Undervisningsopplegg: Sårbare stater

En klar trend de siste tiårene er at krig mellom stater har blitt erstattet av krig innenfor statens grenser, som følge av staters sammenbrudd.

Begrepsavklaring

Stat

For å forstå hva en sårbar stat er, må man først forstå hva man mener med en stat. Etter Folkeretten har en stat et geografisk område med et definert territorium, en permanent befolkning, en regjering og evne til å opprette forbindelser med andre stater.

I tillegg er det et sentralt prinsipp at statsapparatet må ha effektiv kontroll over sitt territorium, og et monopol på bruk av tvangsmakt innenfor sine grenser. Statens myndighet over både territorium og befolkning må videre være anerkjent og akseptert av andre stater.

Sårbare stater

Sårbare stater er stater som kjennetegnes av et sviktende statsapparat og som ikke lenger er i stand til å oppfylle sine plikter overfor befolkningen, eller opprettholde monopol på tvangsmakt.

Ofte vil sårbare stater også være preget av fattigdom, men dette vil i større grad være en konsekvens av at staten ikke fungerer optimalt, enn en årsak til at staten defineres som sårbar.

Oversikt over tema

Organisasjonen Fund for Peace utgir hvert år en oversikt over hvor sårbare verdens stater er. Millioner av dokumenter og andre kilder for 178 nasjoner analyseres av et forskerteam som så gir hvert land poeng på tolv indikatorer. Den sammenlagte poengsummen gir landet en plassering på skalaen fra «bærekraftig» via «stabilt» og «fare» til «kritisk».

De tolv indikatorene er press på befolkningen (sykdommer, naturkatastrofer, forurensning, mat- og vannmangel, befolkningsvekst), flyktninger og internt fordrevne, strid mellom befolkningsgrupper i landet, hjerneflukt (at de med høy utdannelse forlater landet), ubalansert økonomisk vekst og fordeling, økonomiske nedgangstider og fattigdom, styrets legitimitet, offentlige tjenester, menneskerettigheter og rettsstatsprinsippers stilling, statens monopol på tvangsmakt, fragmentering av eliten, og til slutt grad av innblanding fra andre stater.

Konsekvenser av at staten er sårbar

Jo skjørere staten er, jo større er sannsynligheten for at væpnede grupper kan skaffe seg tilhold og handlingsrom på statens territorium. Da vil ikke staten lenger være det dominerende sentrum, og sivilbefolkningen må ofte forholde seg til lokale grupper for beskyttelse i hverdagen. Det vil lettere kunne bryte ut væpnede konflikter, og disse vil ikke bare ha konsekvenser for landet de finner sted i, men også for hele regionen. Dette skjer blant annet ved at store flyktningstrømmer og væpnede grupper krysser landegrenser, og fordi statens manglende kontroll og håndhevelse av maktmonopolet lar organisert kriminalitet som narkotika- og menneskesmugling blomstre.

Sårbare stater havner ofte i en ond sirkel, der de ulike faktorene påvirker hverandre. Ofte ser vi også en sammenheng mellom sårbare stater, forverrede levekår og fattigdom. Andre faktorer, som klimaendringer, bidrar ofte til å forverre situasjonen. Dype sosiale og/eller etniske skillelinjer er også vanlig i disse statene, noe som ofte forsterkes av mangel på mat og vann. Dette kan være blant årsakene til at staten blir sårbar, men kan også være en konsekvens av at manglende statsinstitusjoner ikke klarer å fordele ressurser eller dempe spenninger mellom folkegrupper.

Pr. mai 2020 lever omtrent 23 prosent av verdens befolkning bor i det som kalles sårbare stater (eng.: fragile states). Det er verdt å merke seg at dette antallet er før koronapandemien traff verden, og man kan anta at tallet nå er langt høyere.

Som kartet under viser, finner vi de fleste sårbare stater i Midtøsten, Afrika og Latin-Amerika, men det finnes land i alle deler av verden som er mer eller mindre sårbare. Flere europeiske land har for eksempel beveget seg i en mer sårbar retning de siste fem årene. Særlig under koronapandemien har en rekke land vi vanligvis har sett på som svært stabile, hatt en negativ utvikling. For eksempel hadde USA den desidert største økningen i sårbarhet fra 2020 til 2021.

Hvordan hjelpe sårbare stater?

Fordi det er en hel rekke sammensatte faktorer som bidrar til at staten er sårbar i utgangspunktet, krever en løsning på situasjonen også flere innfallsvinkler samtidig. Det er for eksempel ikke nok kun å styrke statens militære evne til å bekjempe voldelige grupper eller invasjoner, eller kun å sette søkelys på humanitær bistand og utviklingshjelp. Førstnevnte kan fort bli misbrukt og sistnevnte vil ikke være nok for å kunne endre konfliktsituasjonen på lang sikt.