Undervisningsopplegg: Regimetyper

Et regime er en form for styresett, og kan deles inn og beskrives på veldig mange måter. Når vi snakker om regimetyper, handler det om hvordan vi klassifiserer dem ut fra egenskaper ved politiske systemer. Dette handler om hvordan makt er fordelt og utøves i et samfunn.

Alexander den store lytter flittig til sin lærer, filosofen Aristoteles. Aristoteles var den første som begynte å dele inn regimetyper for å beskrive ulike styreformer. Bildet er malt av Jean Leon Gerome Ferris i 1895. Foto: Wikimedia Commons (offentlig eie).

Introduksjon til tema

Makt er helt grunnleggende for vårt politiske liv. Hvordan den er fordelt mellom institusjoner i samfunnet, og menneskene som leder samfunnet, har alt å si for hvordan innbyggerne i en stat kan leve livene sine.

Ulike politiske regimer kan beskrives på en lang rekke av ulike måter. Det aller vanligste, og mest grunnleggende, skillet i dag er mellom demokrati og autokrati (også gjerne kalt diktatur). De fleste av verdens stater befinner seg et sted mellom disse to formene for politiske regimer. Skillet mellom dem er ikke alltid klinkende klart, og det finnes derfor en stor gråsone mellom de to motpolene.

Historisk bakgrunn

Den første som begynte å dele inn regimetyper for å beskrive ulike styreformer var Aristoteles. Han delte dem inn etter hvor mange makten fordeles på – én, noen få eller mange – og om de styrer for sin egen del eller samfunnets felles beste. De ‘gode’ formene for styre delte han inn i kongedømme, aristokrati og politeia. De korrupte formene for politisk styre, altså de som styrer for sin egen del, kalte han tyranni, oligarki og demokrati. Demokrati var altså opprinnelig et begrep for en styreform der massene ikke tok hensyn til mindretallet.

De fleste politiske regimer opp igjennom historien har vært autoritære. Den demokratiformen vi kjenner til fra i dag har røtter tilbake til Den franske revolusjonen. Opptakten til revolusjonen tilskrives gjerne en filosofisk oppvåkning rundt politiske friheter, rettigheter og styring. Dette er særlig forbundet med politiske tenkere som Rosseau, Montesquieu og Voltaire. Ideen om en samfunnskontrakt, der borgerne delegerer makt til beslutningstakere, ligger til grunn.

Folkelig protest og opprør fikk med Den franske revolusjonen varig påvirkning på den nasjonale politikken, og det kongelige eneveldet – det Aristoteles ville definert som tyranni – ble avskaffet. Samtidig fikk tanken om at alle mennesker er født frie og like, ideene som ligger til grunn for menneskerettighetene, vind i seilene.

maleri av opprør under den franske revolusjonen. Folk bærer flagg
Den franske revolusjonen av 1848 malt av Henri Félix Emmanuel Philippoteaux (offentlig eie).

Tanken om at politisk myndighet skulle utøves med forankring i folkets vilje ble også en viktig del av dette opprøret. Et nøkkelord her ble legitimitet, altså at politiske makthavere måtte ha støtte i befolkningen og samfunnet for å ha krav på å styre dem. Den franske revolusjonen markerte begynnelsen på Europas demokratiske utvikling.

I tiden etter Den franske revolusjonen har konseptene demokrati og politisk legitimitet utviklet seg. Eksempelvis har stemmeretten gått fra å være forbeholdt menn med eiendom, til å inkludere alle menn, og senere kvinner. Større og større deler av befolkningen har med andre ord fått politisk makt gjennom stemmeseddelen.

Begrepsavklaring

Regime

Styresett eller styreform. Dette defineres av maktfordelingen mellom statlige aktører, hvor mange makten er fordelt på, og egenskaper ved aktørene som sitter ved makten. Dette påvirker hvordan staten fordeler sine ressurser, og hvordan staten er organisert.

Demokrati

Folkestyre. Ofte sies det at demokrati er et styre ‘av folket og for folket’. Politisk makt delegeres fra borgerne til myndighetene, som styrer staten på vegne av befolkningen. Minimumskravet for å være et demokrati er derfor at det avholdes jevnlige valg, med reell konkurranse mellom minst to alternativer, der befolkningen kan delta.

Demokratier kan være mer eller mindre konsoliderte. Når en styreform er konsolidert betyr det at den har blitt institusjonalisert, akseptert som normalen og dermed ikke er under særlig press.

Autokrati og diktatur

Kjennetegnes av at befolkningen har lite til ingen påvirkning på hvem som utøver makt over dem. Begrepene autokrati og diktatur brukes om hverandre. Makten er samlet hos et fåtall aktører, kanskje bare én person eller ett politisk parti. Befolkningen mangler typisk den grunnleggende stemmeretten, og en rekke andre individuelle politiske og sivile rettigheter. Noen autokratier har valg, men disse er så mangelfulle at de ikke er frie, selvstendige og rettferdige.

En styreform kan være mer eller mindre autoritær, og den aller mest autoritære formen for regime kalles gjerne totalitær. I denne formen for samfunn vil statsmakten ha full kontroll over selv befolkningens tanker og følelsesliv, og det finnes liten til ingen grad av personlig frihet for den enkelte borger.

Det finnes en uendelig lang rekke metoder en autokratisk leder kan ta i bruk for å holde på makten og sikre sin egen maktposisjon. Det er derfor langt større variasjon innad i gruppen med autokratier enn i gruppen med demokratier.

Anarki

Fravær av et formelt politisk styresett. Altså et lovløst samfunn, uten en overordnet autoritet som har makt over en større gruppe.

Oversikt over tema

Politiske regimer har bestandig vært uløselig knyttet til politisk filosofi, men også ideologi. I moderne tid har noen regimer og deres tilhørende ideologier hatt spesielt stor påvirkning på historien. Under Den andre verdenskrig fikk man to ekstreme motpoler hva gjaldt politiske regimer. På den ene siden sto Nazi-Tysklands totalitære regime basert på en ekskluderende nasjonalsosialisme og rasebiologi, mot en allianse av flere land som motsatte seg dette tankesettet. Flere av disse var relativt åpne samfunn basert på liberalisme, individets frihet og relativt like rettigheter for borgerne. Dette er modellen vi kjenner som den vestlige, liberale, demokratiske samfunnsmodellen.

Sistnevnte kom seirende ut med Hitler-Tysklands nederlag, sammen med Sovjetunionen. Stalins regime var riktignok også totalitært, men basert på kommunistisk ideologi. Rivaliseringen fra Den andre verdenskrig ble erstattet av Den kalde krigen. Dette var 40 år med politisk og ideologisk kamp mellom nettopp liberalismen og kommunismen. Da Sovjet kollapset fra 1990, sto Vesten – med USA i spissen – frem som den eneste blokken med en supermakt som kunne bestemme utviklingen i internasjonal politikk.

Joseph Stalin, Franklin D. Roosevelt og Winston Churchill, november 1943. Den kalde krigen var 40 år med politisk og ideologisk kamp mellom liberalismen og kommunismen. Foto: Oulds, D C (Lt), Royal Navy official photographer/Wikimedia Commons (offentlig eie).

I denne perioden ble demokratiet som styreform og liberalismen som ideologi spredt over hele verden. Statene som hadde fått selvstendighet gjennom kolonikrigene på 70-tallet og dem som fikk selvstendighet i kjølvannet av Sovjetunionens fall, ble alle presset mer eller mindre frivillig over til en styreform konsolidert primært i Vest-Europa og USA.

Gradvis ble dette tankesettet til normer og noe stater enten ønsket eller følte seg presset til å etterstrebe. Blant annet kan man se at stater som utvilsomt ikke er demokratier, likevel spiller på retorikken og kaller seg det formelt – eksempelvis Nord-Korea og Den demokratiske republikken Kongo.

Tankegodset som ligger til grunn for den vestlige, liberale, demokratiske modellen vektlegger personlig og økonomisk frihet går hånd i hånd med eksempelvis menneskerettighetene og frihandel. Det siste knyttes til tanken om at økonomisk integrasjon mellom stater vil gjøre dem mer fredelige fordi krig vil være langt mer kostbart.

Det rådet på 90-tallet og fremover en sterk optimisme i Vesten om at demokratiet ville spre seg til alle verdenshjørner, og at den liberale, demokratiske modellen var en naturlig endetilstand for alle stater – hvis de hadde forutsetningene for å bevege seg dit. Det som sto i veien for demokratisk utvikling var autoritære og korrupte ledere. Dette narrative ble dominerende også i internasjonal politikk. USA og Vesten, som de sterkeste aktørene i det internasjonale systemet, engasjerte seg sterkt utover egne grenser for å oppnå dette målet.

På tross av at det er sterk uenighet om de bevisste prosessene bak Krigen mot terror, er det ingen tvil om at fortellingene over lå under mye av retorikken bak invasjonene av Afghanistan i 2001 og Irak i 2003. Om retorikken var resultat av en ekte overbevisning, en unnskyldning for ren maktutøvelse eller noe midt imellom er fremdeles et betent spørsmål det hersker uenighet om.

Brann i tvillingtårnene etter at Flight 175 treffer bygningen.
Terrorangrepene mot USA i 2001 førte til den såkalte "Krigen mot terror", herunder Vestlige lands invasjon av Irak og Afghanistan. Foto: Robert/ Flickr (CC BY-SA 2.0).

Ulike regimemål

Det finnes en rekke ulike måter å definere og måle regimer på, både i teori og praksis. Utfordringene med å beskrive og måle dem har ført til at det finnes flere ulike mål. Det er viktig å huske på at regimer alltid beskrives gjennom såkalte idealtyper – altså at det finnes et teoretisk perfekt demokrati og et teoretisk perfekt autokrati. Det betyr at alle verdens stater i praksis kan ligne mer eller mindre på den teoretiske beskrivelsen, og at en perfekt match er sjelden.

Man skiller mellom såkalt binære mål og graderte mål. Et binært regimemål har et ja/nei-svar, og måler rett og slett om en stat enten er et demokrati eller et diktatur. De graderte regimemålene behandler svaret som en skala – altså at et regime kan være mer eller mindre demokratisk eller autoritært.

Vi skiller også mellom minimalistiske og maksimalistiske definisjoner og mål. En minimalistisk definisjon måler bare noen få, grunnleggende egenskaper ved et regime, mens de graderte målene gjerne er bredere og ser ofte på mange flere aspekter.

En vakt fra Nord-Korea studerer bevegelsene på den andre siden av den demilitariserte sonen (DMZ) som skiller Nord-Korea og Sør-Korea. Nord-Korea er ikke et demokrati, men kaller seg likevel for Den demokratiske folkerepublikken Korea. Foto: John Flawed/Flickr (CC BY 2.0).

Teoretisk sett kan det være et ja- eller nei-spørsmål om et regime er et demokrati. Da kan det eneste kravet være at det avholdes valg. De fleste vil imidlertid være enige om at det skal litt mer til enn å bare avholde valg, og at de må ha visse kvaliteter for å kunne kalles reelle valg. For eksempel bør de avholdes jevnlig, og folket bør ha mer enn ett alternativ å stemme på. I tillegg til dette bør det være et minimum av konkurranse mellom kandidatene. Valget i seg selv skal helst også være fritt, selvstendig og rettferdig. Det er enkelt nok å måle bare om og hvor ofte det avholdes valg, og om det finnes flere enn ett alternativ. De siste aspektene er imidlertid langt vanskeligere å måle.

De maksimalistiske målene forsøker gjerne å fange opp de mindre målbare egenskapene ved et regime. Dette kan eksempelvis inkludere maktfordelingen i statsapparatet, borgernes politiske og sivile rettigheter, samt valglovgivning. Alt dette påvirker hvor fritt, upåvirket og rettferdig et valg er, og i hvilken grad borgerne i en stat blir lyttet til.

Norge strenge regler for hvordan et valg skal gjennomføres for at det skal være gyldig. Her er noen av dem: ingen representanter for de ulike politiske partiene har lov til å være inne i valglokalet, den som stemmer legge stemmeseddelen sin i urnen selv, valglokalene skal være fysisk tilgjengelige for alle, og alle norske borgere over 18 år får et valgkort og har rett til å stemme.

Et regime behøver ikke å bli et diktatur om staten gjør det annerledes enn Norge, og flere demokratier har valglover som begrenser borgernes mulighet til å delta i valg. For eksempel finnes det mange stater der velgerne må registrere seg, på eget initiativ, månedsvis i forkant av valget for å kunne delta. Politikerne selv kan også ha interesse av å vedta lover som øker deres partis sjanse for å gjøre det godt i et valg. USA har stadig blitt kritisert for en praksis kalt gerrymandering, der politikerne flytter grensene for de ulike valgkretsene og dermed påvirker fordelingen av stemmer innad i en krets.

Norges statsminister Jonas Gahr Støre møter USAs president Joe Biden i januar 2022. Foto: Statsministerens kontor/Flickr (CC BY-NC 2.0).

Dagens situasjon

I dag ser vi, både på stormaktrivalisering, internasjonalt samarbeid og regional utvikling, at optimismen rundt spredningen av demokratiet ikke var berettiget. Dette har ført til en høyst reell verdikamp mellom konsoliderte demokratier og mer autokratiske styreformer. Politiske friheter, slik som ytrings-, presse-, organisasjons-, religions- og livsynsfrihet, samt menneskerettighetene og rettsstatprinsippene, er i dag under press i store deler av verden.

Land som Russland og Kina presenterer seg nå som tydelige, alternative rollemodeller til den vestlige, liberale, demokratiske modellen. Autokratiske regimer har noen fordeler sammenlignet med mer demokratiske regimer, blant annet når det kommer til effektivitet. Med færre sperrer på maktutøvelsen kan en autoritær stat skjære igjennom og få prosjekter gjennomført målrettet og raskt – alt fra å bygge en vei eller et sykehus, til strategisk langtidsplanlegging for statens sikkerhets- og utenrikspolitikk.

I et velfungerende demokrati er disse prosessene nødt til å gå saktere, fordi beslutningstaking er gjenstand for offentlig debatt og statlig styring som fordeles på ulike institusjoner som kontrollerer hverandre. Det har vist seg at befolkninger og sivilsamfunn i mange stater kan tåle ganske store tap av og begrensinger på deres egne friheter. Flere land som demokratiserte i løpet av 1900-tallet har blitt offer for det som har blitt døpt demokratisk tilbakeslag (eng. ‘democratic backsliding’) de senere årene.

Den kinesiske presidenten Xi Jinping og den russiske presidenten Vladimir Putin ved et offisielt besøk i Kina. Foto: Kremlin.ru/Wikimedia Commons (CC BY 4.0).

Anti-demokratiske tendenser i flere europeiske land, som Polen, Ungarn og Tyrkia, har skapt store utfordringer for europeisk samarbeid på 2000-tallet. Særlig inspirert av Putins Russland har de kommet opp med en ny form for styresett de har kalt illiberalt demokrati. Dette har vært tett knyttet til nasjonalistiske strømninger, en renessanse for konservative verdier og sterkt fokus på religion, samt anti-likestillingskampanjer og undertrykkelse av minoriteter.

Det er imidlertid ikke bare de yngre og mer ustabile demokratiene som har fått seg en smell i det siste. Selv flere av de konsoliderte demokratiene, som de fleste har tatt for gitt at var grunnleggende stabile, har vært offer for de samme tendensene og demokratisk baksmell. Organisasjonen Fund for Peace kommer hvert år ut med en oversikt over verdens sårbare stater. Med sårbarhet menes sannsynligheten for at det kan oppstå en voldelig konflikt internt i en stat. Denne målingen inkluderer en mengde indikatorer, hvor mange av dem også brukes for å måle en stats regime.

I 2021 var USA landet med høyest økning i sårbarhet fra foregående år. Polarisering, store folkelige opptøyer, eks-president Donald Trump jr. sin fornektelse av valgresultatet og krangling rundt maktovertakelsen etter valget i USA var sterkt medvirkende til denne økningen. Andre europeiske land, som Belgia og Spania, befant seg også på denne listen – som vanligvis er forbeholdt stater hvor det har brutt ut borgerkrig eller er nære på å gjøre det. En stor del av forklaringen her var tiltakene rundt koronapandemien, og hvordan de for eksempel begrenset borgernes rett til bevegelsesfrihet.

Regimetyper

Test dine kunnskaper om regimetyper!

Vis flere artikler

Relevante temaer:

Drøftningsoppgaver

  1. Velg dere ett demokrati og ett autokrati (diktatur) i verden. Hvor forskjellige er de to statene?
  2. Den demokratiformen vi kjenner til fra i dag har røtter tilbake til Den franske revolusjonen. Hva er de viktigste årsakene til revolusjonen? Hvorfor startet den?
  3. Hvordan har stemmeretten utviklet seg i Norge?
  4. Menneskerettighetene står sentralt i et demokrati. Er de like viktige i et diktatur? Diskuter.
  5. Da Sovjetunionen kollapset i 1991, sto Vesten – med USA i spissen – frem som den eneste blokken med en supermakt som kunne bestemme utviklingen i internasjonal politikk. Hva er en supermakt? Og finnes de fortsatt?
  6. Stater som Nord-Korea og Den demokratiske republikken Kongo kaller seg formelt for demokratier. Illustrer med noen eksempler  hvordan de utvilsomt ikke er så demokratiske.
  7. Hvorfor er personlig og økonomisk frihet så viktig?
  8. Hvordan kan noen land ha valg, men likevel er de ikke demokratier?
  9. Velg et land. Mål egenskapene til staten, og finn ut hvilken type regime det er.
  10. Presenter for klassen et land som ble demokratisert i løpet av 1900-tallet, og som har blitt offer for demokratisk tilbakeslag de senere årene.

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.