Den fastfrosne konflikten i Ukraina

Syv år har gått siden startskuddet på den blodige konflikten i Ukraina. På papiret er det våpenhvile, men i realiteten er det langt fra fred.

President Volodomyr Zelenskij mæter soldater i Donbass, bil i bakgrunnen.
Ukrainas president Volodomyr Zelenskij besøker troppene i Donass, 9. april 2021. Foto: The Presidential Office of Ukraine (CC BY 4.0)

Ukraina-konflikten

  • Væpnet konflikt fra 2014 mellom ukrainske myndigheter og russisk støttede separatister
  • Russland annekterte Krim-halvøya og har støttet opprøret med våpen og soldater
  • Kamphandlingene foregår i Donbass regionen
  • Separatistene har erklært Donetsk og Luhansk som uavhengig republikker
  • 13 000 mennesker har så langt mistet livet i konflikten

Ukraina-konflikten finner sted både på lokalt, regionalt og globalt nivå. Lokalt er det en borgerkrig mellom ukrainske myndigheter og pro-russiske separatistbevegelser øst i landet, regionalt er det en mellomstatlig konflikt mellom Russland og Ukraina, som følge av at Krem annekterte den ukrainske Krim-halvøya. Globalt er det en konflikt mellom Vesten på den ene side, og Russland på den andre siden.

Konflikten er preget av mistillit, lite dialog og et svært kjølig forhold mellom partene. Likevel har ingen noe interesse i å øke konfliktnivået ytterligere, noe som gjør konflikten både stillestående og fastfrosset.

Et delt land

For å forstå krigen som nå utspiller seg i Ukraina må man litt tilbake i historien. Ukraina og Russland har historisk sett alltid hatt et nært forhold, med mye felles historie og identitet. Begge land var en del av Sovjetunionen fra 1921 til 1991. Krimhalvøya tilhørte da den russiske delen av unionen, men ledelsen i Moskva besluttet å flytte kontrollen over Krim til Den ukrainske sovjetrepublikk. Under Sovjettiden hadde dette likevel lite betydning, da halvøya fortsatt var en del av Sovjetunionen. I dag er situasjonen på Krim, og mer konkret hvem som rettmessig har kontroll over halvøyen, en av hovedårsakene til konflikten i Ukraina.

Kake-diagram av etniske grupper på Kirm-halvåya: 58% russere, 24 % ukrainere, 12 % Tartarer og 6 % andre.
Fordeling av etniske grupper å Krim-halvøya. Foto: Soerfm (CC BY-SA 3.0).

Etter at Sovjetunionen ble oppløst i 1991, ble Krim en del av den nyopprettede ukrainske staten. Samtidig følte mange innbyggerne på Krim en sterkere tilhørighet til Russland enn Ukraina. Over 80 prosent av befolkningen på halvøya er etniske russere. Tilknytningen til Russland har også vært helt tydelig for store deler av Øst-Ukraina, der en stor andel av befolkningen er russere.

Samtidig har de vestlige delene av landet, inkludert hovedstaten Kiev, hovedsakelig bestått av etniske ukrainere, og vært langt mer knyttet mot Europa og Vesten. Dette har ført til at Ukraina på mange måter er splittet mellom øst og vest. Ukraina-krisen startet i 2013 som følge av en intern strid i om landet skulle tilnærme seg Europa eller Russland.

Borgerkrigen starter

Bakteppe for Konflikten i Ukraina var at EU i 2009 inviterte Ukraina til en assosieringsavtale gjennom det østlige partnerskapsprogrammet. Samtidig forsøkte Russland å få Ukraina inn i sitt eget økonomiske samarbeidsprosjekt, Den eurasiske union. Ukrainas daværende president, Viktor Janukovitsj, var i utgangspunktet positiv til et tettere samarbeid med EU. Likevel avsto han fra å undertegne assosieringsavtalen, grunnet politisk press fra Russland.

Masse folk står tett i tett, det er ukrainske flagg og ballonger i gult og blått
Pro-ukrainske demonstrasjoner i 2014. Foto: Devlet Geray/Wikimedia Commons (CC BY-SA 4.0)

EU-tilhengere i Ukraina responderte med store demonstrasjoner på Maidan-plassen i Kiev, betegnet som Euromaidan-bevegelsen. Regjeringen slo hardt ned på demonstrasjonene, noe som førte til at det ukrainske parlamentet avsatte presidenten. Dette hadde egentlig ikke parlamentet lovhjemmel til å gjøre. Østlige og sørligere deler av landet, som i stor grad var i favør av å integrere seg mot Russland, svarte på den ulovlige presidentavsettingen med store protester. Russland valgte å støtte opprøret, i form av både penger og våpen.

Som kjent førte konflikten til at Russland annekterte Krim i løpet av mars 2014. Om lag 10 000 spesialstyrker, utstyrt med moderne våpen, men uten militære distinksjoner eller flaggmerke, tok kontroll over halvøya. Utad kunne man derfor verken se hvilken militærgrad soldatene hadde, eller hvilket land de kom fra. Soldatene ble derfor omtalt som «små grønne menn». Russlands president innrømmet i april 2014 at soldatene var russiske, men poengterte at disse ikke var regulære militære styrker.

De russiske operasjonene på Krim og i Øst-Ukraina var langt i fra rene militære operasjoner, og står igjen som kroneksempel på hybrid krigføring. I tillegg til å benytte ikke-regulære styrker, cyberangrep og kutte strømlinjer i Ukraina, var Russlands informasjonsoperasjon svært omfattende. Russisk propaganda for å påvirke ukrainere strømmet inn på Kreml-kontrollerte TV-kanaler. Den nyinnsatte Kiev-regjeringen ble fremstilt som både nynazistiske og antirussiske. Kombinasjonen av militære og ikke-militære virkemidler har blitt sett på som svært viktig for russisk suksess i Ukraina.

Krigen i Donbass

I Øst-Ukraina økte opprøret utover våren 2014, og prorussiske separatister fikk relativt raskt kontroll over oblastene Donetsk og Luhansk i regionen Donbass. Basert på omstridte folkeavstemninger, erklærte separatister Donetsk og Luhansk som uavhengige folkerepublikker.

Den 25. mai 2014 ble det avholdt nytt presidentvalg i Ukraina. Forretningsmannen Petro Porosjenko vant valget. Han ønsket sterkere tilknytning til Europa, og gikk så langt som å snakke om ukrainsk medlemskap i EU. Dette fyrte opp under opprøret øst i landet.

Separatister barrikaderer Luhansk by i april 2014. Foto: Qypchak (CC BY-SA 3.0).

Porosjenkos regjering svarte raskt med å innsette hæren i en storoffensiv mot de opprørskontrollerte områdene. Konfliktnivået mellom opprørene og det ukrainske militæret var sommeren 2014 svært høyt. I tillegg deltok paramilitære grupperinger, ultranasjonalister og andre grupper på begge sider av konflikten, noe som gjorde konflikten svært uoversiktlig.

Fra august 2014 innsatte Russland egne militære styrker i kampene mot ukrainske sikkerhetsstyrker. Putin innrømmet ikke før i desember 2015 egne styrkers tilstedeværelse. Satellittbilder i ettertid har vist at så mye som 300 russiske stridsvogner og kjøretøy var på øst-ukrainsk territorium sensommeren 2014. Det antas at russisk deltagelse hadde en stor betydning for at separatistene beholdt kontrollen over de selverklærte republikkene.

Våpenhvile og fredsavtale

I regi av OSSE kom det på plass en fredsavtale mellom Ukraina, Russland og de prorussiske separatistene i Øst-Ukraina den 20. september 2014. Den såkalte Minsk-avtalen inkluderer en våpenhvile, tilbaketrekning av tunge våpensystemer, og full ukrainsk kontroll av konfliktområdene.

OSSE-bil står i nærheten av stridsvogner i Ukraina.
OSSE har en tilstedeværelse i Ukraina for å blant annet rapportere nøytralt om konflikten i landet. Foto: OSCE SMM (CC BY 2.0).

Observatører fra OSSE har på forespørsel fra ukrainske myndigheter vært ved frontlinjen i Donbass siden mars 2014, i OSSEs spesielle overvåkingsmisjon til Ukraina (SMM). SMM er et ubevæpnet, sivilt oppdrag, som er til stede på bakken i alle regioner i Ukraina. Hovedoppgavene er å upartisk observere og rapportere om situasjonen i Ukraina, samt tilbaketrekningen av tunge våpen fra fronten, både fra ukrainske styrker og de såkalte Folkerepublikkene Donetsk og Luhansk. SMM rapporterer til stadighet om brudd på våpenhvilen, og at Minsk-avtalene ikke blir etterlevd.

Det er også blitt foreslått FN-styrker i Ukraina, men partene er uenige om hvilke opprørskontrollerte områder soldatene skal få tilgang til. Det ukrainske parlamentet skrev i oktober 2017 under en avtale som på sikt skal garantere en viss grad av selvstyre for de østlige regionene i landet, men den har hittil ikke blitt gjennomført. Ifølge ukrainske myndigheter er avtalen helt avhengig av at Russland oppfyller sin del av Minsk-avtalen, først og fremst at den militære støtten til de pro-russiske separatistene oppheves, både i form av personell og materiell. Minsk-avtalen holder allikevel liv i en skjør fredsprosess i Ukraina.

Internasjonal fordømmelse av Russland

Tre personer sitter ved et bord, Putin i midten. Han og personen til høyre signerer et dokument. Bak dem står en kvinne og to soldater i uniform. Det er flagg på vaggen. Forran bordet sitter det masse folk på stoler.
Vladimir Putin og lederne på Krim signerer en avtale som innlemmer Krim i Den russiske føderasjonen. Foto: President of Russia (CC BY 4.0).

Russlands krigføring i Øst-Ukraina og annektering av Krim ble fordømt av verdenssamfunnet. Russisk bruk av militærmakt med den hensikt å endre statsgrenser, er noe Europa ikke har opplevd siden Den andre verdenskrig.

Sett med russiske øyne oppfattes vestlig integrasjon i Ukraina både som en trussel mot Russlands geostrategiske interesser, men også mer direkte en trussel mot det russiske regimets overlevelse. Russland hevder også at de har et ansvar overfor alle russere, uavhengig av hvor de bor. Kreml har derfor argumentert at «tilbakeføringen» av Krim, som de kaller annekteringen, også handlet om å beskytte etniske russere. 

Russlands handlinger blir av resten av verden ansett som klare brudd på folkeretten. Det har også ført til en sterk revurdering av russisk evne og vilje til å bruke militære virkemidler for å fremme egne interesser. Dette har ført til en brå slutt på samarbeid og integrering av Russland i Vesten, som har vært fremmet siden Den kalde krigs slutt. EUs og de øvrige vestlige staters sanksjonslinje, samt innstilling av militært samarbeid, er en direkte respons på handlingene.

Konflikten har også ført til et svært kjølig forhold mellom USA og Russland, og mange har pekt på at en slags ny, kald krig har oppstått. Konfliktnivået mellom de to stormaktene har lenge vært tydelig blant annet i FNs sikkerhetsråd. USA og Russland har vanskeligheter for å bli enige om noe som helst. Dette har følgelig gjort det vanskelig å finne en løsning på borgerkrigen i Ukraina, men det har også virket hemmende for Sikkerhetsrådets arbeid og konfliktløsning generelt. Den syriske borgerkrigen er kanskje det fremste eksempelet på hvordan det kjølige forholdet mellom USA og Russland har påvirket internasjonal fred og sikkerhet.

Fastfrosset konflikt

Konflikten har siden 2015 blitt betegnet som «fastfrosset». Ukrainske myndighetene har ikke klart å få kontroll over egne grenser, separatister fortsetter å styre områder i østlige Ukraina, mens Russland opprettholder kontrollen over Krimhalvøya. Ingenting tyder på at russerne noensinne vil oppheve annekteringen av Krim. Så langt har konflikten kostet over 13 000 mennesker livet, og flere millioner mennesker har blitt drevet på flukt fra sine hjem.

Selv om Ukraina-konflikten ofte beskrives som fastfrosset, har den i flere perioder vært i full fyr. Det er til stadighet skuddveksling i Donbass mellom sikkerhetsstyrker og opprørere. Konfliktnivået mellom Russland og Ukraina økte igjen våren 2021. I april ble det rapportert om at så mye som 100 000 russiske tropper ble flyttet mot grensen til Ukraina. Ukraina fryktet direkte russiske angrep. Ikke siden 2014 har så mange russiske soldater stått ved grensen.

Russiske myndigheter sa selv at styrkene var utplassert som svar på provokasjoner fra Kiev etter at Ukraina gjentatte ganger hadde brutt våpenhvilen. Det fulgte en periode med ordkrig mellom de to landene på sosiale medier, før russerne igjen trakk ut sine styrker. Seniorforsker ved Forsvarets Forskningsinstitutt, Tor Bukkvoll, skrev at den russiske utplasseringen sannsynligvis handlet om å vise makt og «å rasle med sablene»

Samtidig som forholdet til Russland er iskaldt, knytter Ukraina seg mer mot blant annet Storbritannia og USA med felles militærøvelser. Ukrainas president Vladimir Zelenskij har den siste tiden gjennomført flere tiltak som bringer landet nærmere Vesten. I tillegg har presidenten iverksatt sanksjoner som har rammet de Putin-vennlige oligarkene i landet.

Kamphandlingene finner i hovedsak sted i Donbass-området, og ikke landet som helhet. I deler av Ukraina er livet relativt fredelig, og konflikten som utspiller seg i østlige områder kan knapt merkes. Enn så lenge forblir konflikten fastfrosset, og Russland sitter i stor grad på nøkkelen for å få løst den.

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.