På grunn av den gunstige plasseringen har Iraks lange historie vært preget av fremmed okkupasjon og skiftende innflytelser. For å forstå dagens situasjon i Irak må man kjenne historien.
Områdene vi i dag kjenner som Irak har vært sentrum for store riker i minst 7000 år. De fruktbare områdene mellom elvene Eufrat og Tigris gjorde at området ble setet for det vi i dag ser på som de første store sivilisasjonene. Den moderne staten Irak ble imidlertid til som følge av sentralmaktenes nederlag i første verdenskrig. Siden 1534 hadde Irak formelt sett vært en del av Det osmanske riket.
Det moderne Irak blir til
Makter utenfor regionen spilte en avgjørende rolle i oppløsningen av det gamle sultanatet, og opprettelsen av den moderne irakiske staten. Det osmanske riket gikk inn på siden til Tyskland og Østerrike-Ungarn i første verdenskrig. Riket ble med det en fiende av Storbritannia – et land som hadde store interesser i Midtøsten.
Fra sine besittelser i India invaderte Storbritannia og erobret Bagdad i 1917. I fredsforhandlingene som fulgte etter krigen ble Irak underlagt mandatsystemet til det nyopprettede Folkeforbundet. Irak ble da lagt under britisk administrasjon, i det som skulle være en overgangsperiode til landet ble ansett som klart for selvstendighet.
Ønsket om selvstendighet var sterkt i de tidligere osmanske områdene. Det tok ikke lang tid før det ble gjort opprør mot de nye mandatmaktene. I Syria nektet den nyutnevnte kong Faisal I å anerkjenne det franske mandatet over landet. Et lignende forsøk ble gjort i Irak, men mislyktes. Kort tid etter kom Syria igjen under fransk kontroll og kong Faisal dro i eksil til London.
Et krigstrett Storbritannia hadde ikke noe ønske om å styre Irak direkte og tilbød Faisal den irakiske tronen. Det britiske mandatet ble formelt erstattet av en allianse, men forholdet forble innholdsmessig nokså likt.
Faisal ble ved folkeavstemning valgt, og ble kronet til kong Faisal I av Irak i 1921. Irak ble et konstitusjonelt monarki. Det tette forholdet mellom det irakiske monarkiet og Storbritannia kom til å få store konsekvenser, for Iraks og monarkiets fremtid. I 1932 oppnådde Irak formell uavhengighet og ble en del av det internasjonale samfunnet gjennom opptak i Folkeforbundet.
Politisk ustabilitet
Årene som ledet opp til Den andre verdenskrig var preget av politisk ustabilitet, men likevel økonomisk fremgang. Etter at kong Faisal I døde i 1933 ble han etterfulgt av sin sønn Ghazi. Ghazi ble ansett som en uerfaren leder.
Sterk polarisering preget det politiske landskapet og militæret fikk stor innflytelse. Et militærkupp i 1936 førte til at hæren ble den dominerende makten i landet. Så, rett før Den andre verdenskrig, døde kong Ghazi i en bilulykke. Tronen gikk til hans sønn, den da fire år gamle Faisal II.
I hans sted fungerte hans onkel Abd al-Ilah som regent. Den politiske splittelsen nådde etter hvert et klimaks. I 1941 ble monarkiet styrtet og erstattet av et pro-tysk styresett. Den etterfølgende britiske invasjonen gjeninnsatte imidlertid Abd al-Ilah som regent. Irak fungerte som en viktig base for alliert krigføring i Midtøsten.
Årene etter krigen var Irak igjen preget av ustabilitet. Blant annet fikk tanken om å forene de arabiske landene – panarabisme – et oppsving. En ny generasjon med tilgang til høyere utdanning drømte om en forent arabisk verden som ikke lenger ble dominert av vestlige interesser.
Kongehuset ble oppfattet av mange som Storbritannias nikkedukker og passet ikke inn i bildet av fremtidens Irak. Styresmaktenes respons, eller mangel derav, på Suezkrisen i 1956 var med på å forsterke dette synet.
Den irakiske republikken
Den 14. juli 1958 møtte det irakiske monarkiet sitt endelikt. Abd al-Ilah, statsministeren, og den nå 23 år gamle kong Faisal II ble alle drept og den irakiske republikk ble nå proklamert. Overgangen fra monarki til republikk gjorde derimot ikke landet noe fredeligere, heller tvert imot.
Den ulmende konflikten med de irakiske-kurderne kom til overflaten og kulminerte i en krig om Nord-Irak. Den såkalte første irak-kurdiske krigen varte fra 1961 til 1970. Samme år som krigen brøt ut, ble også Kuwait selvstendig fra Storbritannia. Den lille staten i sør ble av mange irakere ansett som å være en naturlig del av Irak.
I noen måneder i 1963 kom Baath-partiet til makten i Irak for første gang. Baath-partiet ble stiftet i Syria i 1947 og var basert på tanken om at den arabiske verden burde forenes, at Midtøsten burde fris fra vestlig herredømme. Partiet hadde i tillegg flere sosialistiske trekk.
Baath-partiet spredte seg til mange land i regionen. Partiet kom til å spille en særlig stor rolle i Syria, hvor det fremdeles har makten gjennom president Bashar al-Assad, og i Irak. Et spesielt trekk ved Baath-partiets politikk sammenlignet med mange av de andre politiske bevegelsene i området er at den er sekulær. Politikken er dermed i hovedsak basert på ideologi og ikke religion.
Baaths første tid ved makten ble kort, men etterfulgt av et svekket irakisk regime som følge av Seksdagerskrigen mellom blant andre Irak og Israel i 1967, kom Baath-partiet igjen til makten etter et kupp i 1968. Partiet kom til å dominere Irak inntil USAs invasjon av Irak i 2003.
Husseins utenrikspolitiske ambisjoner
I juli 1979 kom Saddam Hussein til makten i Irak. Nabolandet, Iran, hadde bare et halvt år tidligere avsatt sjahen og proklamert en sjiaislamsk republikk. Som leder for et land hvor majoritetsbefolkningen bekjenner seg til sjiaislam var Hussein redd for at de radikale tankene skulle spre seg. I tillegg fremsto den nyproklamerte republikken som et enkelt mål for de irakiske styresmaktene. Hussein håpet at en krig kunne gi Irak større territorium på bekostning av naboen.
I september 1980 invaderte de irakiske styrkene Iran. Det som fulgte var en åtte år lang krig som tok livet av en halv million soldater. Den medførte ingen endringer av betydning i grensene mellom de to landene. Irak, som lenge hadde blitt ansett som en trussel mot vestlige interesser i regionen, ble nå en alliert mot en felles fiende.
En bred koalisjon både i og utenfor Vesten var mer urolig for innflytelsen revolusjons-Iran kunne komme til å utøve i Midtøsten, enn hva de var for Saddam Husseins ambisjoner. Irak mottok betydelig støtte fra både USA, Frankrike, Kina og Sovjetunionen.
Invasjonen av Kuwait
Iraks økonomi var i ruiner da Iran-Irak-krigen var over i 1988. Landet hadde tatt på seg enorme lån fra både europeiske og arabiske land. Som følge av krigen var store deler av infrastrukturen, blant annet de viktige oljeinstallasjonene, ødelagt. Andre oljeproduserende land hadde økt sin produksjon etter hvert som det kom mindre ut av Iran og Irak. Dette førte til lavere oljepriser, som ga Irak mindre inntekter fra den oljen de faktisk fikk produsert. Alt dette var viktige årsaker til at det irakiske regimet nå vendte sin oppmerksomhet mot sin lille nabo i sør, Kuwait.
Kuwait er et lite land med store forekomster av olje. Mange irakere anså også Kuwait for å være en naturlig del av den Irak, og de store naturressursene gjorde området attraktivt for irakisk ekspansjon. Kuwaitiske myndigheter nektet å slette delen av gjelden som Irak hadde opparbeidet gjennom den åtte år lange krigen mot Iran. Dette gjorde forholdet ytterligere anspent. Med påstander om å støtte revolusjonære i landet invaderte Irak Kuwait den 2. august 1990. Invasjonen og den etterfølgende internasjonale responsen er det vi i dag omtaler som Gulfkrigen.
Gulfkrigen
Reaksjonene fra det internasjonale samfunnet lot ikke vente på seg, og var nok mer omfattende enn hva Saddam Hussein hadde forventet. Fremst i opposisjonen til okkupasjonen stod USA og dets allierte. Invasjonen fremprovoserte omfattende sanksjoner og FN stod samlet i sin respons.
Den 29. november 1990 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon 678. Denne ga Irak frist til å trekke seg ut av Kuwait innen den 15. januar 1991. Hvis ikke ble verdens stater gitt tillatelse til å bruke «all necassary means» for å tvinge de irakiske styrkene ut. Dette ordvalget var ensbetydende med godkjenning av militær maktbruk i samsvar med FN-pakten.
Irakiske styrker forble i Kuwait og en amerikansk-ledet koalisjon iverksatte «Operation Desert Shield». Totalt 35 land, inkludert Norge, bidro til de etterfølgende operasjonene. Nærmere én million soldater deltok og det tok ikke lange tiden før de irakiske styrkene, underlegne både i antall og teknologi, ble overvunnet. Den 27. februar beordret Saddam Hussein tilbaketrekningen fra Kuwait. I løpet av mars 1991 ble sjeiken av Kuwait gjeninnsatt og koalisjonsstyrkene startet å trekke seg ut.
Etterdønningene av krigen
Nederlaget i Kuwait og opprettholdelsen av FN-innførte sanksjoner medførte at Iraks allerede svekkede økonomi ble verre. Samtidig brøt det ut opprør mot Saddams styre. På tross av uttalt støtte fra flere vestlige land, spesielt USA, mottok ikke opprørene noe nevneverdig bidrag utenifra. Myndighetene i Baghdad gjenvant derfor raskt kontroll.
På tross av det militære nederlaget i Gulfkrigen innkasserte Saddam krigen som en form for seier. Han fremstilte seg som selv den arabiske verdens leder i kampen mot vestlig, og spesielt amerikansk, dominans i regionen. Spenningene mellom styresmaktene i Irak og flere vestlige land, særlig USA økte utover på 90-tallet.
Samtidig dukket det opp beskyldninger, som kom til å få fatale konsekvenser for det irakiske Baath-regimet, om at Irak var i ferd med å utvikle såkalte masseødeleggelsesvåpen (MØV). Mistankene var blant grunnene til at sanksjonene ble opprettholdt, og det ble sendt observatører fra FN for å undersøke.
FNs sikkerhetsråd hadde både i anledning av Kuwait-invasjonen og i ettertid vedtatt flere resolusjoner som påla irakiske myndigheter å kvitte seg med forbudte våpentyper. Utsendingene fra FN fant derimot ingenting, og Hussein nektet for at landet var i eierskap av eller forsøkte å anskaffe MØV.
Likevel fortsatte beskyldningene å strømme fra Washington om at Irak ikke overholdt sine forpliktelser etter FN-resolusjonene. I november 2002 vedtok Sikkerhetsrådet en resolusjon som truet med alvorlige konsekvenser hvis ikke Irak etterkom kravene. Selv om dette ikke var en godkjenning av militærmakt lik det Sikkerhetsrådet vedtok i forkant av den irakiske invasjonen av Kuwait, gikk en koalisjon med USA og Storbritannia til det skritt å invadere Irak i mars 2003.
Invasjonen
Det var lite det irakiske forsvaret kunne gjøre for å stå imot invasjonen. Det tok derfor ikke lang tid før hovedstaden Baghdad og mesteparten av Irak var okkupert av den vestlige koalisjonen. Saddam Hussein, som flyktet hovedstaden i april, ble funnet i desember 2003 og satt foran en ad hoc irakisk domstol.
Den tidligere diktatoren ble siktet for blant annet forbrytelser mot menneskeheten, og etter en lengre rettssak ble han kjent skyldig og dømt til døden. Den 30. desember 2006 ble Saddam Hussein henrettet ved henging. Landet han en gang hadde styrt med jernhånd hadde nå fått en ny regjering, sterkt støttet av den allierte koalisjonens styrker.
Irak gikk derimot ikke noen mer fredelig periode i møte. Invasjonen var også et ledd i den såkalte Krigen mot terror, og fra første stund ble det klart at invasjonen kom til å bli møtt med betydelig motstand. Fremst blant motstandsgruppene sto al-Qaida, hvis afghanske modergruppe tre år tidligere hadde blitt verdenskjent for 9/11. Tilblivelsen av denne gruppens irakiske underorganisasjon i 2004 kan spores tilbake til invasjonen av Irak.
I februar 2004 ble en 31-åring arrestert nær Fallujah etter at han var med å danne en militant gruppe i opposisjon til invasjonen. Mannen kom verden senere til å kjenne som Abu Bakr al-Baghdadi, og gruppen han ledet utviklet seg til å bli det vi i dag kjenner som Den islamske staten (IS).