Litt over to år har gått siden den noe kaotiske tilbaketrekkingen av de internasjonale styrkene fra Afghanistan. Hvordan går det egentlig med landet under Taliban?
De fleste av oss husker de dramatiske bildene fra flyplassen i Kabul, der desperate folkemengder nærmest klatret over hverandre for å komme seg på et fly ut av landet. Foreldre rakte barna sine over sperringene i håp om at de skulle bli tatt hånd om. President Ashraf Ghani dro i eksil i De forente arabiske emirater. Og i kulissene var Taliban allerede i gang med å ta over makten i landet. Hvor står vi to år senere, og hvem er egentlig Taliban?
Taliban på 90-tallet
For snart 30 år siden så Taliban dagens lys gjennom et nettverk av afghanske studenter, som i 1994 fant sammen i ønsket om stabilitet og en strengere religiøs tilværelse.
Etter at Sovjetunionen avsluttet sin ti år lange okkupasjon i 1989, var landet fortsatt i en tilstand av borgerkrig og kaos. Mujahedin kjempet videre mot de kommunistiske styresmaktene i Kabul, og lykkes i å erobre makten i 1992. Men stridighetene stoppet ikke der. De ulike mujahedin-gruppene vendte seg mot hverandre i en blodig maktkamp. Taliban organiserte seg og kastet seg inn i kampen om å få kontroll over landet. I 1996 lyktes de i å også overta hovedstaden Kabul.
Taliban innførte sharia-lovgivning i Afghanistan, basert på en ultrakonservativ tolkning av islam. Strafferegimet var ekstremt, og inkluderte avstraffelser som steining, pisking, amputasjoner og halshogging. De innførte også påbud om at alle kvinner måtte bære burka og alle menn ha skjegg over en viss minimumslengde. Kvinner hadde også mindre rettigheter ved arv, deres vitnemål talte mindre enn en manns i rettsprosesser og etter hvert ble det nærmest umulig for kvinner å ta seg arbeid utenfor hjemmet.
I mars 2001 vakte Taliban-regimet også oppsikt internasjonalt, da de valgte å sprenge de store Buddha-statuene i Bamiyan. Statuene stammet fra det 6. århundre, og sto på UNESCOs verdensarvliste. Taliban på sin side mente at de var blasfemiske og bidro til avgudsdyrkelse.
Mellomspillet
Senere i 2001 skulle Taliban-regimet komme til en ende. Osama bin Laden, lederen av terrornettverket Al Qaida, ble kastet ut av Sudan i 1996. Sitt nye fristed fant han i Afghanistan, godt beskyttet av Taliban-regimet. Etter terrorangrepet mot USA den 11. september forlangte amerikanerne at bin Laden skulle utleveres. Taliban nektet, og krigen var et faktum.
Etter at Taliban ble styrtet fra makten fulgte 20 år med massiv internasjonal innsats for å stabilisere og gjenoppbygge Afghanistan. En ny grunnlov kom på plass, og man avholdt president- og parlamentsvalg. Mange ressurser ble satt inn for å forbedre helsevesenet, øke mulighetene for skolegang og ikke minst bygge opp forsvar og politi. Målet var at staten selv skulle kunne ivareta sikkerhet og stabilitet i landet. Taliban var imidlertid fortsatt høyst tilstedeværende i landet, og drev en sammenhengende motstandskamp mot det nye regimet og dets internasjonale støttespillere.
Tilbakekomsten
Tjue år senere var det slutt på det internasjonale nærværet. USA innledet forhandlinger med Taliban i 2020. En fredsavtale kom på plass, der forutsetningene inkluderte samtaler med sittende regjering og et løfte om at internasjonale terroristgrupper ikke skulle få tillatelse til å etablere seg på afghansk territorium. Til gjengjeld skulle alle amerikanske styrker trekkes ut av landet. Øvrige allierte besluttet senere å følge amerikanerne i uttrekningen.
I første halvdel av 2021 startet nedtrappingen. Stadig flere oppgaver og ansvarsområder ble overført til nasjonale sikkerhetsmyndigheter. Planen var å trekke ut de siste styrkene på årsdagen for terrorangrepet, den 11. september. Slik gikk det imidlertid ikke.
Allerede de første ukene i august tok Taliban kontroll over store deler av landet. De møtte lite motstand fra det nasjonale forsvarsstyrkene, og den 15. august tok de igjen over kontrollen i Kabul. De siste internasjonale styrkene var ute av Afghanistan innen utgangen av august. Den afghanske befolkningen var igjen underlagt Talibans regime.
Et «nytt» Taliban?
Så hva har egentlig endret seg siden sist gang Taliban hadde makten i Afghanistan? Til å begynne med kunne det virke som at bevegelsen hadde modernisert seg noe på de tjue årene som hadde gått siden sist. En talsmann hevdet at de denne gangen ville være mer inkluderende, både når det gjaldt minoriteter og kvinners rettigheter. Det viste seg raskt å være falske løfter. Ideologi, religiøs tolkning og kvinnesyn er fortsatt det samme.
Det unge demokratiet ble umiddelbart avviklet. Etter et par tiår med mulighet for å avgi stemmer til både president- og parlamentsvalg, er det nå liten mulighet for befolkningen til å påvirke landets styre. Tusenvis av fanger ble sluppet ut av fengslene i landet, inkludert terrordømte Taliban-, IS- og Al Qaida-representanter. Mange av dem gikk inn i Talibans sikkerhetsstyrker.
Sharia-lover erstattet det tidligere lovverket. Utviklingen gikk raskt. I mai 2022 ble heldekkende burka igjen påbudt for kvinner, og i juli ble det forbudt å kritisere landets myndigheter. I november ble også de mer ekstreme straffemetodene gjeninnført, og pisking, amputasjoner etc kan igjen pådømmes. Lederskikkelsen for denne utviklingen var den nye statslederen, Hibatullah Akhundzada.
Talibans lederskikkelse
Hibatullah Akhundzada har siden 2016 vært Talibans leder. Siden 2021 har han også vært Afghanistans de facto statsoverhode. Han er svært konservativ og en religiøs fanatiker, men ingen typisk kriger. Som sønn av en imam var han først en del av moralpolitiet, før han ble dommer i Talibans sharia-domstoler. Etter at Taliban ble styrtet i 2001, fortsatte han som leder av systemet med religiøst baserte «skyggedomstoler» som Taliban opprettholdt, på siden av den faktiske rettsstaten. I 2016 rykket han altså helt til topps i bevegelsen.
Akhundzada er en tilbaketrukket person, og har sjelden opptrådt offentlig. Han har valgt å fortsette å bo i Kandahar i stedet for hovedstaden Kabul. Det sies at han ikke liker moderne teknologi, og styrer sin regjering ved å sende brev eller til nød bruke en vanlig fasttelefon.
Når det kommer til kvinnesyn er Akhundzada blant de mer ekstreme. Han skal personlig ha lagt ned veto mot et forslag om å la jenter mellom 7-12 år få vende tilbake til skolen. I offentlige parker skal det praktiseres streng kjønnssegregasjon, og moralpolitiet er pålagt å håndheve reglene. Kvinner har heller ikke lov til å reise uten mannlig følge, og skal helst ikke forlate hjemmet i det hele tatt om det ikke er strengt nødvendig. Høyere utdanning er nå stengt for kvinner.
Finnes politisk opposisjon?
I dagens Afghanistan er det få arenaer for noen som måtte ha andre meninger enn de sittende makthaverne. Mange høyt utdannede afghanere flyktet fra landet da Taliban gjeninntok Kabul. Allikevel er det nå en generasjon unge i Afghanistan som har vokst opp med skolegang og impulser fra verden utenfor. Det kan i lengden være vanskelig for dem å akseptere et så totalitært samfunn som dagens Afghanistan er. I starten var det også demonstrasjoner mot det nye Taliban-regimet fra bl.a. kvinneorganisasjoner, men disse ble slått hardt ned på.
Det spekuleres i om det kan være visse politiske og religiøse skillelinjer mellom Akhundzada og hans nærmeste krets i Kandahar, og de øvrige delene av Taliban som styrer i Kabul. Det er de sistnevnte som må gjennomføre de regler og påbud som innføres – og det er dem som møter motforestillingene fra befolkningen.
I begynnelsen av 2023 boblet noen av disse motsetningene til overflaten, da Talibans innenriksminister Sirajuddin Haqqani tilsynelatende ytret en viss kritikk mot ledelsen. Enkelte anerkjente religiøse ledere har også ytret seg. En av disse er professor Abdul Samad Qazizadah, som har sagt at dagens ekstreme regelverk ikke er basert på islam, og kan tvert imot skade både landet og religionens gode navn og rykte. Om noen av disse motstemmene vil ha noen gjennomslagskraft, gjenstår imidlertid å se.
Hva kan fremtiden bringe for Afghanistan?
Så langt har ingen andre land anerkjent Taliban som Afghanistans lovlige regjering. Representanter fra Taliban har imidlertid vært invitert til samtaler, blant annet i Norge. De har også et representasjonskontor i Doha, Qatar, som har vært i drift siden 2010.
Den humanitære sitasjonen i Afghanistan er svært krevende. Det er en ung befolkning, der 40% er under 15 år. Over halvparten av befolkningen trenger humanitær assistanse, og UNICEF meldte høsten 2022 at over 1 million barn risikerer akutt underernæring. Få land er villige til å overføre bistand til Taliban-regimet, men mange, inkludert Norge, sender støtte via FN, Verdensbanken og sivilsamfunnsorganisasjoner.
Afghanistan har en sammensatt befolkning, der pashtunerne utgjør ca 45% og tadsjikerne ca 25%. Det er mye spenninger også mellom folkegrupper, og særlig hazarer (ca 10% av befolkningen) opplever mye diskriminering. Flertallet av hazarene er sjia-muslimer, selv om det finnes både sunni og kristne blant dem også.
Naturkatastrofer som jordskjelv er hyppig forekommende i Afghanistan. I oktober 2023 ble Afghanistan igjen rammet av kraftige jordskjelv. Det første tok nærmere 2 500 menneskeliv, og var slik det mest dødelige på mange år. Over 9000 er skadd, og de materielle ødeleggelsene er enorme. Området rundt storbyen Herat er det hardes rammede. Behovet for nødhjelp er stort.
Fremtidsutsiktene er kanskje ikke så lyse. Afghanistan er et sårbart land med store humanitære utfordringer, en krevende geografi, mangelfull infrastruktur og et totalitært styresett. Håpet må likevel være at reformer vil kunne bli iverksatt på sikt. Målet må være at flere stemmer kan bli hørt og grunnlaget for en mer inkluderende styreform kan bli lagt.