Europa har lenge vært avhengig av russisk gass. Når frontene blir stadig steilere, kan Russland utnytte dette til sin fordel.
– Putins krig viser hvor sårbare vi blir av å være avhengig av Russland for import av fossile brensler, sa Europakommisjonens leder Ursula von der Leyen nylig.
Avhengigheten er tydelig. Russland er den dominerende leverandøren av gass til Europa. I 2021 kjøpte de europeiske landene i snitt 40 prosent av gassen sin fra Russland. I noen land er importen enda høyere. Land som Bulgaria, Tsjekkia, Estland, Latvia, Polen, Romania og Slovakia mottar mellom 75 og 100 prosent av sin gass fra Russland.
Tyskland er i samme situasjon. I 2011 bestemte myndighetene seg for å gradvis fase ut atomkraft. Russisk gass ble valgt til å fylle tomrommet som oppsto. I dag kommer hele 55 prosent av gassen Tyskland bruker fra Russland. Etter invasjonen av Ukraina måtte derfor tyske myndigheter brått se seg om etter alternativer til russisk energi.
Denne avhengigheten kan omgjøres til et politisk pressmiddel for Russland.
Russisk gass: Et politisk pressmiddel
Da Russland invaderte Ukraina, reagerte Europa med et samlet sanksjonsregime. Som en del av dette ble det satt et mål om full stans for import av olje og kull fra Russland før året er omme. Avhengigheten av russisk gass gjør det umulig å sette samme mål for denne energikilden. EU satte derfor et mål om å redusere importen med to-tredjedeler innen utgangen av 2022.
Som tilsvar til sanksjonene valgte Russland å kutte eksporten av gass til Polen og Bulgaria. Landene bruker gass til oppvarming av boliger, generering av elektrisitet og i industri. Polen importerer rundt 50 prosent av all gassen de bruker fra Russland. Andelen er enda høyere i Bulgaria, med rundt 75 prosent av gassen levert fra Russland. Fra russisk side var formålet med kutt i leveransene å presse landene til å endre sanksjonspolitikken mot Moskva.
Heldigvis kom kuttet i tilførselen mens våren var i anmarsj, og begge landene hadde noen måneders forbruk på lager. Polen hadde i tillegg planlagt i tide. I mai åpnet en ny rørledning for gass mellom Litauen og Polen. Dette gir landet tilgang til gass fra Finland og Baltikum.
Den umiddelbare krisen har derfor ikke vært alvorlig. Situasjonen kan imidlertid bli mer krevende ut over høsten. I takt med fallende temperaturer vil Russlands makt til å legge press på gassavhengige europeiske land øke. Dette illustrerer dermed hvordan salg av gass kan brukes til å legge press på land som er avhengig av denne energikilden.
Forebygge intern splittelse i EU
Årsaken til dette er enkel: Dersom Russland kutter tilførselen av gass til Europa, vil energikrisen bli alvorlig. Hvis det er mangel på energi til oppvarming midt på vinteren, kan det slite på den interne enigheten om sanksjonene blant de europeiske landene.
Russland har lenge forsøkt å skape en slik intern splittelse EU. For eksempel har penger som har blitt gitt til ekstreme partier blitt sporet tilbake til Russland. Formålet har vært å svekke evnen til samarbeid og støtten til EU i befolkningen.
Disse konsekvensene kan bli ytterligere forsterket av en langvarig svekket tillit blant befolkningene i europeiske land til at politikerne kan løse problemet. Flere land gikk fra kraftige restriksjoner for å hindre spredning av koronasmitte, og rett inn i en energikrise.
Dersom Russland bruker dette pressmiddelet hardt nok, kan det oppstå krav innad i EU om å lette på sanksjonene. Disse konsekvensene ønsker nå EU å forhindre. Målsetningen er å svekke Russlands mulighet til å bruke gass som et politisk pressmiddel.
En stor omorganisering under oppseiling
Å kutte importen av gass fra Russland med to-tredjedeler inne utgangen av året er et ambisiøst mål. Det er ikke mulig å finne fornybare energiressurser i den takten som dette krever. Infrastrukturen tilknyttet fornybar energi – som solcelle- og vindmølleparker – tar tid å bygge.
Dersom målet skal oppnås må alternative leverandører av gass ta over for Russland på veldig kort tid. Målsetningen er å fylle opp såkalte strategiske reserver. Dette er lagrer med nok gass til oppvarming av boliger og industri i noen måneder. Om europeiske land skal klare seg uten russisk gass til vinteren, må disse lagrene fylles opp.
EU ønsker hovedsakelig å øke importen fra Norge, Canada og USA. Norge produserer imidlertid på maksimal kapasitet, og kan ikke skru opp eksporten i nærmeste fremtid.
USAs handlingsrom er noe større. Bare åtte prosent av energiimporten til landet kommer fra Russland. De kan også øke forsyningene fra Canada, for å kompensere for tomrommet som den russiske energien skaper.
Mangel på infrastruktur er en hindring
Sammenlignet med USA, er Canada vanskeligere stilt. Landet har ressursene tilgjengelig for å øke eksporten, men mangler infrastrukturen som kreves for dette. For at gassen skal kunne fraktes til Europa, må den omgjøres til flytende form. Da kan den fraktes på skip. Dette krever spesielt utstyr som Canada mangler.
Av alle de europeiske landene bruker Tysland mest gass av alle i løpet av et år. Landet er også en av verdens største importører av gass. 95 prosent av gassen som blir brukt kommer fra utlandet. Derfor er Tyskland avhengig av økt import fra land som USA og Canada.
Infrastrukturen skaper imidlertid problemer for Tyskland: Landet mangler terminaler som kan ta imot gass i flytende form. Fra Canada og USA vil flytende gass fraktes på skip. Fremme i Europa må den omgjøres til gass igjen, for så å kunne fraktes i rørledninger ut til boliger og industriområder. Det er dette Tyskland mangler.
Bakgrunnen for dette er at tyske myndigheter i mange år har planlagt at importgassen skal fraktes gjennom rørledningen Nord Stream 2. Denne rørledningen går fra Russland til Tyskland, og sto ferdig i 2021. Etter invasjonen av Ukraina bestemte tyske myndigheter seg for å ikke ta den i bruk.
Frykten er nå at man ikke skal rekke å fylle opp gasslagrene inne høsten, og at dette skal gi Russland større makt over Tyskland. Nettopp derfor har tyske myndigheter bestemt seg for å leie flytende terminaler som kan ta imot flytende gass, og omgjøre dette til gass. Håpet er at disse skal være klar til bruk i løpet av høsten. Trolig vil Tyskland fortsette å kjøpe gass fra Russland gjennom sommeren, inntil infrastrukturen er på plass.
Utfordringer knyttet til andre leverandører
EU har også sett til Egypt som et alternativ til Russland. Landet har mulighet til å eksportere mer gass til unionen. Egypt balanserer imidlertid på en knivsegg. Landet importerer hele 90 prosent av kornet sitt fra Russland og Ukraina. Dette tvinger egyptiske myndigheter til å trå varsomt overfor Russland. Den fremste prioriteten denne sommeren er derfor å fortsette å importere korn for å kunne brødfø befolkningen.
Algerie har også blitt sett på som et alternativ. Her er problemet at landet allerede pumper opp så mye gass som mulig, og de vil ikke kunne trappe opp produksjonen i nærmeste fremtid. Dette settes også opp mot andre hensyn. Russland er Algeries fremste leverandør av våpen. Derfor vil de trolig ikke provosere Russland unødvendig mye.
Saudi Arabia og Qatar blir også pekt på som alternative leverandører. Landene nyter imidlertid godt at den høye prisen på olje og gass, og vil ikke åpne slusene da dette vil sende prisen nedover.
I tillegg har landene et godt samarbeid med Russland gjennom OPEC+. Saudi Arabia har signalisert støtte til Russland som en utvidet del av denne alliansen. De vil dermed ikke stille seg bak vestens isolasjon av Russland.
Russland må finne nye kjøpere
For å kunne kutte tilførselen av gass til Europa, må russiske myndigheter vite at gassen vil bli solgt til andre land. Kina er en alternativ destinasjon for russisk olje og gass. Det er planlagt en rørledning for gass mellom de to landene, men den vil trolig ikke være klar til bruk før om noen år. Mangel på infrastruktur setter dermed en stopper for dette på kort sikt.
Det er også mulig å frakte olje og gass i skip. Skip som frakter olje og gass er ofte for store for å få plass gjennom Suez-kanalen i Egypt. De må derfor sette ut på en lang ferd rundt Afrika for å nå kinesiske havner. Samlet sett gjør dette at det blir dyrere å selge olje og gass til Kina.
Dermed vil Russland ha liten nytte av å stanse eksporten av gass til Europa. Dette forsterkes av de høye prisene på olje og gass. I 2021 utgjorde inntekter fra olje og gass 45 prosent av det russiske nasjonalbudsjettet, som er alle utgiftene staten har i løpet av et år. Det er antatt at inntektene fra salg av olje og gass vil øke med 36 prosent i året, sammenlignet med 2021. Et kutt i tilførselen av gass vil dermed bety kutt i inntekter. Dette er inntekter som Russland trenger for å fortsette invasjonen av Ukraina.
EU ønsker uansett å frata Russland denne muligheten. Å gjøre Europa mindre avhengig av russisk olje og gass er mulig, men det er umulig å oppnå i det tempoet EU ønsker. Sårbarheten som Ursula von der Leyen peker på, vil dermed videreføres fremover. Dette gjør den neste vinteren til den mest kritiske perioden. Om Russland skal utøve sin makt over Europa, vil det trolig skje da.