Landet med Afrikas lengste kystlinje har vært herjet av borgerkrig i over 20 år. Det ekstreme er Somalias akilleshæl – enten det er snakk om ekstremistiske bevegelser eller ekstremvær. Samtidig har landet vært en brikke i det internasjonale stormaktsspillet.
Selv om Somalia formelt er én samlet republikk, er den somaliske befolkningen inndelt i hundrevis av små klaner. De seks største klanene er Dir, Darod, Ishak, Digili, Rahanwin og Hawiya. Området som i dag omfatter Somalia har vært befolket av somaliere i over 2500 år, men landets grad av selvstyre har variert.
Arven fra Siad Barre
Under kolonitiden hadde kolonimaktene Storbritannia, Frankrike og Italia hver sin del av landet, før Somalia i 1960 ble selvstendig. Ni korte år etter selvstendigheten tok kommandant Muhammed Siad Barre makten i et militærkupp. Selv om situasjonen i Somalia var en annen under president Barres tid, kan flere konfliktlinjer i den senere borgerkrigen spores tilbake til landets brutale diktaturvelde.
Somalia var en viktig brikke i stormaktsspillet under Den kalde krigen. Som følge av Somalias strategiske plassering ved Rødehavet var landet av stor interesse for både USA og Sovjetunionen. Plasseringen ved Adenbukta gir lett tilgang til både den arabiske gulfen og Rødehavet med Suez-kanalen. Kommandanten Barre utnyttet dette til det fulle, og hans militærkupp i 1969 ble støttet og assistert av Sovjetunionen.
Med påvirkning og inspirasjon fra Sovjet, styrte president Barre landet med hard hånd. I sin tid gjennomførte han flere reformer med mål om å transformere landet til en sosialistisk stat. Presidenten erstattet også regjeringen og parlamentet med et militærråd der han selv satt som leder, og Somalia ble etter kort tid et diktatur. Reformene innebar også flere prosesser for å motvirke regionale og etniske skiller. Disse var særlig knyttet til Somalias historiske klansystem.
Et brutalt regime
Barres regime var konfliktfylt og brutalt. Fra 1977-78 gikk diktatoren til krig mot nabolandet Etiopia. Ønsket var å få kontroll over provinsen Ogaden, som ligger på grensen mellom de to landene. Sovjetunionen var derimot alliert med begge landene, og valgte, sammen med Cuba, å gå inn på Etiopias side i konflikten.
Dette førte til at Barre tapte Ogaden-krigen og kuttet alle bånd med statene som før hadde vært hans nærmeste allierte. Den opportunistiske presidenten valgte derfor å se vestover og allierte seg med sin tidligere erkefiende USA. Frem til 1989 var USA en sterk støttespiller av Barre-regimet og ga flere hundre millioner dollar i økonomisk og militær bistand.
Under og etter krigen med Etiopia økte splittelsene i landet, og sterke opposisjonsgrupperinger, som man fremdeles kan se konturene av, vokste frem. Gruppene ble ledet av Somali National Movement, en del av Isaaq-klanen i nord. Regimets svar på opposisjonsgruppene var nådeløst. Fra 1987-1989 ble det gjennomført et systematisk og statsstøttet folkemord mot Isaaq-klanen. Estimatene på antall drepte varierer veldig, men alt mellom 50 000 og 200 000 mennesker antas å ha blitt drept under massakrene
Isaaq-klanen holdt til i regionen Somaliland som ligger nord i landet, og folkemordet inkluderte også total destruksjon av regionens største byer (blant annet Hargeisa og Burao). Dette førte til at opp mot en halv million mennesker flyktet til Etiopia og 400 000 ble internt fordrevne.
Flukten til nabolandet er blitt omtalt som en av de største og raskeste forflytningene av mennesker i Afrikas historie, og førte i 1988 til etableringen datidens største flyktningleir Hartisheik. Først på 2000-tallet bekreftet FN at massakrene mot Isaaq-klanen i 1987-89 var et folkemord.
Økt motstand mot presidenten
Ikke overraskende økte den generelle motstanden mot president Barre og hans regime. Etter å ha sittet med makten siden slutten av 60-tallet ble Barre i 1991 styrtet av opposisjons- og motstandsgrupper. Den sentraliserte regjeringen mistet etter hvert grepet om landet, og kort tid etter erklærte flere nordlige deler av landet seg som uavhengige.
Somaliland, som var gjenstand for folkemordet i 1987-1989, samt regionene Galmudug, Puntland og Jubaland ble uavhengige regioner. Uten reelle forsøk på å bli anerkjent som uavhengige stater er fremdeles disse provinsene relativt selvstendige, og har tidvis bedre styring enn resten av landet.
Etter styrtningen av president Barre sto Somalia igjen som et splittet land. Befolkningen skulle for første gang fungere som den demokratiske republikken de på papiret var, men som følge av svake demokratiske institusjoner ble landet raskt gjenstand for lovløse tilstander. UNOSOM I, FNs første fredsbevarende operasjon i Somalia, var til stede i landet i 1992. Operasjonen fikk et utvidet mandat fra 1993 – 95 og ble til UNOSOM II som da var FNs største styrke. Norge bidro med styrker til både første og andre del av operasjonen.
På tross av FNs tilstedeværelse feilet overgangsregjeringene og volden økte. Som følge av dette har befolkningen siden 90-tallet vært avhengig av klansystem, deres regler og islamske rettssystemer. Arven fra Barre-regimet gjorde dermed Somalia til et splittet land med en befolking som hadde gjennomgått enorme lidelser. Sammen med svak statlig styring ga dette grobunn for den pågående borgerkrigen i landet.
Et Somalia i borgerkrig
I årene etter diktatorveldets fall utspilte borgerkrigen seg mellom ulike klanfraksjoner. Fra 2000-tallet har derimot hovedaktørene i konflikten vært den føderale overgangsregjeringen, som er landets internasjonalt anerkjente regjering, og islamistiske grupperinger. Selv om de motstridende partene kan virke tydeligere i dag enn på 90-tallet, er fremdeles konflikten i Somalia preget av et omfattende aktørmangfold. Dette mangfoldet har vanskeliggjort mulighetene for dialog og samhandling, og har gjort fredsforsøk svært kompliserte.
Blant de islamistiske grupperingene er terrorgruppen al-Shabaab den mest fremtredende, både med tanke på tilhengere, økonomisk kapital og gjennomslagskraft. Al-Shabaab har vokst frem som en utfordrer til både klansystemet og til den internasjonalt anerkjente regjeringen.
Al-Shabaab og AMISOM
Terrorbevegelsen kan defineres som en islamistisk ekstremistgruppe som ønsker å opprette en islamistisk stat basert på en fundamentalistisk politisk tolkning av islam. Grupperingens tankegods står i sterk kontrast med den liberale tolkningen av islam som tradisjonelt har dominert i Somalia, og er å anse som ultrakonservativ.
I tillegg til sin voldelige ideologi, er al-Shabaab også opptatt av det de omtaler som en «global sivilisasjonskamp» mellom islam og Vesten. I 2020 anslo The Council of Foreign Relations at al-Shabaab bestod av mellom 3000 og 9000 personer. Siden 2007 har grupperingen tidvis hatt kontroll over store deler av landet.
AMISOM, som er Den afrikanske unions militærstyrker i Somalia, har vært i landet siden 2007. Som følge av al-Shabaabs styrkede maktposisjon ble AMISOMs mandat i 2010 utvidet til å aktivt bekjempe terrorgrupperingen. Styrken, som består av militært personell fra flere afrikanske land, er på omtrent 20 000, med foreløpig mandat til den 31. desember 2021.
USA har frem til 2021 bidratt i AMISOM ettersom kampen mot al-Shabaab er blitt inkludert i USAs krig mot terror. Med støtte fra USA ble al-Shabaab i 2011 slått tilbake av AMISOM og den somaliske regjeringen. De amerikanske styrkene ble trukket ut av president Trump og flyttet til andre deler av Afrika.
Komplekst årsaksbilde og internasjonal involvering
Borgerkrigen i Somalia har flere parallelle årsaker og ringvirkninger. Borgerkrigen ble utløst som en reaksjon på president Barres harde regime, samtidig som mangelfull statlig styring satte landet i en lovløs tilstand der klanveldet fikk gjenetablert seg. I dette maktvakuumet fikk ekstreme islamistiske bevegelser, som al-Shabaab, fotfeste. Dette eskalerte situasjonen, samtidig som det bidro til at både regionale- og internasjonale aktører involverte seg i konflikten.
Det er ikke bare terrorvirksomhet som har fått internasjonale samfunnet til å engasjere seg. Somalias piratvirksomhet i Adenbukta har også skapt utfordringer, og siden 2000-tallet har både FN, NATO og EU hatt operasjoner rettet pirater som opererer i område. Norge deltok blant annet i dette arbeidet fra 2009-2010 med en fregatt i EUs Operation Atalanta. Som om ikke krig og konflikt var utforende nok for den somaliske befolkningen, har landet i tillegg vært rammet av ekstremvær, noe som har gjort den humanitære situasjonen i landet kritisk.
Den humanitære situasjonen
Som følge av både den pågående borgerkrigen, klankonflikter og naturkatastrofer er den humanitære situasjonen i landet kritisk. Sentralmakten har brutt sammen, og somalieres hverdag er preget av mye usikkerhet. I følge FN er over 2,6 millioner mennesker internt fordrevne og over 750 000 flyktninger i nabolandene.
Situasjonen er blitt bedre som følge av humanitær bistand og mer regn. Forholdene er fremdeles alvorlige og fra 2020 har utviklingen igjen gått feil vei.
I 2020 erklærte myndighetene nasjonal krise da store svermer med gresshopper inntok landet og ødela avlinger og beitemark. Etter to sesonger med lite nedbør, dårlige avlinger og vannmangel begynner 2021 problematisk. FN beregner at opptil 4,1 millioner innbyggere vil ha problemer med å få tak i mat.
Presidentkrise
Presidentvalget som skulle avholdes i begynnelsen av 8. februar 2021 ble først utsatt på ubestemt tid etter uenigheter mellom den sittende presidenten og ledende politikere om hvordan valget skulle holdes. Dette ført til at flere grupper i dag ikke anerkjenner President Farmaajo som landets rettmessige president. Arbeidet mot et nytt valg er dermed blitt utfordrende og tidkrevende.
I april 2021 vedtok presidenten og underhuset i parlamentet en lov som skulle gi presidenten mandat i to nye år, uten valg. Dette skulle gi nok tid til å organisere valg i 2023, men senatet i parlamentet kaller loven grunnlovsstridig og nekter å vedta den. Flere opposisjonskandidater til det planlagte presidentvalget i februar gikk sammen og erklærte at handlingen var en trussel mot stabilitet, fred og samhold i landet.
Viktige internasjonale støttespillere, blant dem USA, EU og Storbritannia har også fordømt den nye loven. De tre aktørene har også uttalt at de videre vil måtte revurdere samarbeidet med den somaliske staten da det undergraver fredsarbeidet i landet.
Veien videre
Veien videre er usikker. I første rekke står den endelige nedkjempelsen av al-Shabaab. Landet har vært gjenstand for en rekke fredsforsøk, og en styrking av sentralmakten vil være essensiell for at landet skal kunne ha en vedvarende fred. Samtidig vil dialog og respekt for landets tradisjonelle klanvelde være viktig. Oppslutningen rundet presidenten og regjeringen er kritisk for byggingen av Somalia, en tillit som henger i en tynn tråd for øyeblikket.