Idrett kan både være en forsonende og positiv kraft. Samtidig har det blitt tydelig at en rekke autoritære regimer bruker idretten som et politisk virkemiddel. La oss se nærmere på hvordan moderne og historiske regimer har brukt sportsvasking strategisk, for å legitimere seg selv.
Sportsvasking er når stater velger å bruke idrettsarrangementer i et forsøk på å ta verdens oppmerksomhet bort fra negative forhold internt i landet, som for eksempel menneskerettighetsbrudd, forfølgelse av minoriteter og fravær av ytringsfrihet. Fordi sportsarrangementer som OL og fotball VM tiltrekker seg store seertall og tilreisende supportere, er dette en god mulighet for vertskapslandet å vise seg fra sin beste side gjennom flott natur og kulturelle innslag. En attraktiv side ved å arrangere slike sportsarrangementer er at de i stor grad tiltrekker seg turister og mektige statsledere. Ved å behandle de tilreisende godt og bare vise frem et glansbilde av situasjonen i landet, kan man bedre statens internasjonale omdømme.
Moderne eksempler
I disse dager brukes sportsvaskingsbegrepet hyppig i sammenheng med det pågående fotballmesterskapet i Qatar. Landet er blant annet kjent for sine omfattende menneskerettighetsbrudd mot kvinner, homofile og fremmedarbeidere. Til tross for at landet ikke har tradisjon for å satse på fotball, søkte de om å arrangere VM. I 2010 vant landet rettighetene til å arrangere årets mesterskap. I ettertid har det vist seg at FIFA tildelte Qatar idrettsarrangementet som følger av alvorlig korrupsjon. Det har også blitt meldt om at tusenvis av fremmedarbeidere har mistet livet i arbeidet med å ferdigstille byggeprosjekter i tilknytting til VM. Dette som følger av umenneskelige arbeidsforhold. Årsaken til at et land som Qatar ønsker å arrangere et slik mesterskap kan man bare spekulere i. Trolig ønsker landet å vise seg som en sterk økonomisk stat, og en sentral aktør på den internasjonale scenen.
Et annet land som aktivt har brukt idretten for å nå andre strategiske mål er Russland. Landet arrangerte vinter OL i 2014 og fotball VM i 2018. I forbindelse med vinterlekene økte Vladimir Putins popularitet blant befolkningen. Regimet brukte mesterskapet for å skape nasjonal stolthet i Russland, og styrke Putins posisjon. Gjennom åpningsseremonien ble det russiske tsarveldet og Sovjetunionen idealisert og fremstilt som fungerende demokratier, uten rom for kritiske betraktninger. Man så også en tydelig persondyrking av Putin, som en sterk og mektig leder. Tre uker etter OL annekterte Russland Krymhalvøya i Ukraina.
Også Kinas OL i Beijing i månedsskifte februar/mars i år var trolig en strategi for å ta bort oppmerksomheten fra regimets menneskerettighetsbrudd mot uigurene og tibetanerne, sensurering av medier og avdemokratiseringen av Hongkong. Det er dermed tydelig at store og mektige regimer, anser sportsvasking som et effektivt virkemiddel for å nå politiske målsettinger.
Ikke et nytt fenomen
Selv om begrepet sportsvasking ble kåret til årets nyord i 2021, så er det ikke nytt at autoritære ledere bruker sport og idrett som et politisk virkemiddel. Både Nazi-tyskland og det fascistiske styresettet under Benito Mussolini så propagandapotensialet i idretten. I 1934 arrangerte Italia fotball VM. På denne tiden hadde Mussolini sittet ved makten i 12 år. I løpet av disse årene hadde den autoritære lederen slått hardt ned på politisk opposisjon, og fått sine politiske motstandere drept. Gjennom fotballen ønsket Mussolini å vise et mer positivt bilde av det totalitære regimet. Diktatoren forsøkte å vise omverdenen hvor effektivt, organisert og produktivt et fascistisk styre kunne være.
I 1936 arrangerte Nazi-Tyskland vinter-OL. Hitler brukte idrettsarrangementet i sin nazi-propaganda, for å styrke den tyske nasjonalismen og promotere sin nazistiske ideologi. Tyskland var beryktet for sin jødeforfølgelse, noe som bekymret flere deltakerland. For å skjule den fiendtlige holdningen mot jøder, skal nazistene ha tvunget den jødiske høydehopperen Gretel Bergmann til å delta i mesterskapet mot sin vilje. Dette ble gjort for å fremstille regimet som åpent, fredelig og legitimt.
Tiden fremover
Dessverre tyder lite på at autoritære stater vil slutte å bruke idrett til å legge skjul på kritikkverdige forhold. Et lyspunkt er likevel at vestlig media bruker VM i Qatar til å også informere om mesterskapet skyggesider, gjennom å sette fokus på korrupsjonsanklagene som har rammet FIFA, rekken av menneskerettighetsbrudd knyttet til bruken av fremmedarbeidere og regimets forfølgelse av seksuelle minoriteter. Trolig har de kritiske innvendingene vært mer omfattende enn både Qatar og FIFA så for seg. Blant annet har flere fotballandslag brukt anledningen til å protestere mot menneskerettighetsbruddene i landet, gjennom ulike markeringer både på og utenfor fotballbanen. Hvorvidt kritikken vil bidra til å gjøre sportsvasking til en mindre attraktiv strategi for autoritære ledere, vil tiden vise.