Under Putins russisk utenrikspolitikk blitt mer selvhevdende enn på lenge. Dette får naturlig nok også konsekvenser for Europa.
Russisk utenrikspolitikk har de siste årene blitt betydelig mer selvhevdende. Krigen i Georgia i 2008, annekteringen av Krim og intervensjonen i Øst-Ukraina i 2014, samt utplasseringen av styrker i Syria i 2015 har overrasket mange.
Bakgrunnen for disse handlingene er en stadig større konsensus blant russiske politikere, diplomater, akademikere og analytikere om at Russland burde spille en større rolle på den internasjonale scene. En rolle der Russland kan handle etter egne interesser i en verden der ingen spørsmål av global betydning burde kunne løses uten russisk deltakelse.
Dette er en oppfatning som deles av flere toneangivende interesser i Russland. Dette til tross for at man kan få inntrykk av at Vladimir Putins regime er hypernasjonalistisk og udemokratisk. Hva betyr så denne internasjonale selvhevdelse for Russlands rolle i Europa?
Historisk tilbakeblikk
Helt siden tsar Peter I (Peter den store) i 1712 flyttet Russlands hovedstad til St. Petersburg og startet en ”europeisering” av riket, har Russland vært en sentral aktør i europeisk sikkerhetspolitikk. Russlands vestvendte tilnærming fortsatte i stor grad under Katarina II (Katarina den store). Under hennes styre (1762-96) ble det russiske imperiet stadig utvidet. Katarina var en naturlig part i alle diskusjoner om europeisk politikk.
Stabil militær organisering og strategi gjorde at Russland lett kunne ta igjen sine vestlige naboer ved å låne ekspertise fra dem. Moderniseringen var understøttet av voksende bevilgninger. Den russiske stat brukte i denne perioden omtrent ¾ av statsbudsjettet på militæret. I tillegg har Russland meget god tilgang på soldater. På slutten av Napoleonskrigene hadde Russland 800 000 soldater, en hær overlegen noen andre på kontinentet.
I 1814 var tsar Alexander I blant seierherrene ved de alliertes inntog i Paris. Han fikk dermed også en sentral rolle under den påfølgende Wienerkongressen i 1815 som regulerte og restaurerte Europas politiske forhold. Selv om Russland kjempet på ”riktig” side under både første og andre verdenskrig, kom de ideologiske forskjellene mellom øst og vest klart til syne under Den kalde krigen.
Etter kommunismens nederlag var situasjonen imidlertid åpen. Det Russland som stod igjen etter Sovjetunionens fall, så innledningsvis ikke lengre på Vesten som en fiende. Det kom et skifte i russisk utenrikspolitikk som var mer verdibasert enn realpolitisk. Boris Yeltsin førte en pro-vestlige linje på tidlig 90-tallet. Men denne ble avløst av mer skepsis til vestlige intensjoner med NATO og EUs østlige utvidelser. Denne linjen har vært konsistent siden Putin tiltrådte som president nyttårsaften 1999.
Samarbeid med EU
Russlands forhold til EU er preget av en dobbel asymmetri. For det første er Russlands hovedinteresse økonomisk. EU er derimot interessert i politiske spørsmål og temaer innunder det som ofte kalles myk sikkerhetspolitikk (eng.: soft security). Her er økonomi ofte et virkemiddel for å oppnå andre mål, som for eksempel samarbeid, avspenning, integrering og konfliktforebygging.
For det andre er Russland langt mer økonomisk avhengig av EU enn vice versa. Likevel er det ikke til å komme utenom at EU-landene er prisgitt import fra Russland på et viktig område: gass. Dette har ved gjentatte anledninger – gjerne vinterstid – vist seg å være et nyttig pressmiddel for Russland overfor særlig de østeuropeiske landene. Selv om EU jobber for å bli mindre avhengig av russisk gass har det heller gått andre veien.
Samarbeid med OSSE
OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa), var under Den kalde krigen en viktig møteplass mellom de to blokkene. Den bidro både til tillitsskaping og nedrustning. Russland har imidlertid de siste to tiårene uttrykt sterk misnøye med organisasjonen. De mener OSSE har blitt et verktøy for å fremme de vestlige statenes egeninteresser.
Russland ønsker en helhetlig reform av OSSE der institusjoner og feltkontorer blir mer sentraliserte. Dermed skal de i større grad bli ansvarlige overfor de organene der alle medlemmer er representert og beslutninger tas ved enstemmighet. De vestlige medlemslandene motsetter seg denne reformtanken av frykt for at det vil innebære stans i alt arbeid innen det OSSE kaller den mellommenneskelige dimensjonen.
Russland har også ved flere anledninger gitt uttrykk for at de føler seg urettferdig kritisert for manglende reformer, manglende utvikling av demokrati, samt anklager om brudd på menneskerettigheter. Ukraina-konflikten har illustrert medlemsstatenes ulike syn. OSSEs generalsekretær Lamberto Zannier uttalte i mai 2016 at organisasjonen ikke har vært flinke nok til å bygge tillit mellom medlemmene etter slutten på Den kalde krigen.
Den politiske uenigheten utgjør også et hinder for hva organisasjonen klarer å få til av aktiviteter. Russland sørget for eksempel for at grenseovervåkningsoperasjonen i Georgia ble nedlagt. Dette på tross av at de fleste medlemsland så på den som et viktig bidrag til regional stabilitet.
Splitt og hersk
Putin har i lang tid vist en motvilje til å forholde seg til EU samlet som en organisasjon. Så langt det lar seg gjøre ønsker han å inngå bilaterale avtaler med medlemslandene. På den måten kan det være lettere å splitte en union som i stor grad er avhenging av å opptre samlet for å beholde legitimitet og gjennomføringsevne.
I forlengelsen av dette har Ungarn de siste årene fått en spesiell betydning for russisk europapolitikk. Den noe kontroversielle Viktor Orbán har blitt mer og mer russlandvennlig – også etter anneksjonen av Krim – etter at han kom til makten i Ungarn i 2010.
Siden den gang har Orbán og Putin møttes en rekke ganger. For Orbán er dette en måte å vise egen befolkning at han har internasjonal betydning. For Putin er det en måte å understreke at han ikke er uglesett i hele Europa og at han er en del av europeisk politikk.
EUs sanksjonspolitikk overfor Russland er helt avhengig av enighet mellom medlemslandene. Ungarn kan dermed bli landet som får slutt på sanksjonene. Samtidig har Orbán tøyd strikken i EU over lengre tid. Så lenge han ikke har noen ambisjoner om å forlate unionen er det grenser for hvor langt han kan fjerne seg fra felles politikk.
Valgpåvirkning
En annen strategi Putin ser ut til å benytte seg av, er valgpåvirkning. Russisk hacking for å påvirke utfallet av det amerikanske presidentvalget i 2016 har vist seg å være del av en bredere påvirkningskampanje. Denne retter seg mot vestlige land som Montenegro, Nederland, Frankrike og Tyskland.
Disse har opplevd cyberangrep knyttet til utvalgte kandidaters valgkampanjer. Det er særlig kandidatene som står for liberale demokratiske verdier, samt institusjoner og allianser som EU og NATO. Kandidater fra ytre høyre eller ytre venstre får støtte.
Det er ikke første gang Russland forsøker å påvirke valg i andre stater. Men, angrepene har uten tvil blitt både mer dristige og hyppigere de siste årene. Samtidig erkjenner ikke russiske myndigheter offisielt at de har funnet sted. Forsøkene på påvirkning har imidlertid hatt begrenset effekt ved de europeiske valgene. Det er mye grunnet økt bevissthet og mottiltak etter hackingen av det amerikanske valget.
Rom for samarbeid?
Russisk utenrikspolitikk kan i dag sies å være styrt av geopolitikk og nasjonale interesser, tuftet på interessehevdelse, utvalgte partnerskap og en bred vifte av maktmidler. Det Putin ønsker mer enn noe annet er respekt, anerkjennelse og en reell innflytelse. Bruken av naken makt eller trusler for å bli hørt er slik også en konsekvens av å føle seg isolert.
Russland de siste årene har spilt en betydelig rolle i globale fora som G20, G8 (før de ble suspendert i 2014 etter annekteringen av Krim) og WTO. Likevel er skillet mellom russiske og vestlige synspunkter i sentrale saker ofte svært tydelige. Dette er særlig synlig ved avgjørende voteringer i FNs Sikkerhetsråd.
Dette fører til at Russland ikke blir sett på som en strategisk partner for verken EU eller USA. I stedet blir landet sett på som en ad hoc partner som man kan samarbeide om noen saker der man har sammenfallende interesser. Dette gjelder for eksempel bekjempelse av internasjonal terrorisme.
Det vanskelige forholdet til Europa er på mange måter kjernen i kløften som har vokst fram mellom Russland og Vesten. Bak russisk europapolitikk ligger visjonen om et annet Russland som skal få utvikle seg på egne premisser og gis respekt. Det er imidlertid også grunn til å spørre seg om denne visjonen står i forhold til vår egen tids internasjonale orden.
Det russiske syn på hvilke ideer som skal råde i mellomstatlige forhold og hva som er legitime maktmidler er en mindretallsposisjon. En nøktern vurdering av faktisk makt, ikke minst reell innflytelse gjennom ikke-militær makt, gir liten troverdighet til forståelsen av Russland som en stormakt på vei tilbake til sin plass i solen.