Med god grunn er kjemisk krigføring noe av det vi frykter aller mest. Kjemiske våpen er enkle å lage, og har i tillegg til potensialet for store menneskelige skader. Denne kombinasjonen gjør at våpnene også skaper en enorm frykteffekt.
Man skulle tro at de enorme ødeleggelsene kjemiske våpen førte til under Den første verdenskrig, ville satt en brå stopper for bruken av slike stridsmidler i fremtiden. Dessverre er ikke dette tilfellet. Selv om verdenssamfunnet siden den gang har arbeidet iherdig for å forhindre kjemisk krigføring, har vi altfor mange eksempler på at både soldater og sivile innbyggere har mistet livet til denne type våpen.
Vi var vitne til bruk av kjemiske våpen under borgerkrigen i Syria, og både Ukraina og Russland hevder nå å ha blitt utsatt for giftangrep under den pågående krigen i Ukraina. Om dette viser seg å være tilfelle vil det kunne føre krigen i en helt ny retning.
Hva er kjemiske våpen?
Kjemiske stridsmidler er betegnelsen på våpen som inneholder giftige kjemikalier, som forårsaker død eller skade på mennesker. Men kjemisk krigføring kan også være bruk av å slike midler for å sette fienden ut av spill på andre måter, som for eksempel ved å ødelegge vegetasjonen som kamuflerer fienden i terrenget, eller åkre som brødfør befolkningen. Stridsmidlene brukes i krig, militære angrep eller terrorangrep.
Kjemisk krigføring rammer gjerne vilkårlig, går særlig hardt utover sivile, og utgjør en stor trussel mot menneskeheten. Derfor klassifiseres kjemiske våpen av FN som masseødeleggelsesvåpen, sammen med biologiske-, radiologiske- og atomvåpen (CBRN-våpen). I 1993 vedtok FNs generalforsamling kjemivåpenkonvensjonen (CWC). Den trådte i kraft 29. april 1997 og setter et totalforbud mot utvikling, produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen.
193 land i verden har undertegnet avtalen. Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW) håndhever CWC, og arbeider for å oppnå formålet med konvensjonen. Per januar 2022 er 71 614 tonn kjemiske våpen blitt ødelagt under oppsyn av OPCWs inspektører. Dette utgjør 99 prosent prosent av de erklærte lagrene av kjemiske våpen.
Selv om det internasjonale samfunnet er enige om et totalforbud rundt kjemiske våpen, så fortsetter stater både å produsere og lagre slike våpen. Det finnes uhyrlige eksempler på bruk av kjemiske stridsmidler i krigføring, fra oldtiden og frem til i dag.
Et gammelt stridsmiddel
Bruk av kjemiske stridsmidler i krigføring er ikke et nytt fenomen. I flere tusen år har soldater i krig forgiftet vannkilder, forurenset luften eller dyppet pilspisser i gift for å skade fienden.
Den første beretningen om bruk av kjemiske våpen er persernes beleiring av byen Dura Europos i Romerriket. Under angrepet tente perserne bål og kastet på kjemikalier. Røyken ble en blanding av svoveldioksid og oljeholdig damp som drev inn i romernes tunneler. Romerne som pustet den inn, led en smertefull død i løpet av få minutter.
Det var først under Den første verdenskrig kjemiske våpen ble brukt i stor skala. Under krigen ble både sennepsgass, klorgass, tåregass og fosgen benyttet, med katastrofale humanitære konsekvenser. Over 100 000 mennesker mistet livet til kjemiske våpen, og over én million ble skadet.
Under den andre verdenskrig ble kjemiske våpen lite benyttet i krigføring, selv om begge sider hadde slike våpen, og var forberedt på å bruke dem. De allierte hadde planer for å forsvare seg mot kjemiske våpen, og å svare med samme mynt. Dette virket trolig avskrekkende på aksemaktene. Japanerne benyttet seg imidlertid av kjemiske stridsmidler mot sine asiatiske fiender, særlig Kuomintang og kinesiske kommunisttropper.
På et område ble imidlertid giftgass benyttet i stor skala under denne krigen. Det tyske Nazi-regimet brukte store mengder Zyklon B-gass og karbonmonoksid i gasskamrene i sine utryddelsesleirer, noe som resulterte i om lag tre millioner dødsfall. Dette står igjen som den dødeligste bruken av giftgass i historien.
Fra Vietnamkrigen til borgerkrigen i Syria
Etterkrigstiden har sett begrenset, men ødeleggende, bruk av kjemiske våpen. Blant eksemplene finner vi amerikanernes bruk av napalm og ugressmiddelet Agent Orange under Vietnamkrigen. Over 75 millioner liter plantegifter ble spredt over Sør-Vietnam og områder i Kambodsja og Laos, som var kontrollert av kommunistiske Nord-Vietnam, for å fjerne skogene der fienden gjemte seg. Kontakt med giftstoffet ga fysiske og psykiske sykdommer, og barn ble født med misdannelser.
Under Irak-Iran krigen produserte og anvendte Irak blant annet nervegass og sennepsgass, og om lag 100 000 iranske tropper ble ofre for disse våpnene. Irak gikk også til kjemisk angrep mot den kurdiske befolkningen på Halabja i 1988. Mellom 3200 og 5000 ble drept momentant, men flere tusen har mistet livet av ettervirkningene i etterkant. Angrepet har senere blitt omtalt som folkemord.
Under borgerkrigen i Syria ble det en rekke ganger påvist bruk av kjemiske nervegasser. Syriske myndigheter ble anklaget av FN-inspektører for angrep med klor-, sennep- og saringass, i hovedsak mot egen sivilbefolkning. Det er også stor mistanke om at ulike opprørsgrupper, herunder IS, har utført angrep med kjemiske våpen.
Også andre terrorgrupper har tatt i bruk kjemiske våpen. Mest kjente er kanskje den japanske terrorgruppen Aum Shinrikyō, som utførte terrorangrep med saringass i Matsumoto og på Tokyo undergrunnsbane.
Anklager om kjemisk krigføring i Ukraina
Også i den pågående krigen i Ukraina har frykten for bruk av kjemiske våpen blitt en del av nyhetsbildet. USAs president, Joe Biden, hevdet i mars at Russland vurderte å bruke kjemiske eller biologiske våpen mot ukrainske styrker og sivilbefolkningen. I april anklaget ukrainske myndigheter Russland for å ha sluppet giftig materiale fra en drone over byen Mariupol. Det påståtte angrepet er ikke verifisert, og undersøkes av Vestlige land.
Samtidig hevder Vladimir Putin på sin side å ha bevis for at Ukraina besitter kjemiske våpen, og mot slutten av april mente russerne de hadde blitt forsøkt angrepet med kjemisk materiale fra luften. Dette er heller ikke verifisert, og blir ansett som en del av det russiske narrative i krigen.
NATOs generalsekretær, Jens Stoltenberg, har utrykt bekymring for at russerne kan komme til å ta i bruk kjemiske våpen, for å så legge skylden på Ukraina. Russland har tilsvarende anklaget USA for å kunne ta i bruk blant annet kjemiske våpen, og deretter beskylde Russland for angrepet.
Både Russland og Ukraina har signert kjemivåpenkonvensjonen. All bruk av kjemiske våpen i Ukraina-krigen krigen vil derfor være grove brudd på folkerett. I tillegg vil det øke konfliktnivået betraktelig, føre til store lidelser, og ikke minst enorm frykt internasjonalt.
Frykt som største effekt
Selv om verdenssamfunnet har forsøkt å forhindre bruken av kjemiske våpen siden Haagkonvensjonen av 1899, så er dessverre ikke slike våpen noe som tilhører fortiden.
En studie publisert av FFI viser at respekten for det internasjonale regelverket rundt kjemiske våpen har blitt redusert, samtidig som at terskelen for å benytte slike våpen har blitt lavere. Dette er urovekkende. Det er videre vanskelig å verifisere bruken og ikke minst hvem som står bak.
Ukraina-krigen har blitt en «krig om sannheten», der partene har helt ulike narrativ. Russland er kjent for å benytte desinformasjon for å unngå å bli stilt til ansvar. Dokumentasjon fra Ukraina-krigen har ikke vært mangelvare. Ikke bare på nyhetene, men også på TikTok og Twitter har det florert av videoer og bilder av krigens grusomheter. Utfordringen ligger å skille ut hva som er falskt fra sant.
Anklager om bruk av kjemiske våpen har føyd seg inn i rekken av mulige krigsforbrytelser som må verifiseres eller avkreftes av verdenssamfunnet. Dette er en svært krevende jobb, og i mange tilfeller umulig. For eksempel er det fortsatt ikke endelig avklart hvem som sto bak flere av giftangrepene under borgerkrigen i Syria.
Uavhengig av om det viser seg at kjemiske stridsmidler blir brukt eller ikke i krigen i Ukraina, er gjerne frykteffekten større enn de faktiske konsekvensene bruken medfører. Selv om konvensjonelle våpen som regel tar flere liv enn et kjemisk våpen, så har frykten som slike våpen skaper også en stor militær effekt. Et missilangrep kan man til en viss grad beskytte seg mot, men det er langt verre å beskytte seg mot en usynlig og luktfri fiende som spres med vinden.