30 år etter selvstendigheten fortsetter frykten for Russland å dominere Litauens innenriks-, utenriks- og forsvarspolitikk.
Litauens historie er preget av landets geografiske plassering. Til tross for at et eget litauisk rike har eksistert siden 1200-tallet, har landet i realiteten vekslet mellom om være underlagt Polen og Russland.
Forholdet til begge landene er fortsatt svært anstrengt. Dette er særlig med tanke på behandling av henholdsvis polske og russiske minoriteter i Litauen. I tillegg er det store uenigheter knyttet til hvordan Litauens historie skal skrives med tanke på hvem som har vært okkupasjonsmakt og hvem som har vært frigjøringsmakt.
Likevel er det trusselen fra et stadig mer aggressivt Russland som vekker størst frykt i Litauen. Siden 2017 har NATO hatt en stående styrke utplassert for å avskrekke potensiell russisk innblanding.
Under russisk kontroll
Fra slutten av 1700-tallet og frem til Den første verdenskrig var Litauen under russisk styre. Som del av fredsslutningen mellom Sovjetunionen og Tyskland i 1918 ble Litauen selvstendig. Dette ble imidlertid kortvarig. Etter kun seks måneder ble landet igjen okkupert av Den røde armé.
I etterkant av Den polsk-russiske krigen i 1919-1920 ble Litauens hovedstad Vilnius annektert av Polen. Litauen fortsatte å eksistere som selvstendig stat, men i betydelig mindre omfang enn dagens grenser.
Dette varte frem til utbruddet av Den andre verdenskrig, da Sovjetunionen rykket inn som sin del av ikke-angrepspakten mellom Hitler og Stalin. Tyskland ville beholde et område øst i landet, mens resten tilfalt Sovjetunionen. Sommeren 1944 tvang sovjetiske og polske styrker tyskerne tilbake, etter at Tyskland hadde brutt ikke-angrepspakten, og Sovjet fikk kontroll over hele Litauen. Det antas at drøyt 780 000 litauere mistet livet under krigen.
Litauen under sovjettiden
Fram til 1990 var Litauen underlagt Sovjetunionen som unionsrepublikk. Under sovjettiden ble minst 130 000 mennesker, sendt til arbeidsleire eller tvangsforflyttet til mer eller mindre øde deler av Sovjetunionen. Om lag 70 prosent var kvinner og barn. Dette ble gjort både for å undergrave motstanden mot den sovjetiske politikken, samt for å skaffe gratis arbeidskraft i områder med liten lokal befolkning. Omtrent 28 000 mistet livet i eksil på grunn av dårlige arbeids- og leveforhold.
I tillegg ble om lag 150 000 politiske fanger og medlemmer av litauisk opprørsbevegelser sendt til de fryktede Gulag-leirene. Ved Stalins død i 1953 fikk de tvangsdeporterte lov til å returnere. Det antas at om lag 60 000 vendte hjem. Disse møtte imidlertid massiv diskriminering, overvåkning og forfølgelse.
Samtidig oppmuntret Sovjet russere til å bosette seg i Litauen for å integrere landet inn i Sovjetunionen. Det som imidlertid skiller Litauen fra mange av de andre satellittstatene, er at dette ikke førte frem. Istedenfor er det en litauisering som karakteriserer etterkrigstiden, med en blomstring av litauisk nasjonalisme og kulturarv – innenfor de begrensede sovjetiske rammene vel å merke.
Forhold etter Den kalde krigen
Den 11. mars 1990 ble Litauen det første av de sovjetiske republikkene til å erklære selvstendighet. Året etter anerkjente den russiske regjeringen Litauen som stat og diplomatiske bånd ble gjenopprettet.
Som i mange av de tidligere sovjetstatene, ble russiske tropper likevel værende i landet ettersom daværende president i Russland Boris Jeltsin mente det var viktig for beskyttelse av de russiske minoritetene. Litauen var det første landet russiske styrker trakk seg ut av, i august 1993.
Alle innflyttede russere fra sovjettiden fikk statsborgerskap ved selvstendigheten i 1990. Dette er i stor kontrast til Latvia og Estland som har valgt en svært restriktiv linje, som gjør at mange etniske russere er uten statsborgerskap.
Litauen er helt avhengig av Russland når det gjelder olje- og gassleveranser. Etter stengningen av den siste reaktoren i Ignalina i 2009 gjelder dette også elektrisitet. En hovedprioritering er derfor å etablere alternative forsyningslinjer for å begrense russisk avhengighet.
Fornyet russisk interesse
Under president Vladimir Putin har Russland i stor grad endret oppførsel på den internasjonale scene. Putins hovedambisjon er å gjenreise Russland som en stormakt, og han har vist vilje til å følge opp denne ambisjonen med bruk av militærmakt.
Litauen, som de øvrige baltiske landene, ble medlem i NATO og EU i 2004, for å skape en balanse mot Russland både økonomisk, kulturelt og militært. Det har imidlertid vært flere eksempler på russisk innblanding, som cyberangrepene mot Estland i 2007.
Medvedev-doktrinen som kom i 2008 stadfester blant annet at det å beskytte russiske borgeres liv og verdighet, uansett hvor de befinner seg i verden, er en udiskutabel prioritet for myndighetene. Det er dette prinsippet som ledet til annekteringen av Krim-halvøyen i 2014. På Lro, er nemlig et stort flertall av innbyggerne etnisk russere.
I de senere årene har flere russiske politikere tatt til orde for at det tidligere sovjetområdet fortsatt er en russisk interessesfære. Dette, kombinert med klager på diskriminering fra den russiske minoriteten i de baltiske landene, skaper uro for en potensiell russisk invasjon.
Reaksjoner i Litauen
Litauen er det baltiske landet med lavest andel russisk minoritet på kun fem prosent av befolkningen. De fleste er bosatt i hovedstaden Vilnius, der de utgjør 12 prosent. Da Litauen ble medlem i EU, flyttet et stort antall etnisk russere videre til Storbritannia og Irland som var de første til å åpne opp arbeidsmarkedene for EU-borgere.
Likevel er forholdet til Russland svært anstrengt. Litauen har tatt på seg rollen som pådriver innad i EU for en restriktiv og hard linje overfor nabolandet. Dette kom særlig til syne ved Russlands invasjon av Georgia i 2008 og annekteringen av Krim i 2014. Her har Litauen åpenlyst kommet med sterk kritikk og lagt seg tett til USAs utspill og handlinger.
Som respons på den fornyede russiske aktiviteten, har litauiske myndigheter begynt å forberede landet på en mulig russisk invasjon. Som ledd i dette ble verneplikten gjeninnført i 2015 og Departementet for nasjonalt forsvar publiserte en 98-sider lang manual som innbyggerne skulle bruke for å forberede seg på væpnet konflikt og okkupasjon.
Strategisk viktige Kaliningrad
Litauen er det sørligste av de tre baltiske landene og det eneste som ikke grenser til Russland direkte. De deler likevel grense gjennom Kaliningrad Oblast, den russiske enklaven som ligger mot Østersjøen.
Kaliningrad har stor strategisk betydning for Russland. Dette er blant annet fordi den eneste russiske havnen mot Østersjøen som er isfri om vinteren er å finne der. Kaliningrad har imidlertid ingen landveisforbindelse til resten av Russland. En potensiell virkelig russisk utnyttelse av området må nødvendigvis gå gjennom Litauen.
Mye tyder på at Russland kan være i ferd med å bygge opp flere militærbaser i Kaliningrad. I 2018 viste satellittbilder at det ble utplassert avanserte Iskander-raketter som kan bære kjernefysiske våpen. Rakettene har en antatt rekkevidde på opp mot 500 kilometer- Det betyr at om lag halvparten av EU-landene er innenfor rekkevidde.
Bildene viser også utbygging av 40 bunkere, kraftig oppgradering av flybasen. Det har blant annet blitt installert et nytt landingssystem som gjør det lettere for fly å lande i dårlig vær, samt en ny jernbaneforbindelse. I tillegg skal byen Tsjernjakhovsk, der blant annet Russlands 152. missilbrigade holder til, ha gjennomgått en modernisering.
Enhanced forward presence
I 2016 møttes NATO-landene til toppmøte i Warszawa. På møtet kom de frem til et konsept for såkalt forsterket fremskutt nærvær –enhanced forward presence (eFP) – som et tilbud til medlemsland i en spesielt utsatt situasjon. Konseptet innebærer at det utplasseres en multinasjonal NATO-styrke på rotasjonsbasis i landet. I 2020 gjelder dette Litauen, så vel som Latvia, Estland og Polen.
Norge har siden oppstarten deltatt med om lag 120 soldater fra Hæren utplassert i den litauiske garnisonen i Rukla, omtrent ni mil utenfor Vilnius. Det norske bidraget har variert noe i sammensetning. Ved oppstart var de fleste soldatene fra Telemark bataljon, med støtte fra Brigade Nord, herunder ildledere, militærpoliti, sambandstøtte, logistikk og ingeniører.
Senere har også soldater fra en oppklaringsenhet fra Hæren deltatt. De bidro med informasjonsinnhenting som skapte situasjonsbilder og forståelse slik at beslutningsgrunnlaget for ledelsen ble best mulig. Hærens artilleribataljon har også deltatt med bekjempelses- og beslutningsstøtte.
Tilstedeværelsen skal være et defensivt tiltak for å understreke alliansens vilje til kollektivt forsvar. Det skal således fungere både som en avskrekking for potensiell russisk aggresjon, og styrke landenes tro på at NATO vil støtte dem ved en eventuell konflikt.
Russland har vært dominerende i Litauens historie i flere hundre år. Til tross for at landene ikke deler direkte grense, er det likevel tydelig at Litauens store nabo i øst fortsetter å påvirke landets utenriks- og sikkerhetspolitikk i dag.