På 1970-tallet styrte Røde Khmer Kambodsja på brutalt vis. Tvangsarbeid, tortur og massedrap førte til at hver fjerde kambodsjaner måtte bøte med livet. Ringvirkningene av dette vanstyret og folkemordet preger landet den dag i dag.
Røde Khmer tok makten i Kambodsja i 1975. Partiets mål var å renske vekk alt fremmed og begynne på nytt fra «år null». Så skulle man skape en kommunistisk jordbruksstat for khmer – landets største folkegruppe.
Røde Khmer var villig til å ta i bruk alle midler for å nå sitt mål, og på veien ble enkeltmennesker stående igjen uten verdi. Befolkningen ble jaget ut av byene, og alle som ble stemplet som fiender ble drept. Etter fire år hadde Røde Khmer tatt livet av om lag 1,7 millioner mennesker. Det tilsvarte nesten 25% av befolkningen.
Røde Khmer tar makten
Etter Kambodsja ble løsrevet fra Frankrike i 1953, ble det bedrevet utstrakt politisk undertrykkelse. Dette var i starten av Den kalde krigen, og i Kambodsja var særlig kommunister var utsatt for overgrep. Det anslås at rundt 90% av kommunistpartiets medlemmer ble drept i perioden 1955-1959.
Pol Pot var utdannet i Frankrike og medlem av den franske kommunistbevegelsen. Tilbake i Kambodsja, steg han de kommende årene frem som en politisk lederfigur og bygget opp en geriljagruppe. Forfølgelsen av kommunistene la til rette for at Pol Pot og hans radikale forbundsfeller i 1963 kunne ta ledelsen i landets kommunistparti, best kjent som Røde Khmer.
I 1970 ble Kambodsja dratt inn i konflikten mellom USA og nabolandet Vietnam. Flere av Vietcongs viktigste forsyningslinjer gikk nemlig igjennom Kambodsja, og i forsøket på å stoppe forsyningene startet USA en treårig teppebombing av landet. Bombetoktene tok livet av mellom 100 000 og 500 000 kambodsjanere. De hardest rammede områdene var på landsbygda.
Samtidig gjennomførte General Lon Nol et militærkupp. Tross sin amerikavennlige politikk, fikk generalen ikke den amerikanske støtten han ønsket for å bekjempe kommunistene. I stedet ble regimet et yndet hatobjekt for bøndene, som begynte sitt militære opprør gjennom Røde Khmer i 1968.
På begynnelsen av 70-tallet eskalerte borgerkrigen mellom Røde Khmer og regjeringen. Da gruppen inntok hovedstaden i 1975 der ble de hilset av den krigstrette befolkningen som frigjørere. Lidelsene til det kambodsjanske folket hadde imidlertid knapt nok begynt.
En oppskrift på folkemord
Samtidig begynte utryddelsen av medlemmer av borgerskapet, og alle med utdannelse. Borgerskapet ble av Røde Khmer sett på som kapitalister – en stor fiende for den kommunistiske gruppen. For å identifisere sine kapitalistiske fiender brukte Røde Khmer ytre kjennetegn som eksempelvis om de brukte briller, hadde blek hud eller myke hender. Det er et åpenbart paradoks at Pol Pot, og flere andre i Røde Khmers toppledelse, selv var medlemmer av borgerskapet.
Pol Pots regime idealiserte bondesamfunnet, og bygget på utopien føydalsamfunnet. Mennesker skulle vende tilbake til sin «naturlige» livsoppgaver som bønder. Industrialiseringen ble avviklet til fordel for et jordbrukssamfunn med store kollektive gårder. Byfolk ble presentert som late, umoralske og urene ettersom urbanisme ikke hadde noen plass i Røde Khmers ideologi.
Vestlige konsepter og verdier som kapitalisme og individualisme ble ansett som fremmede og skadelige elementer. Som følge av dette ble penger og eiendomsskatt avskaffet, så vel som vestlig medisin. Familien som institusjon skulle avskaffes. Utrenskingen innebar også innvandrere, bøker, religiøse ledere og munker. Alt som ble oppfattet som fremmed i deres ekstreme ideologi skulle fjernes.
På tross av ønsket om å re-starte det kambodsjanske samfunnet fra år null, ble fordums storhet hyppig brukt i den statlige propagandaen. Vietnamesere ble blant andre presentert som en trussel fordi de angivelig hadde stjålet landområder som tidligere tilhørte Kambodsja. Røde Khmer forsøkte derfor å gjenvinne tapt territorium i Sør-Vietnam.
Skrekkvelde
I etableringen av store jordbrukskollektiver ble menneskeverdet satt fullstendig til side. Umiddelbart etter å ha inntatt hovedstaden i 1975 begynte tvangsevakueringen. Hele byen ble tømt, også sykehusene. I tillegg ble menneskene som hadde flyktet fra den forutgående borgerkrigen sendt på marsj, og tusenvis mistet livet.
Pol Pots regime var i ordets rette forstand totalitært. Myndighetene kontrollerte ethvert aspekt ved det offentlige liv, og privatlivet ble for alle praktiske formål avskaffet. Tvangsekteskap var utbredt, og formålet med samlivet var utelukkende reproduksjon. I jordbrukskollektivene ble foreldre og barn holdt atskilt, og ektefeller ble splittet.
Barn ble opplært til å tyste på familien. Følelser som sorg og kjærlighet til familiemedlemmer ble straffet. Alt som ble oppfattet som forfengelighet, religiøsitet eller seksualitet var underlagt regimets kontroll.
Regimets fall og etterspill
Med tiden ble regimet preget av paranoia, og Røde Khmers egne medlemmer ble i økende grad mistenkeliggjort. Dette kan sees på som et ledd i regimets undergang, da flere kommandanter og soldater flyktet til Vietnam eller gjorde opprør.
For Røde Khmer ble det sett på som en større synd å la en fiende leve enn å drepe en uskyldig. Følgelig gikk utrenskningene også utover barn av mistenkte fiender, som ble sendt til torturfengsler og drept. Det mest kjente av disse torturfengslene var Tuol Sleng (S-21) i hovedstaden Phnom Phen. Etter oppholdet her ble fangene brakt til de såkalte dødsmarkene som fantes over hele Kambodsja. For å spare kuler ble ofrene vanligvis slått i hjel. Av om lag 16 000 mennesker som ble sendt til tortursenteret, overlevde kun i underkant av 20 personer. I dag er dette terrorhuset omgjort til et museum.
Da Vietnam invaderte Kambodsja i 1978, var Røde Khmers mange avhoppere en viktig del av invasjonsstyrken. De møtte liten motstand, og nådde Phnom Penh den 7. januar 1979. Militærkuppet avsatte Pol Pot, men mange av avhopperne ble innsatt som ny politisk ledelse. Flere av dem er den dag i dag noen av Kambodsjas mektigste, inkludert sittende statsminister Hun Sen. Kambodsjas nyinnsatte myndigheter var under vietnamesisk kontroll frem til 1989. Med Sovjetunionens kollaps i 1989 stoppet støtten til Vietnam, og sistnevnte måtte derfor gi opp kontrollen over Kambodsja.
Dømt for folkemord mot vietnamesere
I en vietnamesisk domstol i 1979 ble Pol Pot dømt til døden for folkemord mot vietnamesere, men han var ikke selv til stedet. Han og restene av Røde Khmer førte geriljakrig mot Kambodsjas myndigheter frem til slutten av 1990-tallet. Dette var blant annet muliggjort gjennom støtte fra det kommunistiske Kina, men også fra flere vestlige land, inkludert USA og Norge. I tråd med Den kalde krigens logikk, var de vestlige statene redde for et ekspansivt, kommunistisk Vietnam. Røde Khmer representerte også Kambodsja i FN frem til 1992, på tross av at regimets grusomheter innen den tid var godt kjent internasjonalt.
Restene av Røde Khmer
Fredsplanen for Kambodsja fra 1991, undertegnet i Paris, innebar at en FN-styrke skulle stå for et overgangsstyre frem til 1993. Til tross for at denne styrken ikke klarte å nøytralisere Røde Khmers militære motstandsgruppe, gikk valget i 1993 etter forholdene fredelig for seg.
Resterende soldater og kommandanter fra Røde Khmer ble av den nye regjeringen tilbudt maktposisjoner i militæret og regjeringen, i bytte mot at de overga seg. Røde Khmer ble også tilbudt selvstyre over en provins på grensen til Thailand. Strategien var vellykket, da den skapte interne stridigheter og splittelse i Røde Khmer.
Myndighetenes tilgivende politikk hadde ført til at Pol Pots stadige beordringer om utrenskninger etter hvert falt for døve ører. Det endte med at han i 1997 tapte den interne maktkampen i Røde Khmer, og ble stilt for retten og dømt av sine egne. Han ble satt i husarrest, og døde året etter. De siste lederne som ikke hadde overgitt seg frivillig ble tatt til fange i 1999. Med det var 30 år med krig og folkemord over. Massedrapene på Kambodsjas befolkning i perioden 1975-1979 ble Pol Pot imidlertid aldri stilt til ansvar for.
Domstolen og dens utfordringer
At oppgjøret med Røde Khmer først kom i gang om lag 30 år etter at overgrepene fant sted, skyldes delvis den politiske situasjonen i landet. Et tidligere oppgjør med den væpnede gruppen kunne ha forlenget og forverret konflikten. I dag finnes fortsatt politiske begrensninger på oppgjørets rekkevidde. Kambodsja er i praksis fremdeles en ettpartistat, og flere av landets ledende politikere var selv i Røde Khmer. De ønsker naturlig nok ingen utstrakt graving i fortiden.
Den vestlige støtten til Røde Khmer, som en motvekt til Vietnam og Sovjetunionen under Den kalde krigen, sørget for fravær av internasjonalt press. Kina, som var Røde Khmers nærmeste støttespiller, har også veto i Sikkerhetsrådet og næret ikke noe ønske om å etablere en internasjonal domstol. Til sammenligning ble Rwanda- og Jugoslavia-tribunalene etablert gjennom resolusjoner i FNs Sikkerhetsråd. Kinas vetorett har imidlertid hindret Sikkerhetsrådet i å gjøre det samme for Kambodsja.
For å dømme de gjenlevende lederne i Røde Khmer, måtte derfor en domstol opprettes via en bilateral avtale mellom FN og Kambodsja. Etter langvarige og krevende forhandlinger ble partene enige i 2003.
Domstolen begynte sitt arbeid i 2006, og åpnet sak mot ni aldrende Røde Khmer-ledere. Tiltalene lød på forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser og folkemord. Folkemord-tiltalene gjaldt Kambodsjas minoriteter, som led forholdsmessig større tap. Domstolen har ikke tiltalt Røde Khmer for folkemord på majoritetsbefolkningen, da FNs definisjon av folkemord er har store begrensinger.
Utfordringer med begrepet folkemord
Konvensjonen sier at ofre for folkemord må tilhøre en rasemessig, etnisk, nasjonal eller religiøs gruppe. Folkemordet i Kambodsja var imidlertid rettet mot politiske og sosiale grupper. Oppgjøret i Kambodsja førte derfor til bred akademisk og juridisk debatt rundt den snevre definisjonen av folkemord. I etterkant har mange argumentert for at definisjonen også burde omfatte politiske og sosiale grupper.
Domstolen har også vært kritisert for å stille for få fra det politiske og militære lederskapet til ansvar. Den første tiltalte var Duch, sjef for det beryktede Tuol Sleng-fengselet. Han ble dømt til livstid for forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. Flere av de høytstående kommandantene fra Røde Khmers styre gikk imidlertid fri. De har i dag maktposisjoner, og ønsker å fremstille Røde Khmers forbrytere som en liten klikk sentrert rundt Pol Pot. Rettsvesenet er heller ikke politisk uavhengig og er preget av utstrakt korrupsjon. Regjeringen har presset dommerne til å stanse bredere etterforskning.
Situasjonen i dag
Flertallet av Kambodsjas befolkning er under 40 år, og for dem er tiden under Røde Khmer fjern. Det snevre rettsoppgjøret, taushet og fornektelse har preget historiefortellingen. Skoleelever lærer lite eller ingenting om Røde Khmers vanstyre. Også internasjonalt har hendelsene i 70-tallets Kambodsja gått under radaren. Mange kambodsjanere har derfor uttrykt et ønske om en domstol som kan bidra til å etablere en endelig sannhet.
I dag er Kambodsja fremdeles et av de fattigste landene i Asia, med en svak økonomi. Pol Pot og Røde Khmer drepte målrettet alle med utdannelse. Ikke bare raserte gruppen samfunnets intellektuelle kapital, men sørget også for dagens mangel på utdannet arbeidskraft. Å bygge opp et land fra grunnen av tar flere tiår. Særlig utfordrende er også mengden landminer, som siden 1970 har landminer forårsaket 60 000 dødsfall.
Til tross for at tiden under Røde Khmer kan virke fjern for mange, ser de fleste kambodsjanere likevel på seg selv som ofre for Røde Khmers skrekkregime på grunn av de massive lidelsene. Mange av overgriperne er fremdeles i live, og de færreste har opplevd at de som drepte deres familiemedlemmer har blitt holdt ansvarlige.
Likevel har rettsprosessen bidratt til økt kunnskap og oppmerksomhet om tiden under Røde Khmer. Det har også gjort det mulig for befolkningen å begynne bearbeidingen av det kollektive traumet. Mye arbeid gjenstår imidlertid før kambodsjanere kan legge denne perioden av historien bak seg.