FNs historie

Siden 1945 har FN jobbet for fred og sikkerhet. Organisasjonen har vært bidragsytende i internasjonal konfliktløsning, samtidig som skiftende globale maktbalanser har preget organisasjonens handlingsrom. 

Den 26. juni 1945 underskrev 51 nasjoner, inkludert Norge, FN-pakten. Den 24. oktober samme år trådte FN-pakten offisielt i kraft, og datoen regnes som FNs grunnleggelsesdag. Norge har fra av starten vært en pådriver for FNs arbeid, og FNs første generalsekretær var nordmannen Trygve Lie.

Da FN-pakten ble undertegnet i San Fransisco i 1945 var verdens stater i ferd med å avslutte en verdenskrig som hadde krevd nærmere 80 millioner menneskeliv. Globalt samarbeid hadde i oppløpet til krigen falt sammen. FNs forløper, Folkeforbundet, hadde vist seg ute av stand til å forhindre økt konfliktnivå mellom verdens stater.

Erfaringene fra Den andre verdenskrig førte imidlertid til at verdens stater så behovet for å skape organisatoriske rammer for å sikre freden. Ved signeringen av FN-pakten hersket det derfor en ny optimisme, og det overordnede målet var klart: å unngå at verden igjen ble utsatt for en katastrofal krig.

«Vi De Forente Nasjoners folk som er bestemt på; å redde kommende slektsledd fra krigens svøpe som to ganger i vår livstid har brakt usigelig sorg over menneskeheten» – første setning av FN-pakten.

40-tallet: Nye kjøreregler

Med FN-pakten ble det laget nye kjøreregler for hvordan stater skulle forholde seg til hverandre. Selv om Folkeforbundet ikke hadde levd opp til sitt mål, ble en rekke av erfaringene fra organisasjonen vektlagt i opprettelsen av FN. Videre ble flere prinsipper fra folkeretten sentrale i FN-pakten. Suverenitetsprinsippet, som henviser til at alle stater bestemmer over seg selv, sies gjerne å være grunnsteinen i FN-pakten.

For å fullføre visjonen, var det helt avgjørende at stormaktene deltok aktivt i organisasjonen. Dette ble sikret gjennom opprettelse av FNs sikkerhetsråd, hvor datidens stormakter ble gitt større utøvende makt enn de resterende medlemslandene. Stormaktene ble tildelt faste plasser i Sikkerhetsrådet og fikk i motsetning til de rullerende medlemmene vetorett. Vetoretten innebærer at de faste medlemmene kan blokkere forslag de er uenig i.

Etter FN ble dannet har en rekke andre FN-organisasjoner blitt opprettet. FNs første særorganisasjon var Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) i 1946. Samme år ble FNs barnefond (UNICEF) opprettet med mål om å gi nødhjelp til barn i Asia og Europa som følge av ødeleggelsene etter Den andre verdenskrig. I tillegg til særorganisasjoner, kom det en rekke FN-konvensjoner. En av de mest kjente er Verdenserklæringen om menneskerettigheter som kom i 1948. Selv om prinsippet om grunnleggende menneskerettigheter var en del av FN-pakten, var menneskerettighetserklæringen et gjennombrudd for menneskerettighetene.

50-tallet: FN under Den kalde krigen

Verden etter Den andre verdenskrig ble dessverre ikke så fredelig så mange hadde håpet. I 1950 boikottet Sovjetunionen FNs sikkerhetsråd. Samme år gikk også Nord-Korea til angrep på Sør-Korea. Dermed ble den treårige Koreakrigen et faktum. Rundt 3 millioner mennesker ble drept, og USA og Sovjetunionen gikk inn i krigen på hver sin side. For nyopprettede FN var dette nærmest en fallitterklæring. Organisasjonens hovedmål om å forhindre krig hadde feilet, og attpåtil var to av Sikkerhetsrådets faste medlemsland deltagende i krigen.

Koreakrigen ble også anledningen for verdens første militære operasjon med FN-mandat. FN-styrkene var under USAs militærkommando, og ville nok aldri ha blitt godkjent hvis Kina og Sovjetunionen var til stede under avstemningen i Sikkerhetsrådet. Kinas kommunistregime, ledet av Mao Zedong, var på dette tidspunktet ikke anerkjent som Kinas legitime representant i FN. Sovjetunionen boikottet på sin side Sikkerhetsrådet som følge av dette i en periode.

Det tok ikke mange år før verden nærmest ble delt i to, mellom de landene som falt under amerikansk innflytelse, og de landene som støttet Sovjetunionen. Dette skapte utfordringer for FN helt fram til Sovjetunionens oppløsning i 1991. Det tok imidlertid ikke langt tid før Sovjetunionen opphevet boikotten av Sikkerhetsrådet, og under fortsettelsen av Den kalde krigen møttes de to rivaliserende supermaktene i FN. Mange har derfor argumentert for at FN var en essensiell møteplass for deeskalering av potensielle konflikter mellom USA og Sovjetunionen.

60-tallet: Trusselen fra atomvåpen og nye medlemsstater

På 1960-tallet ble nedrustning et stadig viktigere felt for FN. Den kalde krigen gjorde at trusselen fra atomvåpen var økende, og FN startet for alvor arbeidet med å forhindre et nytt Hiroshima og Nagasaki. FN jobbet iherdig for internasjonal regulering av atomvåpen gjennom ulike avtaler. I 1968 ble FNs ikkespredningsavtale vedtatt.

Den kalde krigen og rivaliseringen mellom USA og Sovjetunionen la fremdeles føringer for internasjonal politikk og FNs virke. Begge statene ønsket å vinne støtten til verdens stater, og en antikolonialistisk retorikk ble fremmet av begge nasjonene i søken etter internasjonal annerkjennelse og global makt. FN ble således et viktig forum for avkoloniseringen, samtidig som USA og Sovjetunionen kjempet om de nyopprettede statenes lojalitet.

Med avkoloniseringen fikk verden, og FN, en rekke nye stater. Mellom 1955 og 1970 fikk FN hele 66 nye medlemsland. Med nye medlemstater skiftet også fokuset til FN. Kolonikrigene hadde ført til store ødeleggelser og tap av menneskeliv, samtidig som kolonimaktene hadde utnyttet ressursene til flere av deres tidligere kolonistater. Mens konfliktlinjen frem til nå hadde dreid seg om Øst (Sovjetunionen) mot Vest (USA og Vest-Europa), skiftet nå fokuset mer over til skillet mellom Nord og Sør: rik versus fattig. Landene i sør dannet en løs sammenslutning, og presset fra de nye medlemslandene førte blant annet til at Sikkerhetsrådet ble utvidet fra 11 til 15 medlemsland.

70-tallet: Menneskerettigheter på dagsorden

Menneskerettighetserklæringen ble som kjent til i 1948, men det var først på 1970-tallet at menneskerettigheter ble en sentral del av internasjonal politikk. Det er flere årsaker til dette. For det første ble Menneskerettighetskonvensjonene folkerettslig bindene i 1976. For det andre hadde en rekke diktaturer i Latin-Amerika og Europa blitt avviklet, og det var nå mer gjennomsiktighet i regimene. Dette gjorde det lettere å vise til konkrete menneskerettighetsbrudd. For det tredje ga USAs krigføring i Vietnam (1955-1975) en betydelig boost til engasjementet rundt internasjonale menneskerettigheter.

Menneskerettigheter, både som begrep og regelverk, fikk nå stor betydning i internasjonal politikk. Større ikke-statlige menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International og Human Rights Watch mobiliserte stort på 70-tallet, og bidro til et økt fokus på menneskerettighetsbrudd. Menneskerettighetsbevegelsen ble internasjonal, og brukte FN-resolusjonene i deres kritikk mot staters menneskerettighetsbrudd.

80-tallet: Fokus på bærekraft og miljøproblematikk

I 1972 ble miljøkonferansen i Stockholm avholdt, og i etterkant hadde engasjementet for miljøvern økt. I 1980 ble en global miljøvernsstrategi lagt frem. Denne påpekte hvordan verden måtte ha et balansert forhold mellom naturvern på den ene siden, og utvikling på den andre. I miljøvernsstrategien ble også hovedmomentene i konseptet «bærekraftig utvikling» fremstilt.

I forlengelsen av miljøvernsstrategien, vedtok FN i 1982 en naturvernspakt, og et år senere ble Verdenskommisjonen for miljø og utvikling (WCED) dannet. Denne er i dag også kjent som Brundtlandkommisjonen, oppkalt etter kommisjonens leder Gro Harlem Brundtland – Norges tidligere statsminister. Siden ble hun leder for Verdens helseorganisasjon (WHO).

I 1984 ble WCED etablert som et uavhengig FN-organ, og tre år senere ble kommisjonens sluttrapport publisert. Her ble ideen og begrepet «bærekraftig utvikling» for alvor satt på agendaen. Det har siden vært et mye brukt perspektiv på hvordan man må se sosial utvikling, økonomi og miljø opp mot hverandre. De 17 bærekraftsmålene til FN stammer fra denne rapporten. Kjernen er at verden må omorganisere behovene til dagens generasjon, slik at man lever på en måte som gjør kloden levedyktig for fremtidige generasjoner.

90-tallet: Slutten på Den kalde krigen og starten på fredsoperasjoner

Frem til 1991 hadde FN og Sikkerhetsrådet tidvis vært handlingslammet som følge av rivaliseringen mellom USA og Sovjetunionen. De var begge flittige brukere av vetoretten, og det var lite konsensus. Da Sovjetunionen ble oppløst i 1991 og Den kalde krigen var avsluttet, sto verden og FN ovenfor en ny global maktbalanse. USA var nå den eneste reelle supermakten i verden. Russland tok over Sovjetunionens posisjon, men lå med brukket rygg og var mer positiv til internasjonalt samarbeid enn det Sovjet-regimet hadde vært. Nå skulle FN reformeres, omorganiseres og fredsarbeid skulle for alvor på agendaen.

En ny giv og vilje til konsensus lå i luften – også i Sikkerhetsrådssalen, hvor vetoretten nå sjeldnere ble brukt. Det ble opprettet felles målsetninger, og antall fredsoperasjoner økte drastisk. Fra 1989 til 1994 ble det opprettet 20 nye operasjoner, og FN økte antall FN-soldater fra 11 000 til 75 000.

Utførelsen av FN-operasjonene, og rekkevidden på mandatene som var blitt gitt, levde imidlertid ikke opp til visjonen. Folkemordet i Rwanda, borgerkrigen i Somalia og etnisk rensing i Bosnia viste igjen et handlingslammet FN, som verken greide å beskytte eller minske de menneskelige lidelsene. Den nye optimismen som hadde preget FN ved slutten på Den kalde krigen sank i takt med de uløste konfliktene, og FNs manglende handlingsrom i møte med folkemord og forbrytelser mot menneskeheten var tydelig. Dette førte til en reduksjon i antall operasjoner.

2000-tallet: Fattigdomsbekjempelse og R2P

FNs utfordringer var tydelige. Særlig gjaldt dette FNs mulighet til å intervenere i stater hvor myndighetene selv begikk overgrep mot egen befolkning. I 2005 vedtok derfor FN et nytt prinsipp, kalt Responsibility to Protect (R2P). Prinsippet påpeker at hvis myndighetene i land ikke evner eller vil beskytte egen befolkning, så har det internasjonale samfunnet ansvar for å beskytte befolkningen og ivareta menneskerettighetene – enten gjennom å bistå eller reagere.

Videre satte starten på 2000-tallet fokus på bekjempelse av fattigdom. I år 2000 vedtok FN åtte mål, kalt Tusenårsmålene, som skulle nås innen 2015. I forlengelse av dette fikk også menneskerettighetene større betydning. I 2006 ble FNs menneskerettighetsråd opprettet. Rådet går igjennom situasjonen for menneskerettighetene til alle verdens land. Hvert år blir 48 land vurdert, og det går fire år mellom hver gang et land blir evaluert.

2010 – 2020: Bærekraftsmål og regimeendringer

FNs arbeid på begynnelsen av 2010-tallet ble preget av Den arabiske vår, påfølgende forsøk på demokratisering og deretter borgerkriger og ustabilitet i en rekke arabiske stater. Sikkerhetsrådet tok i bruk R2P i Libya, men godkjente ikke militærintervensjon i Syria. Som under Den kalde krigen ble maktbalansen mellom Russland og USA igjen gjeldene for hvilke resolusjoner sikkerhetsrådet godkjente, og forholdet mellom de to stormaktene har igjen surnet.

Destabiliseringen av en rekke arabiske stater, herunder særlig Syria, førte til det høyeste antallet flyktninger siden Den andre verdenskrig. FN og særlig FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) ble her avgjørende for å håndtere de store flyktningstrømmene til Nord-Afrika og Europa.

I 2014 ble borgerkrigen og krisen i Ukraina en internasjonal konflikt, og forholdet mellom Russland og Vesten tilspisset seg ytterligere. Russland valgte å annektere Krimhalvøyen, en handling som er erklært i strid med folkeretten. Dette førte videre til at Russland ble utsatt for sanksjoner fra USA og EU, mens FNs Sikkerhetsråds sanksjonsmuligheter igjen ble vingeklippet av Russlands vetorett.

2015 markerte også slutten på FNs Tusenårsmål. Målene som ble satt i år 2000 var i varierende grad blitt oppfylt, og i 2015 ble derfor FNs bærekraftsmål lansert som deres arvtaker. Dette er FN-landenes felles målsetninger og arbeidsplan for å utrydde fattigdom, minske ulikheter og hindre klimaendringer innen 2030. Bærekraftsmålene er fordelt på 17 mål, med 169 delmål.

Slutten av 2010-tallet ble preget av covid-19-pandemien. I førersetet satt Verdens helseorganisasjon (WHO), en av FNs særorganisasjoner, og tok rollen som en global kunnskapsbank og koordinator.

Den eneste virkelig universelle organisasjonen

I dag har FN 193 medlemsland, i tillegg til to observatørstater. Siden opprettelsen har organisasjonen vokst, og flere spesialiserte underorganisasjoner er kommet til. Verdens matvareprogram, UNESCO og WHO er alle eksempler på store initiativ som bidrar til å nå FNs mål. Dette viser at til tross for FNs utfordringer er organisasjonen en avgjørende aktør i internasjonal fred og sikkerhet.