Den 24. februar markerte ettårs-dagen for Russlands brutale angrep på nabolandet Ukraina. Det er ingen tegn til en snarlig avslutning av konflikten, og de sikkerhetspolitiske konsekvensene er åpenbare.
Til tross for en rekke etterretningsrapporter som varslet om det som skulle komme, ble store deler av det sikkerhetspolitiske miljøet tatt på sengen av det russiske angrepet på Ukraina den 24. februar 2022. Etter uker og måneder med såkalte militærøvelser nær grensen, invaderte russiske styrker nabolandet fra flere fronter i øst og nord, samt fra den allerede okkuperte Krym-halvøya i sør.
Hovedstaden Kyiv var ett av målene for angrepet. Mye tyder på at Russland satset på et lynangrep, der de kunne ta kontroll over statsadministrasjonen og innsette en ny, russiskvennlig regjering. Etter å ha møtt liten internasjonal motstand mot sine militære aksjoner i Tsjetsjenia, Georgia og på Krym, trodde Kreml trolig at man igjen skulle komme unna med få eller ingen reaksjoner.
Slik gikk det altså ikke. Ukrainerne mobiliserte til massiv motstandskamp mot de russiske angriperne. Og Vesten, som Russland nok hadde sett for seg var svakt og fragmentert, har holdt seg samlet og vært tydelige i sin støtte til Ukraina.
Ukrainsk motstandskamp
Helt fra starten har Ukraina imponert med sin motstandskraft, både hos sivilbefolkningen og i de militære styrkene. President Volodymyr Zelenskyj trådte tidlig fram som en samlende leder. Der mange statsledere før han nok hadde sett sitt snitt til å flykte med familien til et sikkert sted, valgte han å stå i situasjonen.
I året som nå har gått har den ukrainske presidenten blitt et kjent ansikt for de fleste. Utdannet jurist, men mest kjent som skuespiller og komiker, inntok Zelenskyi presidentembete i 2019. Da vant han 2. runde av presidentvalget med hele 73% av stemmene. Nå har han gått inn i historiebøkene.
Kledd i t-skjorte og feltbukser har han appellert om støtte fra statsledere og organisasjoner verden over. Hans nå berømte uttalelse «Jeg trenger ammunisjon, ikke skyss» som svar på et amerikansk tilbud om å bli evakuert, satt tidlig standarden for den ukrainske motstandskampen.
Våpenhjelp, bistand og økte budsjetter
Krigen i Ukraina har hatt globale ringvirkninger, både politisk og økonomisk. Som en av verdens største mat-eksportører har forstyrrelser i forsyningskjedene fra Ukraina vært svært merkbare. Dette har særlig gått utover fattige land i sør. Sanksjonene mot Russland har vært krevende for tidligere kunder av russisk gasseksport. Høye energipriser har preget året som har gått.
Det er allikevel ingen tvil om at den hardeste belastningen har vært på Ukraina. Enorme ødeleggelser på infrastruktur og store lidelser blant sivilbefolkningen har rystet verden. Mange land har gitt økonomisk bistand og våpenhjelp til Ukraina. USA har så langt bevilget rundt 50 mrd Euro, og de øvrige NATO-landene (Europa og Canada) rundt 60 mrd Euro, i følge tall presentert av assisterende generalsekretær i NATO, Mircea Geoană.
Norge er også blant landene som har bidratt til Ukraina. I 2022 beløp støtten seg til 10,2 mrd kroner. For perioden 2023 – 2027 er det politisk enighet om en støttepakke på 75 mrd kroner, eller ca 15 mrd kroner i året.
Det er også mange land utenfor Europa som har bidratt på ulike måter. For eksempel donerer Marokko stridsvogner til Ukraina.
Krig i Europa har også satt fart på diskusjonen om økte budsjetter til forsvar og investeringer i forsvarsmateriell. Tyskland er blant landene som har hatt den kraftigste snuoperasjon. Siden den kalde krigens slutt har landet hatt lave forsvarsbudsjetter siden, men nå ventes en kraftig opprustning. De har også bidratt med betydelig våpenhjelp til Ukraina.
Sikkerhetspolitiske konsekvenser
Det er utvilsomt en brytningstid vi nå er inne i. Det gjelder ikke bare endringer innad i ulike stater. Forholdet mellom Russland og Vesten er kjølig. Eksemplene er mange. Nedrustningsavtaler er ikke overholdt. Den 16. februar besluttet den russiske Dumaen å trekke seg helt ut av Europarådet, der de har vært suspendert siden invasjonen. Hele den sikkerhetspolitiske arkitekturen som er bygget opp i Europa, er under press.
EU
Handelen mellom Russland og EU er langt på vei stoppet opp. Tidligere var det en utbredt oppfatning at land som inngår i gjensidig handel og avhengighet, ville ha mindre risiko for å havne i konflikt. I dag er avhengigheten av russisk gass mer eller mindre under avvikling, og det er stor skepsis mot å igjen inngå i et slikt avhengighetsforhold med land som ikke deler samme verdigrunnlag. Ukraina søkte på sin side EU-medlemskap få dager etter invasjonen. Selv om det fortsatt er en lang vei å gå for å oppfylle kriteriene, vises det stor vilje til å hjelpe landet videre på ferden mot medlemskap.
NATO
I NATO er alt samarbeid i NATO-Russlandsrådet avviklet. Dette rådet, etablert i 2002 og bygget på det tidligere faste fellesrådet fra 1997, skulle være en plattform for dialog og samarbeid med Russland. Sommeren 2022 slo NATO fast at NATO ikke lenger kan anse Russland som et partnerland. Tvert imot er dagens Russland den største trusselen mot alliansens sikkerhet, og mot fred og stabilitet i det euro-atlantiske området. En egen NATO-Ukraina-kommisjon har eksistert siden 1997. Nå ønsker Ukraina også å søke medlemskap i alliansen, og leverte inn en «hastesøknad» den 22. september i fjor. Veien er imidlertid lang fram mot et eventuelt NATO-medlemskap, og det er lite sannsynlig at søknaden vil behandles med det første.
OSCE
Når det gjelder OSCE inngår Russland fortsatt som et deltakerland, men forhandlinger er krevende. I praksis fattes det nå få vedtak i den hovedsakelig konsensusbaserte organisasjonen. I april 2022 publiserte en gruppe av eksperter fra OSCE en rapport om russiske krigsforbrytelser. Russland har avstått fra å kommentere på funnene.
FN
FNs sikkerhetsråd er langt på vei satt ut av spill. Med sin faste plass og vetorett er sikkerhetsrådet relativt handlingslammet i sin håndtering av Ukraina-krigen. FNs generalsekretær, Antonio Gueterres har imidlertid vært krystallklar i sine uttalelser, og FNs generalforsamling har ved flere anledninger vedtatt kritiske resolusjoner med overveldende flertall.
Putins mål?
Tirsdag den 21. februar 2023 holdt president Putin en TV-sendt tale om rikets tilstand til den russiske nasjonalforsamlingen, for første gang siden april 2021. I fjor ble den årlige talen avlyst pga krigen. Talen, som varte i rundt to timer, besto ikke overraskende av massiv kritikk mot Vesten, som han mener er de som har okkupert Ukraina, økonomisk og politisk. Han gikk endog så langt som antyde at Russlands eksistens sto på spill. Dette er ikke nye takter fra Putin. Allerede i 2007 holdt han en tale på sikkerhetskonferansen i München, der han gikk sterkt ut mot utvidelsen av NATO og den amerikanske dominansen i internasjonal politikk.
Mye tyder imidlertid på at Putin selv har større planer. Han uttalte allerede i 2005 at oppløsningen av Sovjetunionen var den «største geopolitiske katastrofen» i det 20. århundret. Russland er fortsatt verdens største land i areal. Med sine 17,1 millioner kvadratkilometer landterritorium strekker landet seg over halve jordens omkrets. Det kan allikevel se ut som at de russiske myndigheter ønsker mer.
Nye territorier?
I et nylig lekket dokument fra 2021 går det fram at Kreml har planer om å innlemme Belarus i Russland. I motsetning til Ukraina skal dette gjøres ved politisk tvang, ikke krig. Lignende planer skal også finnes både for de baltiske landene, Moldova og Ukraina. Øst i Moldova finner man den russisk-kontrollerte regionen Transnistria, der det fortsatt er russiske styrker. Tirsdag denne uken ble det kjent at Russland har trukket tilbake anerkjennelsen av Moldovas suverenitet.
Estland, Latvia og Litauen har et litt annet ståsted. Frykten for sin store nabo i øst, var en sterkt medvirkende årsak til at de tre baltiske landene søkte NATO-medlemskap i 2004. Etter annekteringen av Krym-halvøya ba de også NATO om et sterkere nærvær i området. Dette resulterte i Enhanced Forward Presence og airpolicing. Med et Sverige og Finland på vei inn i NATO, vil sannsynligvis sikkerheten i Østersjøen styrkes ytterligere, også for de baltiske stater.
Hvor ender dette?
Hvor dette ender er selvfølgelig det store spørsmålet. Selve krigen vil kunne trekke ut i tid. I skrivende stund er russerne i gang med en ny stor offensiv, men det gjenstår å se om den vil gi noe varig resultat. Man kan selvfølgelig se for seg en eskalering som på et eller annet vis vil lede til en avslutning, men akkurat hvordan er uvisst. En del tar til orde for forhandlinger, men det er for øyeblikket lang avstand mellom partene og lite handlingsrom. Når krigen en gang tar slutt, vil utvilsomt krigsskadeerstatning og gjenoppbygging være en del av avtalen.
De fleste eksperter slår tydelig fast at forholdet mellom Russland og Vesten nå er varig endret. Dette vil nødvendigvis påvirke samarbeidet og effektiviteten til de internasjonale organisasjonene, som er statenes utenrikspolitiske redskap.
Det store spørsmålet er også den videre utviklingen av Kina. Så langt ser forholdet mellom Russland og Kina ut til å være tett – om ikke annet som en selverklært motpol mot Vesten. Styresett, demokratiforståelse og verdigrunnlag er klart ulikt. Allikevel er Europa og USA viktige markeder for den kinesiske økonomien. Russland med sitt synkende BNP vil neppe kunne erstatte Vesten med det første, og Kina vil trolig ikke være villig til å brenne alle broer.
Konsekvenser for Norge?
Vi er ikke skjermet fra omverdenen her hjemme heller. I Norge ble nylig årets åpne trusselvurderinger lagt fram. Her pekes det på en ny sikkerhetspolitisk situasjon også for Norge. Vår store nabo i øst er blitt mer uforutsigbar, og Norges rolle som en av hovedleverandørene av gass til Europa gjør nordområdene mer strategisk viktig. Forsvarspolitikken har igjen kommet høyere på dagsordenen for norske politikere.
Ikke minst er Norge et land der respekt for folkeretten står høyt. Det er den norsk sikkerhet og velferd er tuftet på. Så langt er det bred politisk enighet om fortsatt støtte til Ukraina i denne krigen, som vi alle håper snart vi avsluttes.