, noe som hjalp betraktelig på krigsviljen til de allierte. Etter Den russiske revolusjon trakk Russland seg ut av krigen i 1918 og Tyskland fikk frigjort ressurser som kunne sendes til vestfronten. Tyskland hadde et militært overtak, og planen var å splitte de allierte troppene og få til et gjennombrudd før amerikanerne kom med for fullt.

I mai 1918 begynte det for alvor å komme tilskudd av amerikanske tropper. På dette tidspunktet var de tyske soldatene utslitte og Tysklands økonomi og samfunn var hardt presset. Da de allierte satte inn Hundredagersoffensiven – en serie offensiver i krigens aller siste dager – skulle det vise seg å være det som avgjorde krigen. Etter en serie med tap begynte de tyske troppene å overgi seg, og de allierte styrkene brøt gjennom de tyske linjene. Det tyske monarkiet kollapset og den nye regjeringen signerte våpenhvilen den 11. november 1918.

Østfronten

Østfronten er betegnelsen på den delen av krigen som fant sted i Sentral- og Øst-Europa. Dette var en langt mer dynamisk front basert på større fremrykkinger og tilbakeslag.

Russland hadde dårlig utbygget infrastruktur i store deler av landet, og en rask mobilisering ble sett på som svært usannsynlig. Tyskland hadde derfor planlagt å angripe Frankrike raskt og effektivt før de snudde seg mot Russland, for å unngå en tofrontskrig. Problemet var at fremgangen på Vestfronten gikk langsommere enn planlagt, og det viste seg at russerne mobiliserte hurtigere enn antatt. De første russiske styrkene krysset grensen til Tyskland allerede den 15. august 1914.

Selv om russerne var tallmessig overlegne tyskerne ved invasjonen – 650 000 mot 135 000 – var den tyske hæren både bedre trent og hadde bedre kommunikasjon og etterretning. I løpet av september hadde Tyskland presset de siste russiske soldatene tilbake fra tysk jord. Tyskland fortsatte offensiven, og klarte blant annet å erobre Serbia og okkupere Bucuresti etter at Romania gikk inn i krigen på de alliertes side.

I Russland var det ekstrem matmangel og generelt stor misnøye med deltakelsen i krigen. Dette førte til stor politisk uro i landet og krav om tsarens avgang. Tyskland utnyttet den kaotiske situasjonen og smuglet Vladimir Ilijitsj Uljanov, bedre kjent som Lenin, inn i Russland med det håp om at han kunne skape en revolusjon og få Russland til å trekke seg fra krigen.

Den 7. november ledet Lenin Oktober-revolusjonen i Russland, som ga bolsjevikene og Lenin makten i landet. Den nye regjeringen begynte med en gang å forhandle frem en våpenhvile med Tyskland og den 15. desember 1917 ble freden i Brest-Litovsk undertegnet.

Norge ble selvstendig i 1905 og var derfor en svært ung nasjon da første verdenskrig brøt ut. Norsk utenrikspolitikk gikk på dette tidspunktet ut på å sikre Norges selvstendighet og holde seg utenfor stormaktenes uenigheter.

Da krigen brøt ut bestemte Norge seg derfor for å være nøytrale. Dette viste seg likevel vanskelig. Norge var avhengig av forsyninger både fra Tyskland og Storbritannia, og ønsket å handle med begge partene. Tyskland og Storbritannia ønsket naturlig nok å begrense Norges handel med den andre.

I begynnelsen av 1915 sperret Tyskland i stor grad Nordsjøen ved hjelp av ubåter, mens Storbritannia innførte blokade av Tyskland. Dette gjorde at Norge ble helt avhengige av vestmaktene, siden det var de som kunne skaffe de fleste varene man trengte. Norge måtte derfor gå med på å avvikle handelen med Tyskland.

Som en kystnasjon var Norge helt avhengig av skipsforbindelsen med utlandet. Da krigen brøt ut ble dette imidlertid svært risikabelt. Allerede høsten 1914 ble åtte norske dampskip senket av miner, og 28 mennesker omkom. 50 % av den norske handelsflåten ble senket under krigen, og 1892 sjømenn mistet livet.

Den 11.11.1918 kl 11:00 erklæres det våpenhvile mellom partene og Den første verdenskrig er slutt. Sentralmaktene vant på Østfronten da Russland og Romania trakk seg ut i første halvdel av 1918, men de allierte vant på alle de andre frontene og dermed også krigen totalt sett.

De allierte inngikk særskilte fredsavtaler med hver motstående part. Den mest kjente fredsavtalen er Versailles-traktaten mellom de allierte og Tyskland. Både Frankrike og Storbritannia hadde lidd store tap under krigen og ønsket å straffe Tyskland hardt. USAs president Woodrow Wilson stod for en mykere linje, men fikk lite gjennomslag.

Tyskland mistet alle koloniene sine, og nye grenser ble trukket som innskrenket mye av det tyske territoriet. Tyskland ble pålagt strenge restriksjoner på militæret, av frykt for at de skulle kunne starte en ny krig. Det ble lagt ned et forbud mot at Østerrike skulle kunne tilsluttes Tyskland, og pålegg om at krigsforbrytere skulle dømmes og straffes. Det ble bestemt at Tyskland skulle betale store krigserstatninger til de allierte. Først i 2010 ble det siste avdraget på krigserstatningen betalt.

Til slutt i Versailles-traktaten var det også et punkt som sa at Tyskland måtte ta på seg all skyld for krigens utbrudd. Den franske generalen Ferdinand Foch uttalte om traktaten at ”Dette er ingen fred! Det er tjue års våpenhvile!” – og ganske riktig brøt Den andre verdenskrig ut 20 år etter. Mange av årsakene har sine røtter i krigsoppgjøret i 1919.