En av ubåtens mest verdsatte egenskaper er at den går under radaren. Det gjør den også gjerne i samfunnsdebatten. Når den først blir gjenstand for oppmerksomhet oppstår det gjerne like mengder forvirring, kontrovers og likegyldighet – men ubåtens rolle i krig- og fredstid bør ikke undervurderes.
I dag kan staters kapasiteter og atferd under vann være like avgjørende for internasjonale relasjoner som hva de gjør i de andre krigføringsdomenene – på land, i luften, verdensrommet og cyberspace. Ubåten er verdifull for etterretning, overvåkning og rekognosering. Den kan beskytte luftstyrker og overflateskip, den kan minelegge områder og flytte spesialstyrker uten å tiltrekke seg oppmerksomhet. I løpet av de to verdenskrigene viste den hvor dødelig og effektivt militære og sivile overflateskip kunne senkes. Det var imidlertid som en brikke i kjernefysisk avskrekking at ubåten virkelig skulle skinne, ettersom troverdig avskrekking gjerne hviler på undervannskapasitet.
Historie
Dykkerklokken så dagens lys i 1531. Idéen om en båt som kunne senkes og heves i vann kom raskt etterpå, lansert av engelskmannen William Bourne allerede i 1578. Nøkkelen til å overleve lenge under vann viste seg å være trykk, og over de neste to hundre årene skulle mange liv, trommehinner og timer med arbeid ofres før både dykkerklokken og ubåten ble realiteter.
Undervannsbåten ble gradvis puslet sammen fra 1600-tallet, og som med de fleste oppfinnelser og teknologiske fremskritt tok det kort tid å se det militære potensialet. Flere så fordelen ved å kunne snike seg usett opp mot fiendens fartøy, og mulighetene dette ga for å kunne utføre sabotasje. Allerede i 1775 ble David Bushnells Turtle den første undervannsbåten til å bli brukt i kamp, riktignok uten suksess. Robert Fultons Nautilus fanget drøye 20 år senere Napoleons oppmerksomhet. Den fanget imidlertid også fiendens oppmerksomhet under hvert oppdrag – den var så enkel å oppdage at den var enkel å unngå.
Undervannskrigføring var lite populært hos franske og britiske marineledere i 1800; det skulle ta flere tiår for å endre deres oppfatning av ubåten som et ‘uhederlig og uverdig’ våpen. Den franske marinen var førstemann til å fire på moralske betenkeligheter, og knakk en viktig kode med sin motordrevne Plongeur i 1863 – forløperen til den moderne ubåten.
Året etter, helt på slutten av Den amerikanske borgerkrigen, var imidlertid første gang at et undervannsangrep var en suksess. Selv om mannskapet og CSS Hunley begge måtte bøte med livet da de sank fiendens skip, hadde krig under havets overflate definitivt fått sitt startskudd. Etter dens fødsel har ubåten vært alt mellom en nådeløs snikmorder og en kilde til stabilitet.
Avgjørende i verdenskrigene
Innen Den første verdenskrig brøt ut hadde også den britiske marinen anerkjent at maritim krigføring var endret for alltid, og utviklingen av den moderne ubåten, samt torpedoen, var godt i gang. Dette ble bekreftet i 1914, da en tysk ubåt 22. september senket tre britiske krigsskip alene.
Fra å holde seg til angrep på militære fartøy – alternativt gi det sivile mannskapet advarsel slik at de kunne evakuere – gikk den tyske ubåtflåten gradvis over til å angripe sivil skipstrafikk uten forvarsel. Dette ble senere kjent som ubegrenset ubåtkrigføring, som gikk i strupen på forsyningslinjene fra USA til de allierte. Så mange amerikanske handelsskip ble senket at tidligere nøytrale USA til slutt gikk inn på alliert side i 1917. Ubåten var med andre ord avgjørende for USAs inntog i Den første verdenskrig.
Lærdommer fra den forrige verdenskrigen ble tatt med i beregningen innen krigsutbruddet i 1939. Innen slutten på Den andre verdenskrig hadde ubåten blitt raskere og stillere, utstyrt med mer effektive våpen og langt mer avansert deteksjonsteknologi. I stedet for å ligge og vente på et offer, kunne havets nye jeger nå aktivt lete etter sitt bytte. Samtidig fikk også antiubåtkrigføring et løft; arbeidet med å oppdage, jakte på og ødelegge fiendens undervannsfartøyer var i gang. Sensorteknologi gjorde nemlig ubåtene lettere å oppdage for overflatefartøyer, og reduserte dermed trusselen noe.
Avskrekking
Med slutten på Den andre verdenskrig kom Den kalde krigen og supermaktrivaliseringen mellom USA og Sovjetunionen. Ubåtens rolle endret seg dramatisk, fra å være en aktiv drapsmaskin til å bli en relativt passiv, men desto mer dødelig og truende, sikkerhetsgaranti. Dette var uløselig knyttet til utviklingen av kjernekraft, kjernevåpen og idéen om kjernefysisk avskrekking. Ubåten og dens kapasiteter gikk med dette fra å være et taktisk til et strategisk våpen.
Effektiv avskrekking lener seg på sikker annenslagsevne. Med utviklingen av kjernekraft kom ikke bare atombomben, men også muligheten til å installere en atomreaktor i ubåtene som energiforsyningskilde. Begrepet atomubåt henviser som regel alltid til drivstoffkilden og ikke til missilene de bærer. Med andre ord er det ikke slik at en atomubåt er nødt til å bære kjernevåpen, selv om den ofte gjør det eller har muligheten til å gjøre det. Dette er en vanlig forveksling og kilde til misforståelser.
En ubåt kan bære ulike typer missiler. Et ballistisk missil skytes ut og går i en bane frem til sitt mål, mens et kryssermissil går lavere, kan endre retning underveis og holder samme hastighet. De kan utstyres med kjernefysiske eller konvensjonelle stridshoder, alternativt begge deler.
En SSBN er en atomdrevet ubåt med evne til å avfyre et langtrekkende ballistisk missil. Denne typen har vært og er essensiell for avskrekking. Atomubåten eliminerte behovet for å returnere til overflaten for drivstoff, som gjør at ubåtene kan oppholde seg i nær sagt ubegrenset tid under vann. De kan dermed dekke større avstander, samt gjøre det usett.
En av ubåtens største sårbarheter under begge verdenskrigene var med dette løst. Ved at man utviklet ubåter som kunne avfyre missiler mens de er neddykket var, sammen med rekkevidden og utholdenheten, fikk kjernefysisk avskrekking en ny dimensjon. Stater med tilgang til denne teknologien kan nemlig plassere sine strategiske kjernevåpen utenfor fiendens rekkevidde, og være rimelig sikre på sin annenslagsevne ettersom de alltid skal være klare til bruk.
Ettertraktede og sjeldne
Rollen som en skjult motstander har ikke endret seg stort, og ubåten dukker sjelden opp i den allmenne offentligheten. Kontroversene rundt AUKUS, forsvarssamarbeidet mellom USA, Storbritannia og Australia, var et unntak i så måte.
Australia har vært i prosessen med å anskaffe ubåter, og vendte seg i siste liten bort fra en opprinnelig avtale med Frankrike om å levere tolv av dem. Dette til fordel for nettopp atomdrevne ubåter som USA og Storbritannia nå skal stille med i stedet. Grunnen til at Australia foretrakk den atomdrevne typen, og var villig til å risikere sitt ellers svært gode forhold til Frankrike, handler nettopp om de ovennevnte egenskapene.
Frem til nylig var det bare seks stater som hadde operasjonelle, atomdrevne ubåter med mulighet til å skyte ut et ballistisk missil. Sør-Korea har imidlertid blitt den syvende staten, og den første ikke-kjernevåpenstaten, med denne kapasiteten. Dette er nært knyttet til situasjonen med nabolandet Nord-Korea, og Sør-Koreas forsøk på å avskrekke en kjernevåpenstat uten selv å utvikle bomben.
Teknologisk utvikling
De siste tiårene har utviklingen innenfor antiubåtkrigføring vært enorm, og det blir stadig vanskeligere for dem å gå under radaren. En atomubåt kan for eksempel oppdages via dens varmesignatur, og fremskritt innen sonar- og sensorteknologi har gjort havet langt mer gjennomsiktig enn tidligere. Denne utviklingen inspirerer til en stadig jakt på ubåter som er enda mer stillegående, som kan gå enda dypere.
Teknologien har også åpnet opp for såkalte autonome undervannsfarkoster (AUVer), som eksempelvis kan brukes til å lete etter eller legge ut miner. Norge er ledende på utviklingen av AUVer, som også brukes i petroleumsindustrien og i forbindelse med forskning. Det siste er spesielt relevant for Arktis og nordområdene, der farvannet og havbunnen er relativt ukjent og vanskelig tilgjengelig. Isen er for øvrig et praktisk dekke for ubåter, på tross av at det er krevende å navigere. Den gir nemlig en viss beskyttelse mot luft- og overflateangrep, som er nyttig om man ønsker å plassere langtrekkende missiler til sjøs som et ledd i kjernefysisk avskrekking.
For en liten stat kan ubåten være med på å gjøre den sterkere og farligere overfor en sterkere motstander, eller være et ledd og et bidrag i militære allianser. For stater som befinner seg i pågående rivalisering med andre, kan denne kapasiteten være avgjørende i styrkeforholdet mellom dem. Det er imidlertid kun de mest motiverte som har anskaffet den nyeste og mest kostbare teknologien. Hvordan ubåtens egenskaper vil endre seg, verdsettes og benyttes av ulike stater i fremtiden er et åpent spørsmål.