Gull og marmor preger Turkmenistans storbyer, noe som kunne tydet på både velstand og framgang. Men tretti år etter jernteppes fall, forblir Turkmenistan et isolert og autoritært diktatur.
Utover det å være et stabilt land med fem millioner innbyggere og store energiforekomster, deler Turkmenistan få likhetstrekk med Norge. Turkmenistan er kjent som et av verdens mest lukkede og undertrykkende land. Landet er rangert nest nederst i verden når det kommer til pressefrihet og rangerer også på bunn når det kommer til andre sentrale menneskerettigheter.
Til tross for å ha gode forutsetninger for velstand – med en relativt liten befolkning og gassreserver som er antatt å være de fjerde største i verden – er fattigdom utbredt. Likevel kan Turkmenistan skryte av at hovedstaden er den byen i verden med høyest tetthet av hvite marmor-bygninger og den huser også flere imponerende gullstatuer. Turkmenistan er derfor en stat preget av store kontraster.
Turkmenistans historie
Turkmenistans geografiske posisjon har gjort det til et knutepunkt for handel opp gjennom historien. Dermed har flere mektige stater ønsket å ha kontroll over det området som i dag utgjør staten Turkmenistan. Gjennom historien har ulike herredømmer dominert i Sentral-Asia, og Turkmenistan har blant annet vært styrt av ulike iranske statsdannelser, tyrkere og arabere.
Det er imidlertid tiden under russisk styre som har påvirket det moderne Turkmenistan i størst grad. Russerne begynte sitt inntog i området på midten av 1800-tallet. I 1924 ble den turkmenske unionsrepublikken opprettet innenfor det kommunistiske Sovjetunionen. Fram til da hadde det turkmenske samfunnet i stor grad vært delt inn i ulike stammer og klaner. Til tross for å være et relativt homogent samfunn, var det derfor først som unionsrepublikk at turkmenerne opplevde en slags nasjonal enhet.
Da Sovjetunionen gikk i oppløsningen i 1991, erklærte Turkmenistan seg selvstendig. Førstesekretæren for det turkmenske kommunistpartiet, Saparmurad Nijazov, ble valgt til president uten motkandidat, og kommunistpartiet skiftet navn til Det demokratiske parti.
Fra ett diktatur til et annet
I likhet med sine sentralasiatiske naboland førte ikke Sovjetunionens fall til en demokratisering av Turkmenistan. Allerede i 1999 ble Nijazov valgt til president på livstid av et parlament der Det demokratiske parti hadde alle plassene. Senere annonserte presidenten at han ikke ville trekke seg fra politikken før han fylte 70 år, i 2010.
Nijazov tok gradvis til seg mer og mer makt, og etterhvert hadde han muligheten til å ta nærmest alle beslutninger i landet. All opposisjon var forbudt og ble slått hardt ned på. I 2003 besluttet Nijazov at alle som satte presidents politikk i tvil ville bli stemplet som forrædere. Nijazov sørget likevel for en viss grad av folkelig popularitet ved å gjøre strøm, gass, vann og mel gratis.
I løpet av sitt presidentskap tok Nijazov persondyrkelse til uante høyder. Han tok blant annet til seg den offisielle hederstittelen Turkmenbashi, som betyr turkmenernes far, for å understreke hans rolle som lederen av landet. Han oppkalte også tre av årets måneder etter seg selv, sin mor og hans åndelige veileder.
I sentrum av hovedstaden fikk han bygget en tolv meter høy gullforgylt statue av seg selv. Denne var opplyst om natten, og roterte etter solen på dagen, slik at presidenten alltid var opplyst. Slike prestisjeprosjekt ble finansiert av statskassen, på bekostning av andre samfunnskritiske investeringer.
En ny leder
I 2006 gikk Turkmenbashi bort, fire år før sin planlagte avgang. Hans etterfølger er Gurbanguly Berdymukhamedov, som ble valgt til president i 2007 med 89 % av stemmene. Dette var det første turkmenske presidentvalget i landets historie der det var flere kandidater å velge mellom. Alle kandidatene var imidlertid fra Det demokratiske partiet og stilte på en politisk plattform som la opp til en videreføring av den foregående politikken.
Mange hadde håpet at med den nye lederen ville Turkmenistan endelig gjennomgå demokratiske reformer. Berdymukhamedov startet sitt presidentskap med forsiktig kritikk av det forrige regimet, og han lanserte positive reformer innen helse- og utdanningsvesenet, samt åpnet opp bevegelsesfriheten i landet. Men med tiden har også Berdymukhamedov blitt en diktator. Personkulten rundt Nijazov er blitt erstattet av en ny, og menneskerettighetssituasjon forblir ekstremt dårlig.
En øy av stabilitet?
Turkmenistan blir av og til beskrevet som en øy av stabilitet i en relativt ustabil region. Landet har verken gjennomgått borgerkrig, etniske sammenstøt, eller store opprør og demonstrasjoner. En viktig årsak til dette kan være at Turkmenistan er en svært homogen stat. Omtrent 85 % av befolkningen er etnisk turkmenere.
I tillegg har myndighetene hatt fokus på å forhindre sosiale og nasjonalistiske konflikter, slik mange av de tidligere sovjetiske landene har vært preget av. Stabilitet, sivil fred og dialog mellom ulike etniske grupper er derfor prioritert i Det demokratiske partis partiprogram.
Likevel er det lett å stille spørsmåltegn ved grunnlaget for denne stabiliteten. Turkmenistan er en autoritær ettpartistat der all makt er samlet hos presidenten. Opposisjon er i praksis forbudt, og det meste av landets opposisjon har derfor bosatt seg i andre land, hovedsakelig Russland.
Når det kommer til nyheter er Turkmenistan et «svart hull» ettersom myndighetene kontrollerer all media. De siste årene har organisasjonen «Reportere uten grenser» rapportert at journalister med tilknytning til utenlandske medier blir utsatt for arrestasjoner og tortur. Svært få av landets innbyggere har internett-tilgang, og for de få som har det er det kun en strengt sensurert versjon de får tilgang til.
Det er derfor vanskelig å si med sikkerhet hvordan situasjonen i landet egentlig er. Man vet om tilfeller av både flom, mord og større uhell som aldri ble rapportert om i turkmenske medier. Det virker derfor ikke usannsynlig at tilfeller av lokale opprør eller konflikter aldri ville nådd offentlige nyheter. I tillegg fører situasjonen til at de som skulle se seg misfornøyd med myndighetenes politikk vanskelig kan organisere noen form for motstand.
Utenrikspolitikk
Turkmenistan har en utenrikspolitikk basert på slagordet «positiv nøytralitet». Denne ble utarbeidet av Nijazov på starten av 1990-tallet, og innebærer at landet vil forholde seg nøytral i eksterne konflikter, og ikke vil bli medlem av militærallianser. I tillegg vil Turkmenistan søke rollen som mekler i konflikter.
Nijazov vendte likevel Turkmenistan vestover etter landets selvstendighet. Som det første av de nylig selvstendige sentralasiatiske landene, sluttet Turkmenistan seg til NATOs samarbeidsprogram «Partnerskap for fred» (PfP) allerede i 1994. Landets nøytralitet har likevel hindret mye av det militære samarbeidet og Turkmenistans mulighet til å etablere et nært forhold til forsvarsalliansen. På mange måter har nøytraliteten ført til isolasjon i internasjonal politikk.
Avstanden til NATO økte også da Nijazov ikke ønsket å delta i den amerikansk-ledede kampen mot Taliban i Afghanistan i motsetning til de andre landene i regionen. Turkmenistans nøytralitetsstatus ble brukt som argument, men turkmenske myndigheter hadde også opprettet nære relasjoner til Taliban-regime i Afghanistan. Dette var trolig en medvirkende årsak.
Selv om nøytraliteten har vært tidvis problematisk, har den også gjort det mulig for Turkmenistan å etablere gode handelsforhold til alle sine naboland, uavhengig av allianser og regimetyper. På den måten får landet utnyttet sin strategiske posisjon for handel og sørget for eksportmarkeder for sine store energiressurser. Nijazov etablerte blant annet et godt forhold til sin nabo i sør, Iran. Dette til tross for at landet var utsatt for et omfattende sanksjonsregime fra USA og senere FN.
På grunn av Turkmenistans store energireserver er landet viktig for stormakter med interesser i Sentral-Asia. Siden starten av 2000-tallet har Turkmenistan opprettet et nært økonomisk samarbeid med Kina. Kina har gjennom en årrekke vært Turkmenistans desidert viktigste importør av gass.
Retningsvalg
Forholdet til sin tidligere samveldepartner Russland er blitt komplisert etter uavhengigheten. I 1999 brøt Turkmenistan en samarbeidsavtale med Russland og innførte visumtvang for borgere av tidligere sovjetrepublikker. Likevel har en viss grad av forsvarssamarbeid med Russland fortsatt, og Russland deltar aktivt i vaktholdet av den turkmenske grensen mot Iran og Afghanistan.
Selv om forholdet mellom Turkmenistan og Russland er komplisert, har handelssamarbeidet mellom landene vært viktig. I Europa er det stor etterspørsel etter gassressurser, og lenge var Russland linken mellom Turkmenistan og Europa: Russland kjøpte gass fra Turkmenistan som så ble eksportert videre til Europa. Etter en uenighet om pris, samt lavere etterspørsel, har imidlertid russisk eksport av turkmensk gass minket.
Med ønske om å gjøre seg mindre avhengig av russisk gass har det lenge vært forsøkt å etablere en gasslinje direkte fra Turkmenistan til Europa. Dette har imidlertid blitt blokkert av Iran og Russland som mener dette kan ha negative miljømessige konsekvenser. Trolig er det nok heller frykten for at en slik gasslinje vil blokkere Iran og Russlands egne mulighet til å sikre gasseksport til Europa som er hovedårsaken.
I tillegg representerer prosjektet et dilemma for EU. Turkmenistan står særdeles langt unna EUs kjerneverdier – menneskeverd, menneskerettigheter, frihet og demokrati. Turkmenistans autoritære og undertrykkende innenrikspolitiske situasjon kan derfor bli avgjørende for om et samarbeid med Europa blir mulig.
For innbyggerne av Turkmenistan har tiden etter selvstendigheten ikke ført til noen større grad av frihet. Tvert imot har landet sunket til bunn av en rekke internasjonale rangeringer innen sentral menneskerettslige- og samfunnsviktige forhold. Kanskje kan interessen for ytterligere handel med Europa bli en drivkraft i riktig retning.