Undervisningsopplegg: Sårbare stater

Hva er en stat?

For å forstå begrepet «sårbar stat» må vi først definere hva en stat er. Ifølge folkeretten er en stat et territorium med definerte grenser, en permanent befolkning, en fungerende regjering og evne til å etablere relasjoner med andre stater. Sentralt er også prinsippet om at statsapparatet må ha effektiv kontroll over sitt territorium og monopol på bruk av tvangsmakt innenfor disse grensene. Videre må statens myndighet over territorium og befolkning være anerkjent og akseptert av andre stater.

Statens primære ansvar er å beskytte sine borgere og legge til rette for deres liv på best mulig måte. Dette målet kan realiseres på forskjellige måter, og det eksisterer ulike synspunkter på effektiv styring av samfunnet. En av de største utfordringene i vår tid er imidlertid staters manglende evne til å fungere, kjent som sårbarhet, noe som fører til kaos blant deres innbyggere. En tydelig trend de siste tiårene er at krig mellom stater gradvis erstattes av konflikter innenfor statens grenser, som følge av statens sammenbrudd.

Sårbare stater

Sårbar stat refererer til stater preget av et sviktende statsapparat som ikke lenger kan oppfylle sine forpliktelser overfor befolkningen eller opprettholde monopol på tvangsmakt. Disse statene lider ofte av fattigdom, primært på grunn av statens manglende funksjonalitet.

Hvert år utarbeider organisasjonen Fund for Peace en oversikt over verdens stater basert på deres sårbarhet. Et forskerteam analyserer millioner av dokumenter fra 179 nasjoner og vurderer dem på tolv indikatorer. Den samlede poengsummen resulterer i en rangering fra «bærekraftig» til «kritisk» for hvert land.

De tolv indikatorene inkluderer press på befolkningen (som sykdom, naturkatastrofer, forurensning, mat- og vannmangel, befolkningsvekst), flyktninger og internt fordrevne, etnisk konflikt, hjerneflukt, ubalansert økonomisk vekst og fordeling, økonomisk tilbakegang og fattigdom, legitimiteten til regjeringen, tilgang til offentlige tjenester, menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper, statens monopol på tvangsmakt, fragmentering av eliten, og graden av innblanding fra andre stater.

Omtrent 23 prosent av verdens befolkning bor i det som kalles sårbare stater.

Som kartet under viser, finner vi de fleste sårbare stater i Midtøsten, Afrika og Latin-Amerika, men det finnes land i alle deler av verden som er mer eller mindre sårbare. Flere europeiske land har for eksempel beveget seg i en mer sårbar retning de siste årene, spesielt i de landene som har gått i en mere autoritær retning. I tillegg har USA hatt en nedadgående tendens de siste årene. Dette har sammenheng med måten pandemien har vært håndtert på, i tillegg til stormingen av kongressen og påstandene om valgjuks fra Donald Trump.
Dog er det Ukraina som er dedisert det landet som har hatt størst negativ utvikling de siste to årene.

Desto mer skjør en stat er, desto større er faren for at væpnede grupper kan etablere seg og operere innenfor statens territorium. Dette svekker statens autoritet og dominans, og fører ofte til at lokalbefolkningen må søke beskyttelse fra lokale grupper. Denne situasjonen øker risikoen for væpnede konflikter, som ikke bare påvirker det aktuelle landet, men også hele regionen. Dette skjer gjennom store flyktningstrømmer og spredning av væpnede grupper over grensene. I tillegg tillater den svekkede statens manglende kontroll organisert kriminalitet, som for eksempel narkotikasmugling og menneskesmugling, å trives.

Sårbare stater havner ofte i en ond sirkel, der ulike faktorer forsterker hverandre. Forverrede levekår og økt fattigdom korrelerer ofte med sårbarheten til staten. Andre faktorer, som klimaendringer, bidrar også til forverring av situasjonen. Dype sosiale og etniske forskjeller forsterkes ofte av mangel på ressurser, og dette kan både være årsaken til statens sårbarhet og en konsekvens av manglende statsinstitusjoner som ikke klarer å fordele ressursene eller dempe spenningene mellom folkegrupper.

En sårbar stat kan også bli et offer i stormaktsrivalisering. De enkelte stormaktenes egne interesser går ofte på bekostning av befolkningen i disse sårbare statene. Dette kan føre til proxykriger, som det finnes mange eksempler på.

Å hjelpe sårbare stater til å bli mer stabile, er ingen enkel oppgave. Siden årsakene til sårbarheten ofte er komplekse, krever det en helhetlig tilnærming.

1. Styrking av statsinstitusjoner:
   Investering i utvikling og forbedring av statsinstitusjoner er avgjørende for å øke statens evne til å opprettholde lov og orden, levere grunnleggende tjenester og forhindre opprør og væpnede grupper.
2. Konfliktforebygging og fredsbygging:
   Det er viktig å adressere underliggende årsaker til konflikt, som økonomisk ulikhet, marginalisering av visse grupper og politisk undertrykkelse. Dette kan oppnås gjennom dialog, forsoning og inkluderende politiske prosesser.
3. Bekjempe korrupsjon:
   Korrupsjon undergraver statens evne til å fungere effektivt og tjene befolkningens behov. Gjennom å styrke anti-korrupsjonsinnsatsen og fremme åpenhet og ansvarlighet kan man bidra til å bygge tillit til statsinstitusjonene.
4. Økonomisk utvikling:
   Økonomisk utvikling og reduksjon av fattigdom kan bidra til å styrke staten ved å skape flere muligheter for innbyggerne og redusere rekruttering til væpnede grupper.
5. Støtte fra det internasjonale samfunnet:
   Det internasjonale samfunnet kan spille en viktig rolle i å støtte sårbare stater gjennom økonomisk bistand, kapasitetsbygging og fredsbevarende tiltak.
6. Klimatilpasning:
   Gitt at klimaendringer kan forverre sårbarheten til stater, er det viktig å integrere klimatilpasningstiltak i utviklingsstrategier for å redusere sårbarheten og bygge motstandsdyktighet.

Ved å jobbe på disse områdene kan man bidra til å styrke sårbare stater og redusere risikoen for konflikter og destabilisering i regionen.