Europarådet

Siden 1949 har Europarådet vært Europas ledende vaktbikkje for menneskerettigheter, demokrati og rettsstat.

I løpet av sine 70 virkeår, har Europarådet vedtatt over 200 konvensjoner, etablert en regional menneskerettighetsdomstol og økt medlemstallet fra ti til 47. Likevel ser vi i dag at verdiene organisasjonen ble opprettet for å beskytte er under press i Europa. Organisasjonens mandat fremstår derfor som viktigere nå enn på flere tiår.

Historisk bakgrunn

Starten på det 20. århundret ble svært ødeleggende for Europa. I kjølvannet av Den andre verdenskrig, gikk derfor et knippe europeiske ledere sammen for å sørge for at Europa skulle tre inn i en fredfull tidsalder der menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsprinsipper dannet grunnmuren.

I 1949 ble Europarådet opprettet i nettopp denne ånden. To år senere skulle flere av de samme lederne bli sentrale opprettelse av Det europeiske kull- og stålfellesskapet, forløperen til EU.

Menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsprinsipper er fortsatt kjernen i Europarådets arbeid. Medlemsstatene har forpliktet seg til å overholde bindende standarder knyttet til alle tre verdiene.

Norge var blant de ti grunnleggerne av Europarådet i 1949. I dag har organisasjonen 47 medlemmer, med til sammen over 800 millioner innbyggere, og strekker seg fra Tyrkia i sørøst, til Island i nord, Irland i vest og Russland i øst. De eneste europeiske statene som ikke er medlem av Europarådet er Belarus, Vatikanstaten og Kosovo.

Organisering

Fra sitt hovedsete i Strasbourg i Frankrike driver de ulike organene i Europarådet sin virksomhet. Blant de mest sentrale organene, finner vi Ministerkomitéen, Parlamentarikerforsamlingen og Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

Ministerkomitéen regnes som Europarådets hovedorgan, ettersom det er her de fleste beslutninger tas. Denne komiteen består av utenriksministrene fra alle de 47 medlemslandene, representert til daglig av medlemslandenes ambassadører til Europarådet. I Ministerkomitéen vedtas nye konvensjoner og anbefalinger med mål om å harmonisere lovgivning og standarder på Europarådets arbeidsområder.

Parlamentarikerforsamlingen er en møteplass for den lovgivende makten i Europa. Den representerer som sådan Europarådets 800 millioner innbyggere. Fire ganger i året møtes folkevalgte parlamentarikere fra Europarådets medlemsland i Strasbourg, for å komme med råd og anbefalinger i aktuelle saker. Parlamentarikerforsamlingen har også ansvar for blant annet å velge Europarådets generalsekretær og dommere til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen.

I Den europeiske menneskerettighetsdomstolen kan europeiske borgere få prøvet sin sak, dersom de mener at deres nasjonale domstoler har fattet avgjørelser som strider med Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Medlemsstatene kan også klage andre stater inn for domstolen, men det skjer svært sjeldent. Domstolens avgjørelser er bindende for medlemslandene.

Prestasjoner

Europarådets trolig viktigste prestasjon har vært å vedta over 200 forskjellige bindende konvensjoner. Disse styrker menneskerettighetene, demokrati og rettsstat i medlemslandene. Blant disse konvensjonene er Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, Den europeiske sosialpakt, Europarådets torturkonvensjon og Europarådets rammekonvensjon for nasjonale minoriteter.

I tråd med Europarådets kjerneverdier, har avskaffelsen av dødsstraff vært et sentralt mål for organisasjonen. Dette er fordi organisasjon regner dødsstraff for både å være inhuman og ikke å ha den ønskede avskrekkende effekten. I tillegg innebærer dødsstraff den uopprettelige faren for å henrette en uskyldig.

Europarådet vedtok først å avskaffe dødsstraff i fredstid i 1983, før det i 2002 ble det vedtatt en fullstendig avskaffelse. Avskaffelse av dødsstraff har nå blitt en av forutsetningene for å bli tatt opp som medlem. Dette er blant årsakene til at Belarus, det eneste landet i Europa som fremdeles praktiserer dødsstraff, ikke er medlem av Europarådet.

Dagens situasjon

Europa står i dag overfor det vi samlet sett kan anse som en av de største krisene siden andre verdenskrig. Siden 2015 har det vært et oppsving i terrorangrep, en periodevis dramatisk økning i antall migranter og flyktninger som ankommer kontinentet og en vedvarende økonomisk usikkerhet som preger livene til mange av Europas innbyggere. Disse faktorene har gitt grobunn for fremmedfrykt og populisme. Dette har ført til svekket tillit til både nasjonale og regionale institusjoner, inkludert Europarådet, blant annet i land som Polen og Ungarn.

Den såkalte flyktningkrisen, som startet i 2015, førte også flere land på kollisjonskurs med Den europeiske menneskerettighetsdomstolen. I et forsøk på å redusere antall flyktninger, innførte flere land lover som stred imot standardene i Menneskerettighetskonvensjonen. Både Danmark og Storbritannia har stilt seg kritiske til Domstolens tolkning av Menneskerettighetskonvensjonen i innvandrings- og asylsaker.

Som vaktbikkje for menneskerettighetene, rettsstaten og demokratiet, er Europarådet en sentral aktør for å hjelpe sine medlemmer å overkomme den pågående krisen. Domstolen overvåker statens menneskerettighetsforpliktelser, Ministerkomiteen og Parlamentarikerforsamlingen vedtar relevante anbefalinger og råd. Samtidig er generalsekretæren i en unik posisjon til å ta opp utfordringene direkte med statsledere og beslutningstakere i medlemslandene. Europarådets mangel på overnasjonal myndighet gjør det likevel vanskelig for organisasjonen å fungere effektivt i de tilfeller der medlemsstatene ikke ønsker å innordne seg organisasjonens anbefalinger.

Å unngå framtidige kriger på det europeiske kontinentet var blant de viktigste drivkreftene bak opprettelsen av Europarådet. Når Europa nå står overfor utfordringer fra flere hold, ser vi at både de standardene, prinsippene og verdiene Europarådet verner om blir utfordret. Europarådets mandat framstår derfor som minst like viktig i dag som det var i 1949.