I likhet med sine naboland på Balkanhalvøya, er Montenegro et etnisk sammensatt land, med en komplisert historie der mektige naboer har spilt en avgjørende rolle.
Som et lite land omringet av mektigere nabostater, har Montenegros historie, politikk og samfunn blitt formet av landene rundt. Så sent som i 2006 ble Montenegro etablert som en uavhengig stat, da den siste resten av Jugoslavia ble oppløst. Å sjonglere forholdet til nabolandet Serbia har vært en konstant kamp, det samme har det vært å holde den etnisk og religiøst sammensatte befolkningen sammen. I tillegg har Russlands interesser i regionen skapt hodebry for den unge staten.
Tidlig historie
Ulike folkegrupper har opp gjennom tidene bosatt seg i landet vi i dag kjenner som Montenegro. Landet har også vært en del av mektige riker, som Romerriket og kongeriket Serbia i middelalderen. Da det serbiske kongeriket gikk i oppløsning på 1300-tallet, ble Montenegro et selvstendig fyrstedømme. Landet var da i konstant kamp mot Det osmanske riket som ønsket kontroll over området. Først i 1878 ble Montenegro internasjonalt anerkjent som en selvstendig stat, men dette varte imidlertid ikke lenge.
I kjølvannet av Den første verdenskrig mistet Montenegro sin selvstendighet. Landet hadde kjempet, men tapt, mot de overlegne østeriske styrkene. Montenegro ble okkupert, og kongen ble tvunget i eksil. Ved fredsforhandlingene i Paris, var Montenegro det eneste landet som hadde kjempet på seierherrenes side, som ikke fikk beholde sin egen stat. I stedet ble landet innlemmet i Serbia. Som en del av Serbia, ble Montenegro del av Kongeriket av serbere, kroater og slovenere, kjent som Kongeriket Jugoslavia.
Også under Den andre verdenskrig ble Montenegro okkupert – denne gangen av Italia. Etter krigen ble Jugoslavia gjenopprettet, nå som en føderasjon der Montenegro var en av landets republikker. Flere montenegrinere fikk høytstående posisjoner i Jugoslavias kommunistiske styre. Mens landet hadde blitt neglisjert i mellomkrigstiden, opplevde Montenegro nå betydelige økonomiske overføringer som satte hjulene i gang for industrialisering.
Med jernteppets fall, gikk Jugoslavia i oppløsning. Både Kroatia, Slovenia, Bosnia-Hercegovina, og Nord-Makedonia erklærte seg selvstendige på starten av 1990-tallet. Dette gikk imidlertid ikke helt smertefritt for seg – oppløsningen av Jugoslavia utløste en blodig borgerkrig. Til slutt var det kun Serbia og Montenegro som stod igjen i landet som ofte ble omtalt som «Rest-Jugoslavia».
Separatisme og uavhengighet
At Montenegro ble værende i forbundsrepublikk med Serbia betød ikke at forholdet til naboen var uproblematisk. Mange montenegrinere var misfornøyde med Serbias disproporsjonale makt i republikken. Uenighet om krigføringen i Bosnia og Kroatia under borgerkrigen førte også til at montenegrinske enheter ble trukket ut av den jugoslaviske hæren. Utover 1990-tallet økte kravene om Montenegros selvstendighet.
Etter at Milo Djukanovic ble president i 1998, fikk selvstendighetsbevegelsen medvind. Djukanovic mente Montenegro ville klare seg bedre uten Serbia og gikk først inn for full løsrivelse. Et av hans viktigste argumenter, var at han mente landet hadde større sjanse for å bli medlem av EU dersom de forlot føderasjonen.
I stedet for å avholde en folkeavstemning om løsrivelse, forhandlet imidlertid Djukanovic fram en avtale med serbiske og jugoslaviske myndigheter på starten av 2000-tallet. Denne sa at Montenegro skulle fortsette å være en del av føderasjonen, men de lokale myndighetene i Serbia og Montenegro skulle få økt makt. Samtidig ble føderasjonen omdøpt til Serbia og Montenegro. I tillegg skulle begge landene få mulighet til å stemme over uavhengighet og løsrivelse etter tre år.
Tre år senere stemte 55,5 % av den montenegrinske befolkningen for uavhengighet. Den 6. juni 2006 erklærte Montenegro seg uavhengig. Avgjørelsen ble anerkjent av Serbia et par dager senere.
Et selvstendig Montenegro
Selv om et flertall av montenegrinere hadde stemt for Montenegros selvstendighet, hadde nesten halve befolkningen ønsket at landet fortsette skulle å være en del av Serbia. Montenegro og Serbia deler både religion, historie, språk og etniske sammensetning, og den faktiske forskjellen mellom montenegrinere og serbere har vært et hett diskusjonstema.
Mange serbere ser på montenegrinere som «fjellserbere» (på grunn av landets fjellandskap), og mange montenegrinere anser seg selv som av serbisk opphav. Omtrent 45 % av befolkningen oppgir i dag montenegrinsk etnisitet, mens omtrent 29 % oppgir serbisk etnisitet. Identitetsspørsmålet har skapt gnisninger blant annet i spørsmålet om montenegrinsk var et eget språk, eller en del av det serbisk. Etter en langstrakt debatt, ble det besluttet å kalle språket montenegrinsk, noe serbiske myndigheter var uenig i.
Montenegro ble raskt en del av det internasjonale samfunnet, gjennom medlemskap i FN, Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og NATOs Partnerskap for fred program. I 2009 inngikk Montenegro en assosieringsavtale med EU, og i november 2010 fikk landet status som kandidatland. Dreiningen vestover har vært med på å skyve Montenegro lenger unna sin tidligere forbundspartner Serbia. Da Montenegro anerkjente Kosovo i 2008 surnet forholdet mellom de to betydelig.
Djukanovics parti, Det demokratiske sosialistparti (DPS), har vært et bærende politisk parti gjennom hele landets uavhengighet. Djukanovic selv har dominert montenegrinsk politikk etter selvstendigheten enten i rollen som president, statsminister eller leder for det regjerende politiske partiet. Hans styre har blitt kritisert for å være lite demokratisk, og han har stått i flere korrupsjonsskandaler.
Debatten om NATO-medlemskap
Helt siden uavhengigheten har Montenegro hatt snuten vendt vestover i utenrikspolitikken, men da landet i 2015 fikk invitasjon til å bli medlem av NATO utløste det sterke reaksjoner. Mange montenegrinere, særlig den serbiske minoriteten, var imot NATO-medlemskap. De mente landet heller burde være tettere knyttet til sine kristenortodokse allierte Serbia og Russland. Dette ville NATO-medlemskapet gå på bekostning av. Russland anser Montenegro som del av sin interessesfære, og fulgte nøye med på debatten om landets NATO-medlemskap.
Valget i 2016 ble ansett som en slags folkeavstemning om Montenegros framtid: skulle kursen fortsette vestover, eller dreies mot øst? Selve valgdagen ble dramatisk da et kuppforsøk ble avverget kun timer før valget skulle gjennomføres. Serbiske nasjonalister hadde planlagt å angripe parlamentsbygningen utkledd som politi og drepe statsministeren.
Montenegrinske påtalemyndigheter hevder at den russiske staten var involvert i kuppforsøket, noe russiske myndigheter har avvist. To russere og elleve andre – inkludert to proserbiske opposisjonspolitikere – ble dømt for kuppforsøket i 2019. I februar 2021 ble imidlertid dommen opphevet og en ny rettsak planlegges.
DPS gikk seirende ut av det dramatiske valget, og den 28. april 2017 vedtok parlamentet at Montenegro skulle bli medlem av NATO. Flere opposisjonspartier boikottet valget og det ble holdt store demonstrasjoner utenfor parlamentet. Siden 2017 har forholdet til Russland blitt svært anstrengt.
Myndighetene har blant annet blitt utsatt for omfattende cyberangrep som man mener å kunne knytte til russiske myndigheter. Falske nyheter og påvirkningskampanjer som favoriserer Russland og stiller EU og NATO i et dårlig lys, har også blitt et økende problem.
Etniske motsetninger og nasjonalisme
I august 2020 var det duket for nok et historisk valg i Montenegro. For første gang på 30 år mistet DPS makten. I stedet var det en koalisjon av primært proserbiske partier, ledet an av partiet For Montenegros framtid (ZBCG) som trakk det lengste strået. De fleste av koalisjonspartiene ønsker tettere bånd med Beograd og Moskva, og flere trodde landet nå ville innta en mer prorussisk politikk.
Koalisjonen er imidlertid avhengig av støtte fra et provestlig parti, noe som har sørget for at den vestlige kursen foreløpig står fast. Likevel vil Russland kunne få økt innflytelse i landet under den nåværende regjeringen. Sentralt i valgkampen som ledet til regimeskiftet, var konflikten om en lov som ble vedtatt av DPS i 2019.
Denne loven innebar at den serbisk-ortodokse kirke ville måtte gi fra seg bygninger og eiendom som hadde tilhørt den montenegrinsk-ortodokse kirke før 1918, da Montenegro ble en del av Kongedømme Jugoslavia. Dette ble sterkt kritisert av den serbisk-ortodokse kirken og den proserbiske opposisjonen. De anklaget myndighetene for å forsøke å styrke den montenegrinsk-ortodokse kirken på bekostning av den serbisk-ortodokse.
Valgåret var preget av store demonstrasjoner mot loven og økte spenninger mellom de ulike etniske gruppene. Den nye proserbiske regjeringen har nå reversert loven, og vinteren 2020/2021 har vært preget av omfattende demonstrasjoner mot denne beslutningen. Demonstrasjonene og valgkampen har ført til en økning i etnisk nasjonalisme og vold i Montenegro.
Dette har rammet landets muslimske minoritet særlig hardt. Landets tredje største minoritet, bosnjakene – muslimske bosniere – opplevde i etterkant av valget både provokasjoner og vold.
Dette har skapt frykt blant den etniske og religiøse minoriteten, som opplevde brutale overgrep i Montenegros naboland Bosnia-Hercegovina under borgerkrigen på 1990-tallet. I en region fylt med etniske, religiøse og politiske spenninger, kan lokale konflikter raskt eskalere. Flere frykter nå at Montenegros skjøre stabilitet henger i en tynn tråd.