Leopard 2A8 NO er en ny og fremtidsrettet stridsvogn, som vil være en viktig komponent i et slagkraftig NATO og nordisk felleskap.
Norge har nå fått levert de første eksemplarene av verdens mest moderne – og muligens beste – stridsvogn, levert fra KNDS i Tyskland. Folk og Forsvar var til stede ved presentasjonen på Rena leir den 30. april.
Stort prosjekt
Totalt skal det leveres 54 stridsvogner til det norske forsvaret innen 2028. Det skaper også norske arbeidsplasser. 37 av disse vognene skal sluttmonteres av norske RITEK i Levanger.
Tyskland vil selv også anskaffe vogner av typen Leo 2A8, med en lignende konfigurering som den norske. Mange av systemene er like, og er også utbyttbare med hverandre. Og teknologien er «smart» – en norsk vogn som får satt inn en digital komponent fra en tysk, vil gjenkjenne at den er i et norsk miljø, så den tilpasser seg etter dette også i språket. Det er nesten overveldende hvor langt denne teknologiutviklingen har kommet.
Et felles nordisk miljø
Utstyr av samme type gjør samarbeid lettere og vedlikehold mer kostnadseffektivt. Dette er også et viktig element i nordiske anskaffelser.
– Sverige skal også kjøpe Leo 2A8, og Finland har sine Leo 2A4 og A6. Og vi kjøper CV90 sammen. Det er viktig at vi integrerer oss og viktig at vi kjøper likt utstyr, sa Forsvarsminister Tore O. Sandvik til Folk og Forsvar
Moderniseringen av de svenske Strv 122 til A8 standard begynner i 2027 – 2031. Nye A8 vogner skal leveres fra 2028. CV90 vognene integreres også i den nye felles informasjonsstrukturen.
Hvorfor utvikle en ny stridsvogn?
Utviklingen i vår del av verden de seneste årene har ikke gått i en positiv retning. Det har vært et stort behov for fornyelse. Samtidig har vi sett hva som skjer i Ukraina. Disse erfaringene har endret synet på både hva slags stridsvogner vi bruker og hvordan vi bruker dem. Det har ført til at en ny generasjon stridsvogn har blitt utviklet – både for å øke overlevelsen på slagmarken, og å øke kampkraften fra stridsvogn og samarbeidende plattformer.
Leo 2A8 vognen er ikke bare siste modell av en lang rekke modifiseringer. Den representerer et utviklingssprang som ligner det som skjedde med Leo-familien for nesten 30 år siden.
Det nye trusselbildet
Hvorfor skaffer så Norge disse store og kompliserte «stålmonstrene», som veier nesten 68,5 tonn? Når vi daglig ser filmer fra Ukrainakrigen der billige droner slår ut dyre stridsvogner?
La oss gå tilbake i tid til stridsvognens «fødsel» i 1916. Det var ingen umiddelbar suksess, før man begynte å bruke den som en del av verktøykassa. En stridsvogn alene – uten beskyttende og samvirkende omgivelser – er ingen suksess. Det var først ved slaget ved Cambrai den 20. november 1917 at stridsvognen viste hvor god den er. Vel å merke når den utgjør en integrert del av et sammensatt angrep, med artilleri-, infanteri- og flystøtte mot landmål.
Stridsvognene har gjennom historien alltid vært en målskive som fienden har hatt en spesiell interesse av å bekjempe. Alle motvåpnene som har blitt utviklet mot vognene har med jevne mellomrom gjort at mange har hevdet at stridsvognens tid er forbi. Imidlertid har det også alltid funnes kreative sjeler for å utvikle mottiltak, for stridsvognens overlevelse.
Ukrainakrigen har virkelig vist at om stridsvognen skal være spydspissen, så må den være godt integrert med øvrige enheter på slagmarken. De vognene du ser som slås ut på filmene fra Ukraina, opererer ikke som integrerte deler av en større helhet, men mer som uavhengige enheter.
Hva er det som er så spesielt med den nyeste generasjonen stridsvogn?
La oss begynne med det klassiske. De nye vognene er svært kapable til å levere ildkraft på slagmarken. Det nye avanserte ildledningssystemet kombinert med den nye lange 120 mm kanonen fra Rheinmetall som også tåler et høyere trykk, muliggjør skyting opp til 6000 m.
Beskyttelsesnivået på vognene er mer enn det doble sammenlignet med den gamle vognen, Leo 2A4. Dette har også medført at den nye vognen veier omtrent 11 tonn mer enn den gamle.
La oss nå gå over til det virkelig nye. For at de nye vognene virkelig skal fungere optimalt, må det være gode systemplattformer å integrere dem i.
Den nye stridsvognen har et helintegrert Battle Management System (BMS), som er av absolutt nyeste teknologi. Dette muliggjør måldeling i tropp og eskadron, samt mellom ulike plattformer. BMS medfører at personellet i vogna får en situasjonsforståelse som dekker alle trusler og muligheter i operasjonsmiljøet. Bildene kan deles mellom de tilkoblede plattformene helt opp til brigadenivået. Automatisk overføring av innsamlede data medfører at samvirkende systemer som artilleri og egne droneenheter i realtid får nødvendig målinformasjon. Dermed blir det mulig å bekjempe disse så raskt som mulig, innen motstanderen får initiativet.
Gode beskyttelsessystemer
Det at man i realtid er så oppdatert på ulike trusler, f.eks. fra droner og andre våpensystemer i vognens nærhet, er viktig for overlevelsesmulighetene. Dette forsterkes ytterligere gjennom kombinasjonen med et laservarslingssystem og et aktivt beskyttelsessystem, APS. Dets hovedoppgave er å automatisk utløse mottiltak mot innkommende trusler, som droner, missiler, raketter og panservernvåpen, og skyte ned disse.
Sensor- og varslingssystemene er også integrert i Battle Management Systemet. Sensorsystemene som er konstruert primært for å øke overlevelsesmulighetene for stridsvognen er i denne vogna videreutviklet til å støtte en målrettet kollektiv respons. I det øyeblikk fienden bruker en laser eller fyrer av et missil, registreres dette av sensorene og informasjonen når hele stridsvognstroppen om hva og hvor, så gjennom få tastetrykk kan siktene og kanonene automatisk dreie seg inn på målet for en kollektiv respons.
Norge medansvarlig for den fortsatte utviklingen av Leo 2A8
De første stridsvognene er levert, men prosjektet er langt fra ferdig. Nå sitter Norge sammen med Tyskland som eierne av de mest moderne vognene i verden. Flere andre land har også besluttet å kjøpe Leo 2A8. Det kommer til å produseres hundrevis av Leo 2A8 vogner i løpet av de kommende 5-6 årene.
Norge har med dette fått en ny posisjon innen brukernasjonsmiljøet av Leo-familien – Leopard Tank Operator Group (LeoBen). Norge har allerede deltatt i flere tiår. Det er imidlertid forskjell på å bruke en stridsvogn som er produsert på begynnelsen av 80-tallet, og de nye og høyteknologiske. Norges erfaringer og innspill kommer derfor til å være svært viktig også for andre deltakernasjoner. Sammen med de andre nasjonenes erfaringer brukes denne kompetansen for å bidra til at utviklingen av vognene alltid er i forkant og relevant for stridsmiljøet i mange år fremover.
