Verdens nest største land i areal er på samme tid et monarki, en koalisjon og en selvstendig stat. Canada er også en aktiv bidragsyter til globalt sikkerhetsarbeid.
Canada er ikke det landet som preger nyhetsbildet oftest. Med mindre det dreier seg om ishockey da, selv om VM-gullet i år glapp i kampen mot Finland. Mange har også et inntrykk av at canadiere er blant de blideste og høfligste menneskene i verden, uten at noen riktig vet hvordan det har blitt sånn. De har et rykte som stille og konfliktsky, og som en nasjon som i svært liten grad hisser seg opp over noe som helst.
Det canadiske demokratiet er identisk med det man har i Storbritannia. Dronning Elisabeth av Storbritannia fungerer som regent, mens landet styres av en statsminister. Canada som nasjon ble til gradvis, etter en mengde kriger og konflikter. Flere og flere provinser sluttet seg til koalisjonen som til slutt skulle bli Canada, og som fikk sin endelige frihet fra Storbritannia først i 1982.
Det mange kanskje ikke er oppmerksomme på, er at landet er en føderasjon. Den fransktalende provinsen Quebec ble i 2006 symbolsk anerkjent som en «stat i staten» av den canadiske regjeringen. Dette skjedde etter årevis med debatt om Quebecs selvstendighet. Provinsen har dermed sitt eget parlament, litt som vårt eget Sameting. Provinsen har også en uproporsjonal stor mengde naturressurser, sammenlignet med de 13 andre provinsene og territoriene. Dette gir Quebec et sterkt forhandlingskort i innenrikspolitikken.
Globalt engasjement
Selv om Canada sjelden stikker nesen fram, har landet betydelig pondus i internasjonale spørsmål. Det gjelder særlig i rollen som fredsmekler og innen økonomisk diplomati. Landet deltar i skrivende stund i FNs fredsbevarende operasjoner i Darfur og Mali. Samtidig har Canada nylig forlenget sitt militære engasjement i Latvia, der landet er til stede med betydelige styrker. De tapte imidlertid kampen mot Norge om et sete i sikkerhetsrådet i juni 2020.
Canada var også en av de ivrigste pådriverne da NATO ble dannet i 1949. Dette var ikke bare for å beskytte seg mot Sovjetunionen. Canada var bekymret for at det kunne utvikle seg spenning mellom USA og de europeiske stormaktene. USA var på denne tiden inne i en epoke med kraftig politisk isolasjonisme, som vakte bekymring. Frykten for kommunismen førte til at den amerikanske regjeringen og det parlamentariske flertallet aktivt motarbeidet kommunisme/sosialisme, ofte med grunnlovsstridige metoder. Perioden kalles gjerne McCarthy-tiden, etter senator Joseph McCarthy. Denne politikken økte avstanden mellom det liberale Canada og USA.
Forholdet til USA
Canada og USA har en komplisert historie. Frykten for å bli invadert av USA, var den direkte årsaken til at Canada ble samlet til ett land i 1867. I etterkant har landene hatt et godt samarbeid, men det utviklet seg en del spenninger under den tidligere amerikanske presidenten Donald Trump. Han ønsket å begrense frihandel, og gjøre USA mindre avhengig av canadisk energi.
USA og Canada er gjensidig avhengige av hverandre. USA importerer eksempelvis store mengder kraft produsert nord for grensen. Canadas økonomi er på sin side fullstendig avhengig av frihandelsavtalen de har med naboen. Kulturelt sett heller fortsatt Canada mot Europa, men blir stadig mer påvirket av USA.
Samarbeidet mellom Canada og USA omfatter også lov og orden. Her er forskjellene imidlertid enorme. USA har for eksempel seks ganger så høy drapsrate ifølge FBI, og kriminalstatistikken fører til politiske problemer. I tillegg finnes det store forskjeller i lovverket, som vanskeliggjør utlevering av kriminelle. Dermed er det populært for amerikanske forbrytere å rømme over grensen. Det canadiske politiet og myndighetene har uttrykt åpen misnøye med situasjonen, og har de siste 20 årene brukt betydelige ressurser på grensesikring.
Forsvarspakten NORAD
De to nasjonene samarbeider tett militært gjennom forsvarspakten NORAD, som også har felles kommandostruktur. Under Den kalde krigen var NORADs radarstasjoner i Canada det viktigste varslingssystemet mot et atomangrep fra Sovjetunionen. Paktens primærformål er såkalt kontinental beskyttelse.
Canadas militære styrker er dessuten på papiret underlagt Storbritannia. Dette førte til at Canada gjorde krigsskip tilgjengelige under Falklandskrigen i 1982, men disse ble av geografiske årsaker aldri sendt ut. Canada var også tungt til stede i Europa etter Den andre verdenskrig. De var imidlertid et av de første landene som trakk seg ut da Tyskland ble gjenforent i 1990. Deres investering i gjenoppbyggingen av landet, var imidlertid betydelig.
Canada, NATO og nasjonal sikkerhet
Canada har en integrert forsvarsstyrke, uten egne forsvarsgrener – «Canada forces». Deres virksomhet i NATO de siste 30 årene har langt på vei vært mer politisk og rådgivende, enn aktivt militær. Landet brukte i 2021 kun 1,39 prosent av BNP på forsvar, og lå dermed langt under NATO-målet på 2 prosent. I skrivende stund består hele det canadiske forsvaret kun av 71 500 aktive soldater. Disse er i hovedsak opptatt med å vokte grensene i Arktis, når de ikke deltar i internasjonale operasjoner. Overkommandoen er konstitusjonelt underlagt England og dronning Elizabeth II som regent, og er dermed en forlengelse av det britiske forsvaret. Canada har ikke verneplikt, men er til en viss grad basert på frivillighet.
Innad i landet blir nasjonal sikkerhet i hovedsak ivaretatt av det paramilitære Royal Canadian Mounted Police (RCMP), et tungt bevæpnet gendarmeri med utvidet politimyndighet. Mesteparten av RCMPs 30 000 ansatte får militær våpentrening, i tillegg til ordinær og spesialisert politiutdannelse. Dette har gjort «The Mounties» til en av de mest formidable og lett gjenkjennelige politistyrkene i verden.
Forsvarsutfordringer i Arktis
Til sammen utgjør disse 100 000 troppene det canadiske totalforsvaret, og det blir av mange sett på som dypt problematisk. Forvaret er strukket så tynt at en invasjonsstyrke enkelt kan etablere baser på det canadiske fastlandet. De arktiske områdene utgjør 40 prosent av landmassen.
Suksessive liberale regjeringer har kansellert militære oppgraderinger, og kuttet i forsvarsbudsjettet. Samtidig har Russland og Kina styrket sin tilstedeværelse i Arktis betraktelig de senere år.
Etter den russiske invasjonen av Ukraina har statsminister Justin Trudeau kommet under voldsomt press for å oppfylle sine forpliktelser ovenfor NATO. Den fredsæle Trudeau har ved flere anledninger fånyttes prøvd å megle med Vladimir Putin. Nå ser det imidlertid ut til at det canadiske byråkratiet endelig er på glid. Landet skal kjøpe 88 spesiallagde F-35 jagerfly, samt et ukjent antall ubemannede kampfly av typen MQ-20 Avenger. I tillegg skal den canadiske våpenindustrien øke produksjonen betraktelig. Canada er nærmest selvforsynt med lette våpen og ammunisjon, men også her har produksjonen avtatt, og det eksisterer knapt forhåndslagere. Landet produserer også sine egne pansrede kjøretøy, som i øyeblikket gjennomgår betydelige oppgraderinger. Norske Kongsberg Defence & Aerospace er tungt inne med leveranser av våpenplattformer til disse kjøretøyene.
Canada i fremtiden
I det verden går inn i en ny kald krig, vil Canada utvilsomt få fornyet strategisk betydning og synlighet. Klimakrisen har også satt fokus på at landet er storprodusent av grønn energi, noe det satses bevisst på. De har likevel den tredje største forekomsten av oljereserver på planeten, og er den fjerde største eksportøren. Til sammenligning ligger Norge på niende plass. Selv om det jobbes hardt med å gjøre økonomien mindre avhengig av olje, er dette en veldig tidkrevende prosess. Krigen i Ukraina har også ført til et globalt ønske om å bli mindre avhengige av russisk olje og gass. Dette vil trolig komme Canada til gode på sikt, og sette fart i den stagnerte utenlandshandelen.
Covid 19-pandemien har ført til en kraftig polarisering av politikken og det offentlige ordskiftet. I det store deler av den vestlige verden går inn i en periode med økt konfliktnivå og ytterligere beredskapstiltak, er det fortsatt åpent hvor Canada vil posisjonere seg på den globale scenen.