Fra antikkens Roma til moderne Skandinavia har attentater mot politiske ledere vært vendepunkt med dype og langvarige konsekvenser. Hva skjer når volden blir politisk – og hvordan kan vi forstå og forebygge slike hendelser?
Den omstridte høyre-aktivisten Charlie Kirk ble drept under et debattarrangement ved Utah Valley University den 10. september 2025. Kirk var blitt en sentral skikkelse i amerikansk høyreside, og hadde mange unge tilhengere, tross sin krasse retorikk. Drapet, utført av en 22 år gammel snikskytter, har utløst sterke reaksjoner og satt søkelys på den økende politiske polariseringen i USA.
I fjor, den 15. mai 2024, ble Slovakias statsminister Robert Fico skutt og alvorlig såret under et folkemøte i byen Handlová. Gjerningsmannen, 72 år gamle Juraj Cintula, åpnet ild på kloss hold og traff Fico i magen. Fico overlevde etter omfattende kirurgi, og Cintula ble nylig dømt til 21 års fengsel for terrorangrep. Motivet var politisk: Cintula protesterte mot Ficos politikk, inkludert nedleggelsen av et antikorrupsjonskontor og avslutningen av militær støtte til Ukraina.
Disse hendelsene har igjen aktualisert temaet politisk motiverte drap og drapsforsøk, og eksemplene er dessverre mange.
Nyere attentater med ringvirkninger
I Ecuador ble presidentkandidat Fernando Villavicencio drept i 2023 under et valgkampmøte. Han hadde vært en sterk kritiker av korrupsjon og organisert kriminalitet, og hans død førte til økt uro i et allerede ustabilt politisk landskap.
I Japan ble tidligere statsminister Shinzo Abe drept i 2022 under et valgarrangement. Drapet, utført med en hjemmelaget pistol, rystet et land med et generelt lavt nivå av politisk vold, og førte til en ny debatt om våpenkontroll og sikkerhet.
I Haiti ble sittende president Jovenel Moïse drept i sitt hjem i 2021 av en gruppe leiesoldater. Attentatet utløste en konstitusjonell krise og forverret den politiske og økonomiske situasjonen i landet.
I Storbritannia ble to parlamentsmedlemmer drept i løpet av fem år:
- Jo Cox (Labour) i 2016, av en høyreekstremist som motsatte seg hennes pro-EU og flyktningvennlige politikk.
- David Amess (Conservative) i 2021, av en islamistisk ekstremist under et møte med velgere.
I Brasil ble byrådspolitiker og menneskerettighetsforkjemper Marielle Franco drept i 2018. Hun var en tydelig stemme mot politivold og diskriminering, og hennes død førte til massive protester og krav om rettferdighet.
I Malta ble gravejournalist Daphne Caruana Galizia drept av en bilbombe i 2017. Hun hadde avslørt omfattende korrupsjon i landets politiske elite, og attentatet utløste en politisk krise som til slutt førte til statsministerens avgang.
Det har også vært en rekke attentatforsøk, der gjerningsmannen ikke har lykkes med sitt forsett om å ta liv, i både Argentina, Pakistan og USA, for å nevne noen.
Attentater som endret historien
Hvorfor er særlig statsledere og sentrale politikere målskiver for politisk vold? Vel,gjennom historien har politiske attentater ofte vært katalysatorer for store samfunnsendringer, og eksemplene er mange.
Da Julius Cæsar ble drept i år 44 f.Kr., var det begynnelsen på slutten for den romerske republikken. Attentatet på Franz Ferdinand i 1914 utløste første verdenskrig.
I USA har attentatene på Abraham Lincoln, John F. Kennedy, Martin Luther King Jr. og Robert F. Kennedy preget nasjonens utvikling og borgerrettighetskampen.
I Midtøsten ble Yitzhak Rabin drept i 1995 av en israelsk ekstremist som motsatte seg Oslo-avtalen. I Pakistan ble Benazir Bhutto drept i 2007 under valgkamp, og i India ble Mahatma Gandhi drept i 1948 av en hindunasjonalist.
Nordiske traumer: Når volden rammer Skandinavia
Heller ikke i mer hjemlige strøk har vi vært forskånet for attentater og politisk vold.
I Sverige ble statsminister Olof Palme skutt og drept på åpen gate i 1986. Drapet skapte nasjonal sorg og en langvarig etterforskning preget av feil og mistillit.
I 2003 ble utenriksminister Anna Lindh knivstukket og drept i et kjøpesenter. Selv om gjerningsmannen ikke hadde et klart politisk motiv, rammet attentatet en sentral EU-politiker midt i en viktig debatt om euroen.
I Norge er 22. juli 2011 det mest dramatiske eksempelet på politisk ekstremisme. Et høyreekstremt terrorangrep rettet mot Arbeiderpartiet og AUF tok livet av 77 mennesker. Angrepet endret norsk beredskap, politisk retorikk og synet på ekstremisme.
Vold som politisk virkemiddel
Felles for disse hendelsene er at de viser hvordan enkeltpersoners handlinger – ofte drevet av ideologi, hat eller frykt – kan få uforholdsmessig stor innvirkning på samfunnets utvikling.
Attentatene har ofte ført til økt fokus på sikkerhet, men også til politisk polarisering og mistillit. En viktig del av et levende demokrati er folkets tilgang til sine politiske ledere. Og våre folkevalgte skal selvsagt kunne være synlige i samfunnet uten risiko for liv og helse. Dette er viktige prinsipper å verne om.
Historien bak politisk vold kan være viktig å kunne litt om – ikke for å akseptere den, men for å forebygge den. I en tid der retorikken blir stadig skarpere, og digitale plattformer gir grobunn for ekstremisme, er det viktig å forstå og forebygge. Drapet på Charlie Kirk og mordforsøket på Robert Fico er påminnelser om at politisk vold langt ifra er noe fenomen fra fortiden. Det er en utfordring vi fortsatt må møte med åpenhet, beredskap og demokratisk motstandskraft.