Nord-Makedonia: I skvis mellom naboer

Naboskap skaper ofte utfordringer, noe Nord-Makedonia vet bedre enn mange. Forholdet til nabolandene har lagt sterke føringer på landets historie og utvikling som selvstendig stat.

Det makedonske flagget heises utenfor NATOs hovedkvarter.
Flaggheising for å markere at Nord-Makedonia ble NATOs 30. medlemsstat i mars 2020. Foto: NATO/Flickr (CC BY-NC-ND 2.0).

 2020 ble Nord-Makedonia (tidligere Makedonia) NATOs 30. og hittil siste medlemsstat. Medlemskapet kom etter at en langvarig navnestrid med nabolandet Hellas endelig ble avklart. Gjennom historien har landskapet Makedonia vært sentralt for handel og samferdsel. Dette har gjort området omstridt og gjenstand for flere kriger og konflikter.

Området omfatter både dagens Nord-Makedonia, provinsen Makedonia i Nord-Hellas, samt Blagoevgrad-provinsen i Bulgaria. Gjennom hele det forrige århundret var spørsmålet om Makedonia sentralt i konfliktene på Balkan. Den dag i dag legger fremdeles forholdet til nabostatene føringer på nord-makedonsk politikk.

Det makedonske spørsmålet

Rundt forrige årtusenskiftet ble Makedonia gjenstand for stor oppmerksomhet. Landet lå da under de osmanske tyrkernes kontroll, noe det hadde gjort siden starten av 1400-tallet. Det osmanske riket var på hell, og nabolandene øynet mulighetene som ville åpne seg når det osmanske styret tok slutt.

Serbia ønsket Makedonia for å få tilgang til havet, Bulgaria ønsket å gjenopprette det historiske Stor-Bulgaria, mens Hellas ville innlemme Makedonias sørlige områder i sin stat. Dette ga opphavet til det såkalte «makedonske spørsmålet» – altså spørsmålet om hvem som skulle ha kontroll over det makedonske landområdet. Denne konflikten varte helt fram til starten av 2000-tallet.

Maleri av et slag der det tyrkiske flagget er synlig
Framstilling av slaget ved Prilep i Makedonia, 3. november 1912, som var en del av første Balkankrig. Foto: ukjent (offentlig eie).

Serbia, Hellas og Bulgaria tok i bruk ulike strategier for å sikre seg kontroll over landområdet. Blant annet ble det sendt inn lærere og prester for å fremme bestemte språklige og religiøse identiteter. I tillegg ble geriljasoldater tatt i bruk.

I Makedonia vokste det i denne perioden fram en egen makedonsk nasjonalfølelse og i 1893 ble det etablert en frigjøringsbevegelse kalt «Internal Macedonian Revolutionary Organization» (IMRO). Denne kjempet mot Det osmanske riket, og for makedonsk selvstendighet. Deler av IMRO ønsket imidlertid at området skulle innlemmes i Bulgaria.

Det makedonske spørsmålet var sentralt i Balkankrigene i 1912-1913. Serbia, Bulgaria og Hellas sto sammen mot Det osmanske riket i Den første balkankrig. Denne førte til at osmannerne ble drevet ut av Makedonia og nesten fullstendig ut av Europa.

Kort tid senere bragte Bulgaria landene ut i en ny krig fordi styresmaktene var misfornøyde med krigsoppgjøret. Den andre balkankrig bekreftet en deling av Makedonia som i stor grad gjelder den dag i dag. Makedonia ble delt mellom primært Serbia og Hellas, mens Bulgaria fikk en mindre del.

Et delt Makedonia

De makedonske områdene ble raskt utsatt for intensive kampanjer for å sikre nasjonal tilhørighet og identitet til statene som kontrollerte dem. I den greske delen av Makedonia foregikk et folkebytte i mellomkrigstiden. Et stort antall grekere fra Bulgaria og Tyrkia ble bosatt i området. Mange slavere forlot samtidig området til fordel for Bulgaria, mens tyrkere dro til Tyrkia.

Den serbiske delen av Makedonia ble i 1918 del av det nyopprettede Kongedømmet av serbere, kroater og slovenere, kalt Jugoslavia. Under den nye staten var serbisk det offisielle språket, og makedonsk språk og identitet ble undertrykt. Ønsket om autonomi stod imidlertid sterkt, samtidig som mange makedonere følte en tilknytning til Bulgaria.

Under Den andre verdenskrig ble Makedonia ytterligere oppdelt som følge av Aksemaktenes okkupasjon. Under tysk kontroll tok Bulgaria over det meste av jugoslavisk Makedonia. En vestre del av Makedonia ble underlagt italiensk kontroll, som del av Albania.

Etter krigen ble Jugoslavia gjenforent, denne gangen under et kommunistisk styre. Den sterke, serbisk-dominerte staten som hadde eksistert før krigen, ble denne gangen byttet ut med en føderal stat. Makedonia ble etablert som en av seks delrepublikker i folkerepublikken Jugoslavia.

Den sosialistiske republikken Makedonia

Tito kledd i uniform og Churchill kledd i hvit dress håndhilser.
Leder av Jugoslavia, Josep Broz Tito (til venstre), håndhilser på Winston Churchill. Foto: IWM (IWM Non Commercial Licence).

Den makedonske republikken hadde en viss grad av selvstyre, og det ble startet et storstilt prosjekt med å sikre en nasjonal, makedonsk identitet. Makedonsk ble vedtatt som offisielt språk, og det ble etablert både universitet og nasjonalteater i delrepublikken. I tillegg erklærte Den makedonsk-ortodokse kirken seg uavhengig Den serbisk-ortodokse kirke. Dette ble imidlertid aldri anerkjent av sistnevnte.

Spenninger mellom de ulike etniske og religiøse gruppene i Makedonia skapte grobunn for konflikt. Det var særlig spenninger mellom majoriteten av befolkningen som var kristen-ortodokse og de muslimske minoritetene. Den musliske minoriteten omfattet både albanere, tyrkere og makedonske muslimer.

Også naboskapet på Balkan ble raskt anspent. Forholdet til Hellas surnet som følge av Den greske borgerkrigen, som brøt ut på slutten av 1940-tallet. Mange makedonere med slavisk bakgrunn deltok på de kommunistiske opprørernes side i Hellas og fikk støtte fra de makedonske delstatsmyndighetene.

Heller ikke forholdet til Bulgaria var problemfritt. Bulgarske myndigheter hevdet at Makedonia egentlig var bulgarsk, og anklaget Jugoslavias president, Josip Broz Tito, for å ha skapt en kunstig nasjon i Jugoslavia.

Økonomisk var Makedonia den minst utviklede av de jugoslaviske delrepublikkene. Likevel var makedonere flest fornøyd med medlemskapet i føderasjonen. Et samlet Jugoslavia ble ansett som det beste vernet mot territorielle krav fra andre stater, og uavhengighetsønsker blant minoriteter i delrepublikken. Med slutten på Den kalde krigen fortsatte derfor Makedonia å kjempe for et samlet Jugoslavia selv om føderasjonen var i oppløsning.

Selvstendighet og den albanske minoriteten

Jugoslavias oppløsning var en blodig affære. Da de ulike delrepublikkene forsøkte å løsrive seg, førte det til etnisk-basert vold og utstrakt etnisk rensing. Makedonias selvstendighet skjedde imidlertid fredelig etter at Kroatia og Slovenia allerede hadde løsrevet seg.

Selv om Makedonia hadde kjempet for å holde føderasjonen sammen, var landet ikke interessert i å bli værende i et serbisk-dominert rest-Jugoslavia. Den 8. september 1991 ble derfor den uavhengige Republikken Makedonia etablert. Den nyetablerte staten stod overfor interne utfordringer helt fra starten av.

En av de viktigste utfordringene var å forhindre konflikt mellom landets kristen-ortodokse majoritet, og den muslimsk-albanske minoriteten, som utgjør omtrent en fjerdedel av befolkningen. Som følge av krigen i Kosovo i 1999, flyktet flere hundretusen kosovo-albanere til Makedonia. Her ble de gitt midlertidig opphold, men myndighetene ønsket ikke å tilby varig opphold av frykt for at albanerne skulle komme i flertall.

Tidlig i 2001 førte utstrakt misnøye over manglende rettigheter blant etniske albanere til opptøyer. En albansk militærgruppe kom i væpnet konflikt med makedonske sikkerhetsstyrker. Situasjonen var nær å utvikle seg til en borgerkrig, men ble avverget da en fredsavtale ble undertegnet noen måneder senere.

Avtalen innebar blant annet en revidering av grunnloven, som sikret nord-makedonske minoriteter bedre rettigheter. I tillegg ble albansk et offisielt språk i regioner med et stort antall etniske albanere. Misnøyen fortsatte likevel å ulme. I 2004 ble det vedtatt at etniske albanere skulle få mer selvråderett i de områdene av landet der gruppen dominerer. Den fredfulle løsningen på konflikten høstet ros internasjonalt.

Spenningene mellom de etniske gruppene har avtatt siden fredsavtalen ble inngått. Likevel fortsetter nord-makedonsk politikk å være preget av spørsmål knyttet til identitet og nasjonalisme. Dette kommer blant til syne ved at etniske albanerne primært har stemt på etnisk-albanske partier.

Navnestrid

Da Makedonia ble selvstendig i 1991, valgte landet opprinnelig å beholde navnet det hadde hatt som jugoslavisk delrepublikk bare uten «sosialistisk» fortegn, altså Republikken Makedonia. Dette førte til en langvarig konflikt med Hellas, som også har en region som heter Makedonia. Dette var regionen Hellas la under seg etter de balkanske krigene på starten av 1900-tallet.

Gresk Makedonia er den største og blant de mest folkerike av regionene i Hellas. I tillegg har området en sentral plass i gresk historie og kulturarv. Hellas ønsket enerett på bruken av navnet Makedonia, og anklaget nabolandet for å ønske å innlemme den greske regionen i sin stat.

Men Hellas nektet ikke bare å anerkjenne den nye staten med navnet Makedonia. Greske myndigheter forsøkte også å forhindre Makedonia fra å få internasjonal anerkjennelse under dette navnet. Dette satte naturligvis Makedonia i en svært utsatt posisjon.

I 1993 søkte Makedonia medlemskap i FN, noe Hellas forsøkte å blokkere. Flere land valgte likevel å anerkjenne Makedonia under navnet The former Yugoslav Republic of Macedonia (FYROM). Dermed ble Makedonia medlem av FN. Først i 1995 anerkjente Hellas nabostaten under navnet FYROM.

Det skulle likevel ta over tjue år til før det ble satt endelig sluttstrek i navnestriden. I 2018 ble den greske og makedonske regjeringen enige om at navnet skulle endres til Republikken Nord-Makedonia. Først da kunne Nord-Makedonia tas inn som det 30. medlemslandet av NATO, noe som skjedde i mars 2020. Hellas hadde nemlig valgt å blokkere makedonsk medlemskap på grunn av navnestriden.

EU-medlemskap

I tillegg til NATO-medlemskap, har Nord-Makedonia lenge ønsket å bli medlem av EU. Nord-makedonsk EU-medlemskap har blitt en langvarig saga. I starten var det Hellas som blokkerte nabolandet fra EU-medlemskap.

EU-medlemslandenes flagg utenfor Europaparlamentet.
Foreløpig kan Nord-Makedonia kun håpe deres flagg en gang vil pryde inngangen til Europaparlamentet. Foto: European Union 2020/EP/Flickr (CC-BY-2.0).

Etter enighet om bruken av navnet FYROM ble republikken et kandidatland i 2005. Navnestriden fortsatte likevel å legge kjepper i hjulene for tiltredelsen fram til 2018. I tillegg måtte Nord-Makedonia gjennomgå nødvendige demokratiske-, politiske- og økonomiske reformer før videre forhandlinger kunne finne sted.

Etter flere utsettelser, skulle forhandlingene om nord-makedonsk EU-medlemskap innledes i 2020. Nå har imidlertid Bulgaria valgt å stille seg i veien. Bulgaria krever at Nord-Makedonia offisielt anerkjenner sine bulgarske røtter, samt at makedonsk språk er en variant av bulgarsk. Dette har makedonske myndigheter foreløpig ikke gjort. Tiltredelsessamtalene med EU har dermed gått i stå, og fremtiden til Nord-Makedonias medlemskap er foreløpig uviss.

Selv tjue år etter selvstendigheten, er det dermed klart at Nord-Makedonia må kjempe en nesten daglig kamp med sine naboer for å sikre internasjonal anerkjennelse og deltakelse i internasjonale organisasjoner.

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.