Qatar har over lengre tid forsøkt å utvide sin regionale innflytelse ved å distansere seg fra de andre gulfstatene i utenrikspolitikken. Fra å fronte seg selv som en nøytral meglerstat, har den lille gulfstaten de siste årene blitt mer offensiv.
Qatars historie de siste hundre årene har mange likhetstrekk med den til de andre småstatene på Den arabiske halvøy, som Bahrain og De forente arabiske emirater (FAE) Alle har de gått fra være små og relativt fattige land, til å bli rike oljestater med stadig større innflytelse i regionen. Noen trekk ved Qatars historie har likevel ført til at landet i dag skiller seg ut fra de andre på halvøya.
Fra fattige perlefiskere til verdens rikeste
Tilbake på 1700-tallet og frem til andre del av 1800-tallet, var Qatar underlagt Bahrains regjerende familie, Al Khalifa. Det brøt imidlertid ut konflikt mellom beboerne i Qatar og styresmaktene på Bahrain. Storbritannia, som hadde stor interesse i regionen, så en mulighet. I 1868 inngikk Storbritannia en separat avtale med de mektigste grupperingene i Qatar.
Avtalen la grunnlaget for fremtidig uavhengighet fra Bahrain. En av familiene som hadde vært med på avtalen med Storbritannia, Al Thani-familien, kom til makten. Al Thani har siden da vært den regjerende familien i Qatar.
Den strategiske plasseringen i Persiabukten gjorde at landet tidlig ble mål for utenlandsk innflytelse. Som sine naboemirater ble Qatar på begynnelsen av 1900-tallet underlagt Det britiske imperiet som et protektorat. Mot at landets myndigheter sikret den britiske handelen i området, skulle Storbritannia garantere for statens sikkerhet.
Ved inngangen av 1900-tallet hadde det lille emiratet kun rundt 10 000 innbyggere, og det økonomiske grunnlaget bestod for det meste av perlefiske. Det var nok vanskelig for innbyggerne på den lille halvøyen å innse hvilke fundamentale konsekvenser det ville ha da det i 1939 ble gjort de første oljefunnene.
Selvstendighet, samarbeid og konflikt
I 1968 fikk herskerne i Qatar beskjed fra de britiske myndighetene om at det nå hundre år gamle forholdet ville ta slutt. Qatar gikk i samtaler med Bahrain og de syv emiratene som i dag utgjør FAE, for å undersøke muligheten for en politisk union. Det ble derimot ikke enighet om hvordan maktfordelingen mellom de forskjellige emiratene skulle være. Bahrain og Qatar valgte å stå utenfor. I 1971 ble et selvstendig Qatar proklamert.
Qatar ble med i Den arabiske liga og var med å grunnlegge Gulf Cooperation Council (GCC). GCC er et råd som skal fremme samarbeid og økonomisk integrasjon mellom gulfstatene. Qatar har lenge bygd opp et bilde av seg selv som et nøytralt land som kan mekle i konflikter. Landet har blant annet forhandlet mellom houthiene og myndighetene i Jemen, dog med begrenset suksess.
Qatar har også tradisjonelt forsøkt å balansere sitt forhold til andre land i Midtøsten. Som et av få land har for eksempel det qatarske regimet lenge opprettholdt bånd til Iran, så vel som Irans store rival Saudi-Arabia. Landets strategi om å forholde seg på god fot med de fleste, ser imidlertid ut til å i senere tid ha slått sprekker.
Et forhold som har stått i særstilling er Qatars forhold til Vesten, og da spesielt USA. I 1996 inngikk de to landene avtale om å bygge ut en ny amerikansk militærbase i Qatar, Udeid Air Base. Basen er en av de største i Midtøsten, og er sentral for amerikansk, så vel som britisk, militær innflytelse i regionen. Qatar er blitt brukt som en viktig base for flere operasjoner, som invasjonen av Irak i 2003 og kampen mot Den islamske stat i Irak og Syria. Den strategiske viktigheten av basen for USA, gir Qatar en form for sikkerhetsgaranti.
Lillebror
Saudi-Arabia har tradisjonelt vært storebror i sin relasjon til de andre gulfstatene. For Qatar har et vennlig forhold til sin store nabo vært sentralt for statens sikkerhetsgaranti. Forholdet mellom de to landene har derimot vært anstrengt. En del av konflikten har historisk omhandler spørsmål rundt landegrensen mellom de to landene, men Qatar ønsker også større selvstendighet i sin politikk. I Qatars utenrikspolitikk har man dermed i senere tid sett et skifte. Qatar har blitt mer direkte i sine forsøk på å demme opp for Saudi-Arabias innflytelse.
Qatar har de siste årene forsøkt å gjøre seg mindre avhengig av Saudi-Arabia. Sentralt står statens såkalte «myke» maktmidler. Qatar har naturlig nok lite militære midler. Landet har derfor tatt i bruk sine betydelige økonomiske og politiske midler. Dette for å vinne innflytelse i regionen og for å unngå at Saudi-Arabia blir en hegemon.
Et instrument man ikke kommer unna når man snakker om Qatars utenrikspolitikk, er al Jazeera. TV-kanalen, som ble opprettet i 1996, er statseid, men mange anser det som Midtøstens eneste uavhengige TV-kanal. al Jazeera har oppnådd stor innflytelse over hele Midtøsten, og utenfor regionen. Grunnet dens kritiske dekning, der flere av regionens eneveldige ledere settes i et dårlig lys, har TV-kanalen blitt svært upopulær blant mange av Midtøstens regimer.
Ved Den arabiske våren i 2011 så regimet i Qatar en mulighet. Ved bruk av økonomisk støtte til opprør iblant annet Libya og Egypt, og ved hjelp av al Jazeeras innflytelse, har Qatar kunnet påvirke utviklingen. Forholdet til Qatars saudiarabiske storebror har som konsekvens surnet betraktelig.
Fryst ut
Målet til Qatar har lenge vært å opprettholde gode forhold til alle landene i regionen for å sikre sin egen posisjon. Landets støtte til flere fraksjoner under Den arabiske våren har imidlertid satt relasjonene til de andre gulfstatene på prøve. Det er spesielt Qatars støtte til Det muslimske brorskap, som blant annet kom til makten i Egypt som følge av revolusjonen i 2011, som har vært vanskelig å godta.
Det muslimske brorskap har røtter helt tilbake til 1928 og har siden hatt betydelig politisk innflytelse i flere land i Midtøsten. Bevegelsen er islamistiske i betydningen av at de ønsker å reformere samfunnet i overenstemmelse med islamsk lære. Det er uenighet rundt hvor radikal bevegelsen er, men ledelsen har i nyere tid sverget til endring gjennom åpne demokratiske prosesser. Flere land i regionen ser imidlertid på organisasjonen som en trussel mot deres regimer, blant annet Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater (FAE)
Båndene til Det muslimske brorskap utgjorde en del av bakgrunnen for at FAE, Saudi-Arabia og Bahrain for en periode i 2014 tilbakekalte sine ambassadører fra Qatar. En avtale ble inngått i et forsøk på forsoning. Det store bruddet kom derimot i 2017.
Diplomatisk krise og blokade
I juni 2017 anklaget Saudi-Arabia og dets allierte Qatar for å ha brutt avtalen fra 2014. Landene kuttet deretter alle diplomatiske bånd til Qatar, og innførte en økonomisk blokade mot landet. Alliansen fremsatte 13 krav for å avslutte blokaden. De mest sentrale gikk ut på at Qatar måtte bryte med blant annet Det muslimske brorskap, stenge ned en tyrkisk militærbase, nedskalere forholdet til Iran, og ikke minst: legge ned al Jazeera.
Målet med blokaden var å tvinge Qatar til å følge de andre gulfstatene i deres utenrikspolitikk. Det så umiddelbart ut som om embargoen kunne få store konsekvenser på det lille landet. Rundt 80 % av Qatars matimport kommer fra de andre gulflandene. Dette ga den saudiledete alliansen et stort pressmiddel. Store deler av bortfallet har derimot blitt kompensert for ved at Qatar har økt handelen sin med blant annet Tyrkia, Iran og Oman. Per juni 2020 er partene ikke kommet til noen løsning på konflikten
Et land av fremmedarbeidere
I en kontroversiell avgjørelse ble Qatar i 2010 tildelt fotball-VM for 2022. Dette var noe landet hadde jobbet hardt for som ledd i sin promotering overfor Vesten. Det etterfølgende søkelyset som er blitt satt på landet, var nok ikke slik det qatarske regimet gjerne skulle ønske.
Qatar har i likhet med flere andre gulfstater en majoritet av fremmedarbeidere. Av landets rundt 2,5 millioner innbyggere har bare rundt 12 % statsborgerskap, og nesten halvparten av innbyggerne er fra India. Vilkårene for arbeiderne i Qatars byggebransje har vært fokuset for kritikk.
Flere menneskerettighetsorganisasjoner har kritisert tildelingen av fotballmesterskapet. De kan blant annet vise til at de som bygger de nye stadionene til mesterskapet arbeider under slavelignende forhold. For eksempel mottar arbeiderne for lite eller ingen betaling og får sine pass konfiskert. Det har også kommet rapporter om dødsfall knyttet til byggingen.
Sentralt i Qatars arbeidsmarked står sponsorsystemet kalt «kafala». Dette systemet gir arbeidsgiverne enorm makt over arbeidstakerne. De kan blant annet nekte arbeiderne å forlate landet eller å bytte jobb uten tillatelse. Myndighetene i landet har i flere omganger lovet å avskaffe systemet. Behandlingen av fremmedarbeidere forblir imidlertid en flekk på Qatars rykte.
Qatar skiller seg fra sine naboland i sin utenrikspolitikk, og har forsøkt å etablere seg som en selvstendig innflytelse utenfor den saudiarabiske sikkerhetsparaplyen. Utfallet av landets konfrontasjon med sine historiske samarbeidspartnere kan komme til å få større ringvirkninger på geopolitikken i Midtøsten.