Ukraina har siden den russiske invasjonen i februar i fjor mottatt store mengder hjelp i form av utstyr, våpen og humanitær hjelp. Hva har Norge donert til Ukraina? Hvordan påvirker det vår egen beredskap, og hva er planen fremover for ytterligere hjelp og bistand?
Historikk
Våpeneksport til land i krig har lenge vært omdiskutert. For Norges del var det særlig en episode som satte saken på dagsorden. I 1958 godkjente den norske regjeringen at Norge kunne eksportere ammunisjon og håndgranater til Cuba. Før lasteskipet kom frem, ble den cubanske diktatoren Fulgencia Batista, styrtet i et statskupp ledet av Fidel Castro. Senere viste det seg at det hadde vært en rekke feil og mangler med denne prosedyren, blant annet at deler av lasten var amerikansk materiell som var ulovlig å sende ut av landet. Denne såkalte Cuba-saken skapte mye debatt i Norge, og ledet til et mistillitsvotum mot regjeringen.
Året etter Cuba-saken ble det vedtatt i Stortinget at Norge skulle være ytterst forsiktig med hvilke land man tillot norsk våpeneksport til. Dette fulgte et allerede eksisterende vedtak fra 30-tallet, men hadde blitt forbigått av økonomiske hensyn i 1958. Siden den tid har det vært praksis at Norge ikke eksporterer våpen til et land i krig, eller et land som trues av krig.
Med disse retningslinjene håpet man å sikre Norge mot å bli en part i en konflikt. Dette var spesielt viktig i periodene der forholdet mellom USA og Sovjetunionen var svært spent, og Norge måtte avveie sitt forhold til NATO og USA opp mot sin grense til Sovjetunionen.
Norge må snu
Allerede tre dager etter at Russland iverksatte sitt angrep på Ukraina, 27. februar 2022, besluttet Norge å donere hjelmer, vester og annet beskyttelsesutstyr til Ukraina. Deretter kom spørsmålet om våpen opp. En rekke andre europeiske land hadde allerede antydet at de ønsket å se på mulighetene for å gi Ukraina våpen, for at landet skulle kunne forsvare seg mot den russiske invasjonen.
Etter konsultasjoner med Stortinget ble det besluttet den 28. februar at Norge også ønsket å donere våpen til Ukraina. Dette bryter ikke nødvendigvis med de tidligere Stortingsvedtakene, da dette er snakk om donasjoner, og ikke kommersiell eksport av våpen fra en stat til en annen. Dette ble også understreket fra regjeringens side. I tillegg sier vedtaket fra 1959 at man skal foreta «en omhyggelig vurdering av de utenriks- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område» før man bestemmer seg for å eksportere våpen.
Dette markerte slutten på praksisen som Norge hadde hatt siden 1959, og var et dramatisk vendepunkt i norsk sikkerhetspolitikk. Også Tyskland og Sverige valgte å gå vekk fra en lignende praksis.
Per januar 2023 har alle partiene som er representert på Stortinget unntatt Rødt uttalt at de støtter å sende våpen til Ukraina. Den siste tiden har det vært en debatt også i Rødt om man burde snu og heller støtte donasjonene.
Hva har Norge donert så langt?
Allerede samme dag som det ble besluttet at Norge skulle donere våpen, ble det klart at det ville inkludere M72 panservernvåpen. Hele 4000 panservåpen av typen M72 ble donert. Ut over 2022 har Norge også bidratt med blant annet rakettkastere, mistral-luftvernsystem, artilleriskyts, langtrekkende rakettartilleri, 14 pansrede patruljekjøretøy og 160 Hellfire-missiler. I januar 2023 besluttet Norge å donere ytterligere 10 000 artillerigranater og Leopard 2-A4-stridsvogner. Det var en rekke europeiske land, samt USA, som sammen kunngjorde donasjoner av stridsvogner, etter klarsignal fra produsenten Tyskland.
Bidragene til Ukraina har delvis kommet som donasjoner av eksisterende materiell, og delvis innkjøp finansiert av Norge i samarbeid med andre land. Norge har i tillegg valgt å understøtte andre lands donasjoner, blant annet den amerikanskledede donasjonen av NASAMS-luftvern. I tillegg har Norge bidratt med 400 millioner kroner til et britisk-ledet fond som koordinerer innkjøp av militært materiell til Ukraina, herunder droner og artilleriammunisjon.
Andre bidrag
I tillegg til våpen, har Norge også bidratt på andre måter. Regjeringens nettside oppdaterer fortløpende en liste over norske bidrag. Dette inkluderer også humanitær bistand gjennom en rekke organisasjoner, som FN, Røde Kors, og EU. Norge har også donert atomsikkerhetsutstyr, ambulanser, medisiner og vaksiner. Det behandles skadede ukrainske soldater på norske sykehus, og norsk personell hjelper til med organisering av innkommende medisinsk bistand i Polen.
Mye av det militære utstyret krever opplæring. Norge har derfor både bidratt med norske instruktører til å lære opp ukrainske soldater i utlandet, samtidig som vi har tatt imot ukrainsk personell i Norge for opplæring her.
Våren 2023 vil Norge også ta imot ukrainske soldater, som skal læres opp i sanitet, skarpskyting og lagføring. Norge bidrar allerede med opplæring av soldater i Operasjon Interflex i Storbritannia. I tillegg vil man stille med et mindre antall instruktører til et islandsk initiativ for å bygge opp den ukrainske kapasiteten til å rydde eksplosiver.
Det er vanskelig å sammenligne ulike lands donasjoner til Ukraina, i og med at donasjonene både foregår bilateralt, men også gjennom større organisasjoner og mekanismer. Per januar 2023 viser tall fra Regjeringen.no at Norge har bidratt med sivil og humanitær støtte tilsvarende om lag 8,3 milliarder kroner og militær bistand til en verdi av 5,4 milliarder kroner. Dette inkluderer også hjelp til naboland som Moldova og Polen.
Utfordringer med donasjoner til Ukraina
Etter den kalde krigens slutt har Norge, som mange andre land, redusert forsvarsbudsjettene. Krigen i Ukraina har gjort at land har gitt store mengder av eget materiell til Ukraina. Samtidig er det et ønske om å bygge opp eget forsvar i en spent sikkerhetspolitisk tid. Da blir det mange om beinet. NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg har også uttalt at det er behov for enorme mengder ammunisjon. Han sier det er viktig at man i Europa øker våpenproduksjonen.
Dette er en bekymring som blant annet den norske forsvarssjefen Eirik Kristoffersen har tatt opp ved flere anledninger. Det er mange land som ønsker å kjøpe materiell, og produsentene sliter med å produsere fort nok. I tillegg fører inflasjon og økte priser på råvarer til at prisene stiger også for nytt materiell. Forsvarssjefen, med flere, har uttrykket sin bekymring for at det norske forsvaret risikerer å stå med mindre materiale enn det som er ønskelig, grunnet en kombinasjon av alle disse faktorene.
Norge er en stor våpenprodusent, hvor de to største selskapene er Nammo og Kongsberg. Disse har bedt om ekstra bevilgninger i statsbudsjettet til for å kunne øke produksjonen. De har hittil fått nei fra regjeringen. I januar 2023 ble det klart at regjeringen vil kjøpe artilleriammunisjon til en verdi av 2,6 milliarder kroner fra Nammo. Det er Nammos største kontrakt noen gang.
Dersom mange land har lav beholdning av materiell etter donasjoner, kan dette bidra til svekket forsvarsevne. Det er ikke en ønsket situasjon når det igjen er krig i Europa. Likevel er det en generell oppfatning om at det er større behov for materialet i Ukraina enn på vestlige lagre. Balansen mellom å opprettholde egne lagre og å donere til Ukraina er noe både Norge og andre land vil må ta stilling til også utover i 2023.
Norsk våpenstøtte og folkeretten
En stor bekymring for mange, var hvordan norske militære donasjoner til Ukraina påvirker Norges folkerettslige status i konflikten. Eldre folkerettslige regler sier at nøytrale land ikke har rett til å bistå partene i en krigføring. Dette står i Haagkonvensjonen av 1907.
I senere tid har imidlertid nye traktater, som FN-pakten, presisert og endret tidligere praksis. I henhold til FN-pakten har Ukraina rett til å forsvare seg mot det russiske angrepet. Militære donasjoner til Ukraina og bruken av dette regnes derfor ikke som et angrep mot Russland, men som selvforsvar.
Norge regnes dermed ikke som en part i krigen. Russland har ikke folkerettslig grunnlag for å angripe Norge, eller andre land som har bidratt på Ukrainas side i krigen. Dette vil kunne endre seg dersom land bestemmer seg for å sende egne soldater for å bistå Ukraina på ukrainsk territorium. Da vil landet også i følge Genève-konvensjonen være å regne som en part.
Dette er likevel en tolkning som ikke er allment akseptert, da man ikke har vedtatt i Sikkerhetsrådet at Russland har brutt FN-pakten. Russland, og en rekke andre land som historisk har stått Russland nære, er uenige i at Russlands handlinger er et brudd på FN-pakten.
Russlands kritikk
Russland har flere ganger kritisert land for donasjoner, som de beskriver som vestlig aggresjon mot Russland. Da USA og flere europeiske land uttalte at de ville donere stridsvogner i januar 2023, kalte Russland dette en «direkte innblanding i konflikten». Budskapet er at donasjonene bidrar til ytterligere lidelse i Ukraina. Russland viser at de har en annen tolkning av folkeretten enn de fleste vestlige land. Landet vil derfor kunne hevde at Norge eller andre land på et uvisst tidspunkt kan regnes som parter i konflikten. Dette er helt uavhengig av om landene selv er enige i dette.
De fleste land er imidlertid enige i at Ukrainas rett til selvforsvar er legitim og i tråd med FN-pakten. Mange land i verden har en interesse av at Russland ikke skal få ta seg til rette i Ukraina. Det å snu opp ned på tiår med politisk praksis, som Norge og Tyskland har gjort, er likevel oppsiktsvekkende. Estland har donert beløp tilsvarende en tredjedel av sitt forsvarsbudsjett til Ukraina. Det er for mange land svært dramatisk å donere våpen og militært utstyr til et land i krig. Dette markerer et vendepunkt i både norsk og europeisk sikkerhetspolitikk.