De europeiske kolonimaktene i Afrika var ofte hensynsløse. Det tyske styret i Sørvest-Afrika var imidlertid blant de mest brutale, og er ansvarlig for å ha utført 1900-tallets første folkemord på herero- og namaefolket.
I løpet av 1900-tallet var verden vitne til flere brutale folkemord. Under Røde Khmers styre i Kambodsja på 70-tallet ble minst 1,7 millioner mennesker systematisk drept – blant disse var etniske og religiøse minoriteter, men også intellektuelle og byfolk. I 1994 ble omtrent 800 000 mennesker, hovedsakelig fra landets tutsiminoritet, drept i Rwanda over en hundre dagers periode under ledelse av hutuekstremister. Kun ett år etter ble om lag 8000 bosniske muslimer drept av bosnisk-serbiske styrker under krigen i Bosnia.
Folkemordet som har fått mest oppmerksomhet er Holocaust. Holocaust er betegnelsen som brukes om det nasjonalsosialistiske Tysklands statsledete folkemord på jøder og andre minoritetsgrupper før og under Den andre verdenskrig. Cirka seks millioner jøder, 400 000 sigøynere og 250 000 funksjonshemmede og homofile ble drept under Holocaust.
1900-tallets første folkemord blir imidlertid ofte glemt i historien om folkemord. Dette fant sted i den tyske kolonien Sørvest-Afrika i dagens Namibia. Her tok den tyske kolonimakten i bruk konsentrasjonsleirer som var de direkte forløperne til dem som ble brukt under Holocaust. Omtrent to tredeler av folkegruppen herero samt halvparten av nama-folket ble drept under dette folkemordet.
Det tyske styre av Sørvest-Afrika
Ved Berlinkonferansen i 1884-1885 ble området som i dag er Namibia tildelt Tyskland under navnet Tysk Sørvest-Afrika. Ettersom Namibia er et relativt tørt land, var det lite håp om å kunne utnytte dette landområdet, som var mer enn dobbelt så stort som Tyskland, til å utvinne større mengder mineraler eller drive omfattende landbruk. I stedet ble derfor Namibia primært en settlerkoloni. Det vil si at Tyskland sendte nybyggere til området for å bosette dem.
I løpet av få år ankom rundt 3000 tyske nybyggere, hovedsakelig til det sentrale høylandet. Dette gikk ikke knirkefritt for seg. Mange av de lokale folkegruppene ble fordrevet av nybyggerne, og det oppstod raskt konflikter over tilgang til knapphetsressurser som vann, land og kveg. De tyske kolonimaktene tok i bruk «splitt og hersk» politikk ved å sette ulike folkegrupper opp mot hverandre, men dette var ikke nok til å få kontroll over befolkningen.
Flere steder gikk befolkningen til opprør mot kolonimakten. Dette førte til tilfeller av krig. Den mest brutale av disse var krigen mot hereroene og namaene som utviklet seg til et folkemord.
Folkemordet
Hereroene er en av de større folkegruppene i Namibia. Da Tyskland fikk kontroll over området ble stadig mer av hereroenes tradisjonelle beiteområder tvangsovertatt av tyske bosettere. Rundt årtusenskiftet tok også en kvegpest livet av store deler av gruppens buskap, og mange ble derfor tvunget til å selge beitemarkene sine til tyskerne og i stedet ta jobb på deres gårder. På de tyske gårdene ble hereroene dårlig behandlet. Storbøndene tok blant annet i bruk piskestraff, og det forekom både drap og voldtekt.
I 1904 førte den utstrakte misnøyen til et opprør. Det er fremdeles uklart hvem som avfyrte det første skuddet, men det som er klart er at konflikten som fulgte ble svært blodig. Sjefen for de tyske styrkene, general Lothar von Trotha, beordret en total utryddelse av hereroene. Hereroen ble omringet ved Waterberg, ved utkanten av Kalahariørkenen, og angrepet den 11. august 1904. Selv om hereroene var i overtall, hadde de tyske styrkene overraskelsesmomentet og langt mer moderne våpen. Hereroene ble derfor raskt militært nedkjempet.
De neste månedene iverksatte von Trotha en omfattende forfølgelse av hereroene. De fleste som ble fanget ble systematisk skutt og drept. Andre ble drevet ut i Kalahariørkenen og hindret i å returnere. I ørkenen døde de fleste av sult eller tørste. Til slutt ble imidlertid kritikken mot von Trotha for stor, og han ble presset av myndighetene i Berlin til å stoppe forfølgelsen.
Uskyldige hereroer som overga seg ble i stedet samlet og sendt til konsentrasjonsleirer. Det var i denne sammenheng ordet «konzentrationslager» ble brukt for første gang på tysk. Også en annen folkegruppe, namafolket, sluttet seg til opprøret. De tyske maktene iverksatte samme strategi: namaene ble forfulgt, drept og sendt i leire.
Konsentrasjonsleirene
De aller fleste som overlevde krigen, ble satt i leirer, og et flertall av disse var kvinner og barn. Det var ikke bare de som ble definert som krigsfanger som satt i leirene, men alle hereroer og namaer de tyske styrkene fikk tak i. Gjennom interneringen håpet man å både skremme befolkningen fra nye opprør, samt å skaffe gratis arbeidskraft.
I leirene ble de innsatte satt til tvangsarbeid under forferdelige forhold og mange døde av sykdommer og utmattelse. Mange fanger ble utsatt for medisinske eksperimenter, og døde fangers hodeskaller og andre kroppsdeler ble brukt til rasebiologisk forskning. Dette var med å danne grunnlag for raselæren nazistene tok i bruk under Holocaust.
De siste konsentrasjonsleirene var i drift helt fram til 1908, og dette markerte slutten på folkemordet. Om man legger sammen antallet som ble drept som følge av kamphandlinger, henrettelser, utsulting i ørkenen og de som døde i konsentrasjonsleirene blir dødstallene høye. Hereroene, som hadde talt omtrent 70-80 000 i 1904, bestod i 1908 av kun 20 000. Nama-befolkning ble halvert fra 20 000 til 10 000.
Etterspillet
Begrepet folkemord ble ikke introdusert eller definert før etter andre verdenskrig, men hendelsene som fant sted i den tyske kolonien regnes som det første folkemordet på 1900-tallet. Dette ble bekreftet i en FN-rapport i 1985. Konsentrasjonsleirene brukt i Namibia blir gjerne sett på som en slags overgang mellom interneringsleirer, som blant annet var blitt brukt under Boer-krigen i Sør-Afrika, og arbeids- og dødsleirene brukt under Holocaust. Folkemordet anses derfor som en forløper til Holocaust noen tiår senere.
Man ser også at utviklingen i tysk-styrte Namibia etter 1908 har likhetstrekk med det nazistiske styret i Tyskland. Afrikanere ble blant annet tvunget til å bære identitetsmerker med nummer, og ekteskap mellom hvite tyskere og svarte afrikanere ble forbudt. I tillegg ble hereroene og namaene, og den afrikanske befolkningen for øvrig, ansett som en underlegen og mindreverdig rase av de tyske kolonimaktene.
Det var denne tankegangen som ble videreutviklet i mellomkrigstiden og brukt som begrunnelse for forfølgelsen under Holocaust. Flere av de som deltok i krig, okkupasjonsstyre og masseutrydning under det tredje riket hadde erfaring fra nettopp Namibia.
Oppgjør og erstatning
Det skulle ta hundre år før Tyskland kom med en offisiell beklagelse for folkemordet. I forbindelse med hundreårsmarkeringen uttalte den tyske utviklingsministeren at det som skjedde i kolonien kunne betegnes som et folkemord. I mai 2021 ble også tyske og namibiske myndigheter enige om en kunngjøring der Tyskland erkjenner at det som skjedde var et folkemord.
Tyskland har videre gått med på å bidra med 11 milliarder kroner til infrastruktur, helseprosjekter og annen gjenoppbygging i områdene som ble hardest rammet av folkemordet. Ikke alle synes dette var en god nok erstatning. En høvding for hererofolket mener at erstatningen burde gå direkte til ofrenes etterkommere. Flere av etterkommerne forsøkte allerede i 2001 å saksøke den tyske stat for å oppnå kompensasjon.
Tyskland endte opp med å tape Namibia til Sør-Afrika under første verdenskrig. Selv et århundre senere står likevel tyske minnesmerker igjen som et symbol på tiden under tysk styre. Sporene etter konsentrasjonsleirene er derimot slettet, og folkemordet i Namibia blir ofte glemt i fortellingen om det brutale 1900-tallet.