Innlandsstaten Tsjad har en historie preget av konflikt og borgerkrig. Tsjad er i dag et av verdens fattigste land, i en svært sårbar region preget av flyktningstrømmer og voldelige kamper mellom ulike opprørsgrupper og myndighetene.
På grunn av sin strategiske posisjon som knutepunkt for transportrutene gjennom Sahara-ørkenen, var det stor interesse for Tsjad i Europa. På Berlinkonferansen i 1884-85 ble Tsjad tildelt Frankrike. Franskmennene møtte sterk motstand mot koloniseringen, særlig i den nordlige delen av landet der flertallet av befolkningen var muslimer. Dette førte til at Frankrike ikke fikk kontroll over landområdet før omtrent 1920. I sør hadde misjonærer omvendt en del av befolkningen til kristendommen, og disse ble brukt som bindeledd mellom de franske myndighetene og resten av befolkningen.
Som følge av koloniseringen og misjoneringen rundt forrige årtusenskiftet, dannet det seg et skille mellom det muslimske nord og det kristne sør i Tsjad, som vedvarer den dag i dag. Dette skillet er noe av bakgrunnen for borgerkrigen som herjet Tsjad i tretti år etter at landet fikk sin selvstendighet. Til tross for en fredsprosess på 1990-tallet, er landet fortsatt preget av borgerkrigen. Voldelige opptøyer har fortsatt med jevne mellomrom inn i det 21. århundre.
Selvstendighet og borgerkrig
Den 11. august 1960 fikk Tsjad selvstendighet fra kolonimakten Frankrike. Kort tid etter ble landet rammet av en borgerkrig som skulle vare helt til starten av 1990-tallet. Frankrike hadde innsatt representanter fra det kristne sør i koloniadministrasjonen, og i tiden etter selvstendighet fortsatte både det politiske og administrative apparatet å være dominert av tsjadere fra sør. François Tombalbaye ble landets første president. Men på grunn av hans favorisering av folkene i sør, samt undertrykkende styre og forbud mot andre partier enn sitt eget, brøt det raskt ut opprør rundt om i landet.
Konflikten i Tsjad er således ikke primært en religiøs konflikt. Det er heller et eksempel på at kolonimaktens favorisering av en del av befolkningen kan få store konsekvenser etter selvstendighet. I Tsjad sammenfaller religiøse forskjeller med denne favoriseringen, og er dermed med på å forsterke konflikten.
I 1966 ble den største av opposisjonsgruppene etablert. Denne ble kalt Front de libération du national du Tchad, eller Frolinat, og besto hovedsakelig av muslimer bosatt i den nordlige delen av landet. Dette var også området hvor gruppen hadde størst oppslutning.
Fronlinats væpnede kamp
Frolinat igangsatte en væpnet kamp mot myndighetene for å bekjempe Tombalbayes franskvennlige og etnisk baserte styre. I tillegg ønsket de å øke bruken av arabisk språk i undervisning og administrasjon. Frolinat ble raskt en seriøs maktutfordrer, og opprørene utviklet seg til å bli en geriljakrig mellom opprørsgrupper og myndighetene.
Tombalbaye så seg nødt til å spørre Frankrike om militær assistanse. Men selv med fransk hjelp klarte imidlertid ikke myndighetene å slå tilbake opprørerne. Etter at Muammar al-Gaddafi tok makten i Libya i 1969, mottok Frolinat støtte og våpen fra Libya, og ble etter hvert den største militære styrken i landet.
I 1975 ble Tombalbaye drept i et militærkupp på grunn av hans manglende evne til å håndtere trusselen fra geriljagruppene. I Frolinat var det også endringer på gang: Gruppen ble etter hvert splittet i mange ulike grupperinger.
Oueddeis og Libyas inntog
Lederen for en av disse fraksjonene, Goukouni Oueddei, tok over presidentmakten i 1979 i et forsøk på å forsone stridende politiske grupper fra nord og sør, samt å innlemme dem i statsapparatet. Borgerkrigen tok likevel ikke slutt. I stedet utviklet den seg til en krig mellom ulike politiske fraksjoner, heller enn en kamp mellom nord og sør.
Til tross for militær støtte fra både Libya og en fredsbevarende styrke fra Organisasjonen for Afrikansk Enhet (forløperen til Den afrikanske union), klarte ikke Oueddei å bekjempe opprørene som fortsatte under hans styre. I 1982 tok en opprørsgruppe støttet av CIA og ledet av Hissène Habré makten i hovedstaden N’Djamena. Habré ble også landets nye president. På 1980-tallet fortsatte imidlertid maktkampen mellom
Oueddei, med støtte fra Libya, og Habré med støtte fra USA og Frankrike. På grunn av Gaddafis involvering i borgerkrigen, tiltok også kampene mellom Tsjad og Libya. I 1986 startet Libya en offensiv mot Nord-Tsjad, og i 1987 iverksatte Habrés militærstyrker en offensiv mot Libya.
Dette ble et militært nederlag for Libya. I 1989 deserterte en av Habrés rådgivere, Idriss Déby, til nabolandet Sudan hvor han startet oppbyggingen av en militærstyrke kalt Mouvement Patriotique du Salut (MPS) med støtte fra Gaddafi. Allerede i november 1990, rykket MPS inn i Tsjad, og en måned senere hadde Débys styrker styrtet president Habré.
Demokratisering og nye opprør
Da Déby overtok presidentmakten i Tsjad, var landet et av de fattigste i verden som følge av den 30 år lange borgerkrigen. Débys statskupp, som kom med lovnader om fred og demokratisering, ble derfor tatt godt imot av den krigstrette befolkningen. Arbeidet med en ny, demokratisk grunnlov ble raskt igangsatt, og ble vedtatt i en folkeavstemning i 1996.
I landets første demokratiske presidentvalg ble Déby valgt som president, og han ble gjenvalgt ved valget i 2001. I henhold til grunnloven av 1996, hadde Déby da ikke mulighet til å stille til valg igjen, ettersom grunnloven fastsatte at en president maksimalt kunne sitte i to perioder på fem år.
Under sterkt press fra presidenten, vedtok parlamentet å fjerne denne begrensingen i forkant av valget i 2006. Déby har dermed kunnet stille til hvert presidentvalg siden borgerkrigen tok slutt, og har blitt gjenvalgt ved samtlige av disse. Disse valgene har blitt sterkt kritisert av opposisjonen i landet. Det har også lenge vært anklager om at valgfusk har gjort Débys vedvarende presidentmakt mulig.
Valg fører ikke alltid til demokrati
Situasjonen i Tsjad er et godt eksempel på at valg i seg selv ikke gjør et land demokratisk. Til tross for lovnader om fred og demokrati, har Déby ført et autoritært og undertrykkende styre, og står blant annet anklaget for utbredt korrupsjon og for å favorisere sin egen stamme. Dette har forårsaket uro i landet.
Allerede i 1998 fant et opprør sted i den nordlige delen av Tsjad. Dette ble ledet av gruppen Mouvement pour la Démocratie et la Justice au Tchad (MDJT), grunnlagt av en av Débys tidligere statsråder, som hadde gått ut av regjering i protest mot Débys autoritære styresett og etniske forvisning. Konfliktlinjene som har preget landet siden 1960-tallet er fortsatt gjeldende, og andre opposisjonsgrupper har derfor siden slått seg sammen med MDJT, og fortsatt opprøret mot myndighetene inn i det 21. århundret.
I 2008 klarte en samling av tre ulike opprørsgrupper nesten å ta kontroll over N’Djamena, før Déby ble reddet av fransk og libysk militærhjelp. I 2019 forsøkte en gruppe ledet av Débys egen nevø å styrte regimet, men igjen var det fransk militærhjelp som hindret opprørerne fra å overta makten i landet. Som følge av de pågående kampene mellom myndighetene og ulike opprørsgrupper, finnes det omtrent 129 000 internt fordrevne i Tsjad. Frankrike har hele veien støttet Déby med både diplomatiske og militære virkemidler. Déby har også mottatt støtte fra USA, som har etablert antiterroravdelinger i landet.
I 2018 ble en ny grunnlov presentert. Denne har gitt presidenten økt makt på bekostning av statsministeren, en rolle som nå har blitt avviklet. Med den nye grunnloven, har presidentperiodene igjen blitt endret: Fra å være på fem år uten noen begrensning på antall perioder, skal presidentembete nå maksimalt kunne innehas i to perioder à seks år. Men, siden denne endringen ikke har tilbakevirkende kraft, vil president Déby kunne sitte ved makten helt til 2033 – da vil han være 81 år gammel.
Regional ustabilitet og flyktningkrise
Etter årevis med borgerkrig og usikkerhet, forblir Tsjad et av verdens fattigste land. Nesten halve befolkningen lever under fattigdomsgrensen, og det er få helsetjenester eller andre velferdsgoder tilgjengelige. Dette er til tross for at landet i 2003 startet med oljeproduksjon, noe som har gitt myndighetene sårt trengte inntekter. Likevel ser man at oljeinntektene ikke har kommet flertallet av befolkningen til gode.
Oljeinntektene har blitt dårlig forvaltet, blant annet på grunn av korrupsjon og bruk av oljeinntekter på våpen framfor langvarige investeringer, noe som har ført til at Tsjads økonomi raskt merker enhver svingning i oljeprisen. Dette får raskt utslag i statlige budsjetter som rammer offentlig ansatte og det som er av velferdstilbud. I tillegg er Tsjad et av landene i verden som er mest sårbare for klimaendringer, og landet utsettes stadig for både flom og tørke. Dette gjør at Tsjad preges av matusikkerhet og dårlig økonomisk utvikling, noe som forverrer den allerede skjøre situasjonen.
Tsjad står heller ikke bare overfor interne utfordringer, men preges sterkt av den øvrige konfliktsituasjonen i regionen. Tsjad er naboland til noen av verdens mest konfliktfylte områder, blant annet i Sudan og Den sentralafrikanske republikken.
Store flyktningstrømmer
I tillegg er situasjonen rundt Tsjadsjøen, som ligger på grensen til Tsjad, Niger, Nigeria og Kamerun, blitt en humanitær krise som følge av ekstrem fattigdom, klimaendringer, kronisk matmangel, terrorgrupper og organisert kriminalitet. Terrororganisasjonen Boko Harams brutale herjinger i området er blant de viktigste årsakene til at tusenvis er blitt ført på flukt i denne regionen.
På grunn av situasjonen i nærområdet, har Tsjad blitt vertskap for omtrent 464 000 flyktninger. Landet har dermed en av de høyeste ratene flyktninger per innbygger, 29 flyktninger per 1000 innbygger. De store flyktningstrømmene legger ytterligere press på en allerede svært sårbar stat.
Den siste tiden har Boko Haram også økt sin terroraktivitet i Tsjad. Terrororganisasjonens aktivitet har også hindret handel mellom Tsjad og nabolandene, noe som også har en negativ innvirkning på landets økonomi.
60 år etter at landet fikk sin selvstendighet, preges Tsjad fremdeles av arven fra kolonitiden som hadde lagt til rette for skarpe konfliktlinjer mellom nord og sør, ulike etniske grupper, kristne og muslimer, og en generell lav tiltro til sentrale myndigheter. I tillegg ser man at Tsjad, som en sårbar stat, har blitt sterkt påvirket av situasjonen i sitt nabolag. Tsjad har dermed fortsatt en lang vei å gå når det kommer til både økonomisk og demokratisk utvikling, samt intern stabilitet