Konflikten i Øst-Ukraina

Helt siden Russland tok kontroll over Krimhavløya i 2014, har det funnet sted en voldelig og blodig konflikt i Øst-Ukraina. Det er denne konflikten som nå har eskalert til en krig. 

Etter flere måneder med russisk styrkeoppbygging langs Ukrainas grense og intense forsøk på å finne diplomatiske løsninger, eskalerte konflikten i Ukraina dramatisk mot slutten av februar 2022. I en 40 minutter lang TV-tale den 21. februar erklærte Russlands president at han anerkjenner uavhengigheten til Folkerepublikkene Donetsk og Luhansk. 

Bare timer etter talen beordret Putin å sende inn «fredsbevarende styrker» i Øst-Ukraina. Ifølge Putin var målet med invasjonen er å beskytte folk som i åtte år har vært utsatt for folkemord av regimet i Kyiv. Det finnes imidlertid ingen uavhengige kilder som kan bekrefte at et folkemord har funnet sted. Så hva er det egentlig som har foregått i Øst-Ukraina etter 2014? 

Konflikten bryter ut

Med Sovjetunionens oppløsning i 1991 fikk Ukraina sin selvstendighet. Siden har landet hatt grense til EU– og NATO-land på den ene siden, og Belarus og Russland på den andre. Dette har splittet landet i to, der innbyggerne i de vestlige delene av landet hovedsakelig vendte seg mot vest, mens innbyggerne på Krimhalvøya og i det østlige Ukraina vendte seg mot øst. I utgangspunktet har derfor Ukraina hatt interesse av å ha et godt forhold til landene i både øst og vest.

I 2009 ble imidlertid Ukraina tilbudt en assosieringsavtale med EU som ville føre landet nærmere Vesten. Et av kravene knyttet til avtalen var at den ville utelukke et fremtidig medlemskap i Russlands økonomiske samarbeid. Putin hadde nemlig forsøkt å etablere en motpart til EU, kalt Den eurasiske union, og hadde store planer om å inkludere Ukraina. Dette presset Ukrainas president, Viktor Janukovitsj, til å velge mellom øst og vest. 

Janukovitsj var i utgangspunktet positiv til et tettere samarbeid med Vesten, men ønsket ikke å skape større avstand til Russland. I 2013 avsto han å undertegne assosieringsavtalen med EU etter betydelig press fra Moskva. Den ukrainske delen av befolkningen som var tilhengere av tettere vestlig integrasjon, svarte med protester i november 2013. Store demonstrasjoner ble avhold på Maidan-plassen i hovedstaden Kyiv, hvor flere tusen mennesker deltok.

Det som begynte som fredfulle demonstrasjoner fra den såkalte Euromaidan-bevegelsen, utviklet seg imidlertid til gatekamper mellom demonstrantene og styrker fra den ukrainske regjeringen. Mer enn 100 personer døde i sammenstøtene. Regjeringens harde reaksjon mot demonstrantene førte til at parlamentet avsatte president Janukovitsj i februar 2014. Parlamentet hadde imidlertid ikke det nødvendige flertallet for å gjøre dette, slik grunnloven krevde. Fra vestlige land ble handlingen likevel omtalt som noe positivt for demokratiet i Ukraina. I Russland og deler av Øst-Ukraina ble det hele omtalt som et statskupp regissert av Vesten.

«Små grønne menn»

Midt i kaoset av krisen som utspilte seg i Kyiv, flyttet fokuset seg plutselig til Krim. Russland reagerte på avsettelsen av Janukovitsj med å ta kontroll over Krimhavløya med bruk av sine militærstyrker. En prorussisk statsminister ble satt inn, og det ble deretter avholdt en folkeavstemming på Krim om å erklære sin uavhengighet fra Ukraina og slutte seg til Russland. Nesten alle som deltok, stemte ja. 

Folkeavstemmingen ble ikke anerkjent internasjonalt. 13 av 15 medlemmer i FNs sikkerhetsråd stemte for å anse valget på Krim som ugyldig. Innvendingen var at befolkningen på Krim ikke hadde lov til å ta en slik avgjørelse på egen hånd, siden det formelt sett var en del av Ukraina og under Kyivs kontroll. Folkeavstemmingen på Krim ble også kritisert av verdenssamfunnet fordi det i praksis stod mellom to former for løsrivelse fra Ukraina.

Russland var på sin side veldig støttende til resultatet av folkeavstemmingen, og få dager senere vedtok Putin å anerkjenne uavhengigheten til Krimhalvøya. I mars 2014 ble Republikken Krim og Den føderale byen Sevastopol innlemmet som to nye føderasjonssubjekter i Den russiske føderasjon. Putin omtalte det hele som en etterlengtet gjenforening, etter initiativ fra befolkningen på Krimhavløya selv. Det internasjonale samfunnet fordømte imidlertid handlingen som et brudd på folkeretten. 

Samtidig ga Russland sin støtte til prorussiske separatister øst i Ukraina. Disse var imot myndighetene i Kyiv og følte seg inspirert av det som hadde funnet sted på Krim. Separatistene tok raskt kontroll over regionen Donbass. Deretter ble det avholdt folkeavstemminger som erklærte Donetsk og Luhansk som uavhengige folkerepublikker.

Ukrainas nye president, Petro Porosjenko, svarte med å sette inn militærstyrker i de opprørskontrollerte områdene. Russland svarte med å sette inn egne militærstyrker på separatistenes side av konflikten, men valgte ikke å anerkjenne Donetsk og Luhansk sin uavhengighet formelt.  

Fastfrosset konflikt?

I regi av OSSE ble Minsk-avtalen undertegnet den 5. september 2014 av Ukraina, Russland og Folkerepublikkene Donetsk og Luhansk. Med avtalen forpliktet partene seg til øyeblikkelig våpenhvile, men kamphandlingene fortsatte likevel. Noen måneder senere kom Minsk II-avtalen på plass.

Minsk II-avtalen skulle blant annet sørge for våpenhvile, opprettelsen av en buffersone, OSSE-overvåkning og at alle fremmede styrker skulle trekkes ut av Ukraina. Kamphandlingene ble betydelig redusert, men fortsatte likevel som en slags skyttergravskrig. 

Ifølge tall fra UNHCR var 1.4 millioner mennesker blitt internt fordrevet som følge av konflikten, allerede i august 2015. I 2021 var dette tallet 734.000. Svært mange har også flyktet ut av Ukraina og til Russland, men også Belarus og andre russiskevennelige land. I perioden mellom 2014 og 2022 har konflikten kostet omkring 14.000 mennesker livet. Av disse var 3.000 sivile.

Høsten 2021 tilspisset situasjonen seg ytterligere da Russland samlet 130.000 soldater nær grensen til Ukraina. Men det var først da Putin valgte å anerkjenne uavhengigheten til Folkerepublikkene Donetsk og Luhansk at konflikten eskalerte til krig. 

Putins invasjon av Ukraina

Utplasseringen av russiske militærstyrker nær grensen til Ukraina i november 2021, gjorde at konflikten ble mer spent enn noen gang siden 2014. NATO-landene besluttet å sette sine tropper i beredskap for å sikre sine medlemsland i øst. Putin benyttet anledningen til å kritisere utvidelsen av NATO østover siden 1999, og kom med flere krav til USA og NATO: ingen nye land øst i Europa skal bli tatt opp i alliansen, NATO skal ikke utplassere systemer for angrepsvåpen i Øst-Europa, og NATO skal ikke opprette flere militærbaser i nærheten av Russland. 

NATO kunne naturligvis ikke innfri disse kravene, og Putin valgte derfor å gå videre. Beslutningen om å sende inn «fredsbevarende styrker» i Øst-Ukraina, under påskudd av å stabilisere konflikten som hadde pågått siden 2014, var imidlertid bare begynnelsen. Mange forventet et scenario liknende Krim, hvor Russland ville ta kontroll over Øst-Ukraina og innlemme Donetsk og Luhansk som føderasjonssubjekter i Den russiske føderasjon. Det skulle imidlertid vise seg at Putin ikke ville stoppe der. 

Det som begynte med en intern strid knyttet til en assosieringsavtale med EU, har nå utviklet seg til en krig mellom Ukraina og Russland. For ikke å snakke om en konfrontasjon mellom øst og vest som vekker minner til Den kalde krigen. På den ene siden står Putin og hevder at han vil redde etniske russere i Ukraina fra et folkemord. På den andre siden står store deler av den ukrainske befolkningen sammen med Vesten for å forsvare Ukrainas uavhengighet.