Under Angela Merkel har Tyskland for alvor blitt Europas stormakt. Snart skal imidlertid landet styres uten «Moder Europa».
26. september går tyskerne til valgurnene, og for første gang på 20 år står ikke Merkel på stemmeseddelen. Etter å ha ledet landet siden 2005 har Tyskland for alvor blitt en europeisk stormakt. De 16 årene som forbundskansler har imidlertid bydd på en rekke utfordringer: finanskrisen, internasjonal terrorisme, flyktningkrisen, og avslutningsvis Covid-19-pandemien. I møte med disse utfordringene har internasjonalt og regionalt samarbeid vært en sentral del av Merkels verktøykasse, og som følge av dette har Tyskland for alvor blitt Europas sentrum for både økonomisk og politisk samhandling. For bare noen tiår siden hadde dette skremt vettet av andre europeiske stater.
Vektlegging av internasjonalt samarbeid
Etter at Tyskland hadde en sentral rolle i å starte to verdenskriger i løpet av første halvdel av 1900-tallet, dreide europeisk sikkerhetspolitikk seg i andre halvdel i stor grad om å holde Tyskland under kontroll. NATOs første generalsekretær, britiske Lord Ismay, skal ha sagt det i klartekst da alliansen ble opprettet i 1949: «NATOs viktigste oppgave er å holde russerne ute, amerikanerne inne og tyskerne nede».
Da Tyskland ble gjenforent i 1990, var det mange i både Storbritannia og Frankrike som fryktet følgene av et nytt økonomisk maktsentrum i Europa. Men også Tyskland fryktet denne rollen. For Tyskland var hovedspørsmålet hvordan landet noen gang ville kunne føre en utenrikspolitikk uten at landet skulle anklages for å søke ekspansjon. Løsningen ble internasjonalt samarbeid.
Vest-Tyskland ble tatt opp som NATO-medlem allerede i 1955. Ved å omdanne datidens EF til en politisk og økonomisk union – kalt EU – ville den tyske nasjonalbanken legges ned, og landet ville bindes fast i et forpliktende politisk rammeverk. Ingen ville kunne tvile på Tysklands motiver. NATO og EU ble arenaer der Tyskland kunne vokse seg sterkt. Samtidig sørget de forpliktende organisasjonene for å bygge opp tillit og redusere frykt blant de andre europeiske landene.
Moder Europa
Å vokse seg sterkt er nøyaktig det Tyskland har siden gjenforeningen. Med forbundskansler Angela Merkel i førersetet fra 2005 har Tyskland fått en ny lederrolle i Europa. Et mye brukt sitat fra EUs tidlige dager var det daværende utenriksminister i USA, Henry Kissinger, som skal ha uttalt: «Hvem ringer jeg for å snakke med Europa?». Dette illustrerte den noe ukoordinerte utenrikspolitikken blant de europeiske statene.
De siste 16 årene har dette imidlertid ikke vært noe spørsmål. Den telefonen har gått til Angela Merkel, et faktum som også har gitt henne tilnavnet «Moder Europa». Ti ganger på rad har hun blitt kåret til verdens mektigste kvinne av Forbes Magazine.
I det økonomiske førersetet
En hovedårsak til at Tyskland har fått denne rollen, skyldes landets økonomi. Tyskland har fått til noe mange andre europeiske land bare kan drømme om: å beholde sin industri og samtidig finansiere et av verdens mest omfattende velferdssystemer. Under Merkel har Tyskland fått både et velfungerende demokrati og en bunnsolid økonomi i en ellers kriserammet samtid.
Da finanskrisen for alvor rammet Europa i 2008, var det tysk økonomi og den tydelige lederen Merkel som måtte trå til. Hun krevde innsparinger og reguleringer som ryddet opp på europeisk nivå. Tysklands utenrikspolitikk har gjennom det 21. århundret handlet om å gjøre opp for tidligere synder. Tyskland har betalt en stor del av NATO og EU sine budsjetter, men har latt andre land ta seg av den faktiske militærbruken.
Med tiden har imidlertid Tysklands sikkerhetspolitiske selvtillit også vokst. Etter Russlands annektering av Krim, er det Angela Merkel som har ledet et (historisk) samlet EU i sanksjonsregimet mot Putin.
Fra krise til mulighet
Tyskland har en av verdens laveste fødselsrater på 1,38 barn per kvinne. Det forventes at befolkningen kan synke med ti millioner innen 2050. I 2030 forventes kun 54 prosent av befolkningen å være yrkesaktive. I tysk industri står lærlingplasser og flere hundre tusen arbeidsplasser tomme.
Da flyktningkrisen i 2015 rammet Europa ble Angela Merkel et symbol på humanitært lederskap. Mens andre europeiske stater valgte å stenge grensene, tok Tyskland imot nærmere 900 000 flyktninger. Fokuset til Merkel og Tyskland var at migrantene ikke var en byrde for samfunnet, men snarere en ressurs. Mange av flyktningene som ankom Europa var ressurssterke mennesker med høy utdanning fra hjemlandet.
En liberalisering av arbeidsmarkedet ble igangsatt, og fem år etter flyktningkrisen er rundt halvparten av de som ankom i arbeid. Mange av flyktningene jobber på eldrehjem, i hotell- og restaurantbransjen, innenfor rengjøring og sikkerhetstjenester. Til sammen bidrar dette til å fylle gapene, lærlingplassene og ledigheten i det tyske arbeidsmarkedet.
Koronapandemien skal imidlertid ha bremset den positive utviklingen, og flere av sektorene som migrantene har fått jobber i ble hardest rammet av smittevernsrestriksjoner og påfølgende permitteringer. Integreringen har gått i riktig retning, samtidig som Tyskland fremdeles har utfordringer med integrering av migranter med lav utdanning og hjemmeværende kvinner.
Polarisering og ekstremisme
Merkels liberale migrasjonspolitikk har imidlertid også fått motbør, og polariseringen i det tyske samfunnet er tydelig. Etter flyktningkrisen har man sett en økende frykt blant tyskere for at samfunnet ikke er i stand til å håndtere denne enorme mengden nye medborgere på en forsvarlig måte. Denne skepsisen tar også radikale former, og i 2017 vant det høyreradikale og anti-islamske partiet «Alternativ for Tyskland» sine første mandater i Forbundsdagen.
I likhet med andre europeiske land, vokser også de høyreekstreme miljøene i Tyskland. I 2020 anslår den tyske innenlandsetterretningen at det er om lag 32 800 høyreekstremister i landet. Dette er 8000 flere enn året før, og ved fremleggingen av rapporten i 2020 fastslo innenriksminister Horst Seehofer at høyreekstremisme er den største trusselen mot sikkerheten i landet. Bare i 2020 registrerte tysk politi nesten 24 000 voldssaker som høyreekstreme sto bak. Dette er en stor økning fra foregående år, og med 16 % flere antisemittiske angrep i 2020 har alarmklokkene for alvor gått i Tyskland.
Store sko å fylle
Hvem som vil ta over som tysk forbundskansler vil tiden vise. Merkels CDU/CSU-koalisjon valgte i april Armin Laschet som sin kanslerkandidat, og i juli så det lyst ut for kristendemokratene. Nå viser imidlertid de nyeste meningsmålingene at det er dødt løp mellom det sosialdemokratiske SPD og CDU/CSU-koalisjonen, med henholdsvis 22 % hver. CDU/CSU og SPD har styr landet sammen i en storkoalisjon siden 2017, men partiene ønsker å unngå en ny storkoalisjon.
Ved valget i 2017 hadde Merkels parti 33 % oppslutning, og i 2013 fikk de nesten 42 % av stemmene. Nå, i ukene før valget, faller partiet drastisk på målingene. Det kan være flere årsaker til dette, men at Lascher er en upopulær kandidat har unektelig en del å si for den lave oppslutningen. Han ble blant annet filmet leende under en pressekonferanse om ødeleggelsene etter sommerens flomkatastrofe i Tysland, og kort tid etter ble han tatt for plagiat i en bok han ga ut for tolv år siden. CDUs kanslerkandidat møter ikke bare motstand blant velgerne, men også i eget parti. Flere CDU-politikere har oppfordret Laschet til å trekke seg, og en fersk måling fra Der Spiegel viser at hele 70 % av CDU/CSU-velgerne ønsker at Laschet skal byttes ut med en annen kandidat.
Det er derfor knyttet stor spenning til om det er SPDs Olaf Scholz som vil ta over som kansler. Scholz, som i dag er finansminister, er den mest populære kanslerkandidaten. Samtidig har De grønne 17 % på dagens meningsmålinger, og har tidligere i valgkampen vært oppe i hele 27 %. Til tross for dalene meningsmålinger tyder alt på at De grønne vil komme i regjering, spørsmålet er om det blir i koalisjon med CDU eller SPD.
Et nytt tysk problem?
«Det tyske problemet» har historisk handlet om frykten for et for sterkt Tyskland. Nå er det imidlertid flere som peker på at det nye tyske problemet paradoksalt nok er et svakt Tyskland.
Flere uttrykker bekymring for at det vil oppstå et maktvakuum i både Tyskland og Europa med Merkels avgang. Dette skjer i en periode der det også stadig oftere påpekes at vi står overfor en ny verdensorden der autoritære ledere, økt fragmentering og konkurranse mellom stormaktene igjen blir dominerende trekk ved internasjonal politikk.
Det store spørsmålet er om Tysklands nye forbundskansler vil være en sterk nok skikkelse til å kunne fortsette å lede Europa. Dersom Tyskland ikke har lederrollen, er det usikkert hvem som kan ta over. Storbritannia er neppe det beste symbolet på europeisk enhet etter brexit. Tilbake står Frankrike med Emmanuel Macron i spissen. Macron er EU-tilhenger og har store planer om mer europeisk samarbeid. Likevel har historien vist at det er det tysk-franske samarbeidet – ofte omtalt som «motoren» – som driver europeisk integrasjon fremover. Macron vil neppe ha mulighet til å drive Europa uten et sterkt og mektig Tyskland ved sin side.