Spenningen stiger mellom Moldova og Russland. Transnistria, den russisk-vennlige utbryterrepublikken i Moldova, er i sentrum for konflikten. Hva er fremtiden til denne selvstyrte delen av Moldova?
Den 2. mars 2023 vedtar moldovske myndigheter formelt å fordømme den russiske invasjonen av nabolandet Ukraina. Det har lenge vært bekymring i landet for at det skal foreligge russiske planer om å velte den vestvendte, moldovske regjeringen.
Utbryterrepublikken Transnistria, offisielt en del av moldovsk territorium, erklærte seg som en selvstendig stat etter Sovjetunionens fall i 1990. Transnistria strekker seg langs hele den østlige grensen mellom Moldova og Ukraina, og utgjør 4163 kvadratkilometer. Den største byen er Tiraspol, og Transnistria har en befolkning på rundt 470 000 innbyggere. Dette gjør at transnistriere utgjør rundt en femtedel av hele den moldovske befolkningen.
Transnistria har svært sterke bånd til Russland. Tilknytningen omfatter alt fra politikk og økonomi, til kultur, språk og ikke minst ideologi. De lokale myndighetene i Transnistria har ved flere anledninger ytret et ønske om å enten forenes med – eller annekteres til – Russland, etter en eventuell løsrivelse fra Moldova. Siden invasjonen av Ukraina i 2022, har det kommet flere uttalelser fra Russland, som tyder på at landet kan være interessert i å utvide sin invasjon vestover mot Transnistria-regionen.
Hva er historien bak Transnistrias ønske om løsrivelse? Og hvorfor er man bekymret for at krigen i Ukraina kan spre seg til denne regionen?
Hvorfor ønsker man løsrivelse?
Moldova fikk under Sovjetunionen status som den moldovske Sovjetrepublikk. I Sovjetunionen var det en bevisst politikk å blande befolkningen. Dette for at man skulle unngå for stor lokal tilhørighet, på bekostning av lojalitet til staten. Særlig flyttet etniske russere ut i de ulike delene av Sovjetunionen. Transnistria ble et særlig attraktivt sted å bosette seg. Det hadde nemlig en høy grad av industrialisering og dermed et høyt antall arbeidsplasser.
Når Sovjetunionen falt i 1990, kom det nesten umiddelbart en selvstendighetserklæring fra staten Moldova. Etniske, russiske kommunister bosatt i Transnistria reagerte ved å erklære sin egen selvstendighet like etterpå. De ønsket blant annet at den daværende sovjetiske samfunnsordningen i Transnistria skulle opprettholdes, samt bruken av det russiske språket. Kommunistene var også bekymret for at Moldova skulle gjenforenes med nabolandet Romania.
Som en følge av selvstendighetserklæringen brøt det ut krig i Transnistria i 1992. Den gang stod sentralregjeringen i Moldova og separatistene på Transnistria på hver sin side. Krigen kostet rundt 700 menneskeliv. Sommeren det samme året ble de to partene imidlertid enige om en våpenhvileavtale som gjorde at krigen tok slutt.
Videre forhandlinger
Moldova var ikke tilfredse med våpenhvileavtalen som ble forhandlet frem i 1992. Landet måtte blant annet gå med på å ha russiske «fredsbevarende styrker» utplassert i Transnistria. Gitt misnøyen i Chisinau, ble det forhandlet frem en oppfølgingsavtale i 1994. I den ble Russland og Moldova enige om at styrkene i Transnistria skulle trekkes ut i løpet av de følgende tre årene. Avtalen ble dog aldri ratifisert av Russland, og det finnes fremdeles russiske styrker utplassert på Transnistria per 2023.
Det kom flere mislykkede forsøk på forhandlinger mellom Russland og Moldova i årene som fulgte. Forhandlingene mellom Moldova og Transnistria selv, fikk derimot noe fremgang. OSSE etablerte en forhandlingsarena for de to partene, der OSSE, Russland, Ukraina, EU og USA fikk status som meklere og observatører. Denne arenaen har imidlertid blitt brukt mest til å løse mindre, mer praktiske uenigheter som finnes mellom forhandlingspartnerne.
I 2018 ble en resolusjon lagt frem av FNs generalforsamling, etter forespørsel fra Moldova. Denne krevde en øyeblikkelig uttrekning av russiske soldater fra Transnistria-regionen. Resolusjonen fikk imidlertid ikke flertall i generalforsamlingen, og Russland var blant de som stemte imot. Moldovas daværende president – russisk-vennlige Igor Dodon – støttet heller ikke opp under denne resolusjonen. Det var nemlig hans mer vestvennlige-regjering som hadde tatt initiativet overfor FN.
Transnistria i dag
Transnistria er fortsatt definert som en del av moldovsk territorium, gitt at de mangler tilstrekkelig internasjonal anerkjennelse for sin uavhengighet. Ikke en gang Russland anerkjenner republikkens uavhengighet offisielt.
Separatistene på Transnistria har likevel fått styre det meste selv. Moldovas grunnlov presiserer at «spesielle former for selvstyre» er tillatt i Transnistria-regionen. En slik presisering har imidlertid ingen praktisk betydning for Transnistria, gitt at republikken ikke identifiserer seg selv som en del av staten Moldova.
I 2005 innførte Transnistria sin egen grunnlov. Det ble blant annet bestemt at utbryterrepublikken skulle bli ledet av sin egen president, samt en lovgivende forsamling på 33 representanter. Begge partene skulle bli valgt inn til en fem-års periode. Selvstyret har utvidet seg såpass i denne regionen, at de nå har sin egen valuta, og sine egne pass.
Transnistria har fremdeles en meget sterk tilknytning til Russland. Per 2022 anslås det at det er rundt 1500 russiske soldater («fredsbevarende styrker») utplassert i regionen. I tillegg står et stort våpenlager igjen fra Sovjetunionens tid. I tillegg til styrker, bidrar Russland også med pensjonstillegg og gratis naturgass til innbyggerne i Transnistria. Likevel ønsker mange transnistriere en enda sterkere tilknytning til Russland fremover.
En folkeavstemning fra 2006 viste til at hele 97,2% av befolkningen på Transnistria, ønsket at landsdelen skulle inngå i «en fri forening» med Russland dersom de fikk løsrivelse fra Moldova. Folkeavstemningen skapte imidlertid store reaksjoner hos flere land. USA reagerte blant annet ved å sende et åpent brev til OSSE. Der oppfordret de Russland til å vise sin støtte til Moldovas territorielle integritet, samt å ikke anerkjenne folkeavstemningen som gyldig. De kalte folkeavstemningen for «provoserende» og mente at den ikke kunne tas på alvor. Dette gitt den store mangelen på anerkjennelse som utbryterrepublikken har for sin selvstendighet.
Kan den russiske invasjonen spre seg til Moldova?
Russlands invasjon av Ukraina har skapt stor bekymring hos myndighetene i Moldova. Det meste av denne bekymringen kommer utvilsomt fra Transnistria-regionen. Situasjonen i den moldovske utbryterrepublikken kan minne om den man har sett i de russisk-vennlige utbryterrepublikkene i Georgia (Abkhasia og Sør-Ossetia), og Ukraina (Donetsk og Luhansk).
Putin gikk til angrep mot Georgia i 2008, og nå Ukraina i 2022 – samt Krym i 2014. Krym hadde imidlertid ikke status som en utbryterrepublikk før annekteringen. Moskva har rettferdiggjort de førnevnte handlingene ved blant annet å hevde at etniske russere bosatt i disse landene, har vært utsatt for undertrykkelse, vold og i noen tilfeller folkemord fra sine nasjonale myndigheter. Putin påstår da at Russland har et ansvar for å «beskytte» disse etniske russerne.
Det har vært flere uttalelser fra russiske politikere siden invasjonen av Ukraina, der de har hevdet at den russisktalende befolkningen på Transnistria også står i fare for slik undertrykkelse. En russisk general, Rustam Minnekayev, uttalte blant annet i april at «control over southern Ukraine is another route to Transnistria, where there is also evidence that the Russian-speaking population is being oppressed». Den samme generalen, blant andre russiske talspersoner, har også vist interesse for å bygge en landbro i Ukraina, som kan strekke seg helt fra Donbass til Transnistria-regionen.
Slike uttalelser tyder på at Putin kan være interessert i å utvide sin invasjon av Ukraina, til også å inkludere den moldovske utbryterrepublikken. Angrep på den ukrainske byen, Odessa – som ligger svært nære grensen til Transnistria – øker bekymringen rundt denne mulige utviklingen ytterligere.
Mystiske eksplosjoner og avvisning av nye forhandlinger
Den 25. og 26. april 2022 opplevde man flere mystiske eksplosjoner i Transnistria. De lokale myndighetene meldte om angrep på sikkerhetshovedkvarteret i Tiraspol. Radiomasteren som ble brukt til å kringkaste russiske nyheter til Transnistria, samt en militær enhet i byen Parcani, skal også ha blitt angrepet. Det var ingen rapporterte skader eller dødsfall, men myndighetene har satt terrortrusselen på «red alert».
Separatistlederen, Vadim Krasnoselsky, anklaget Ukraina for å ha utført angrepene. De moldovske myndighetene mente at det var interne motsetninger blant grupper i Transnistria, med et ønske om å destabilisere området, som hadde skylden. Andre mente at det var Russland som stod bak angrepene. Moskva uttrykte stor bekymring over eksplosjonene. De mente at de russiske soldatene som er utplassert i regionen, samt den russiske-talende befolkningen som bor der, nå stod i fare.
Spenningen mellom Russland og Moldova økte ytterligere noen måneder senere. Da avviste de moldovske myndighetene en forespørsel om nye Transnistria-forhandlinger fra separatistlederen, Krasnoselsky. Krasnoselsky hadde sendt et brev til president Sandu, der han ba om å få møtes for å diskutere en fredelig løsning på Transnistria-konflikten. Sandu takket nei til denne forespørselen. Hun begrunnet dette ved å si at all kommunikasjon omkring Transnistria skulle skje gjennom Moldovas statlige byrå for reintegrering.
Den russiske utenriksministeren, Sergey Lavrov, reagerte på hendelsen ved å hevde at Moldova søker en «ikke-diplomatisk løsning» på Transnistria-konflikten. I tillegg ble det nevnt at Russland ville anse et angrep på sine soldater på Transnistria, som et direkte angrep mot landet selv. Slike uttalelser tyder igjen på at Russland kan ha aggressive intensjoner mot moldovsk territorium.
En usikker fremtid
Allerede før krigen i Ukraina var det mye usikkerhet rundt hvordan Transnistrias fremtid ville se ut. Uenigheten rundt utbryterrepublikkens status og styre har aldri forsvunnet, uansett krig eller fred på territoriumet. Usikkerheten har imidlertid skutt i været etter invasjonen av Ukraina, og de moldovske myndighetene viser stor bekymring rundt potensialet for at de kan bli dratt inn i krigen.
I likhet med Ukraina, er Moldova medlem av verken EU eller NATO – selv om de nå har søkt om EU-medlemskap. Moldova har derfor ingen formelle sikkerhetsgarantier fra andre land skulle de bli angrepet. Krigen i nabolandet Ukraina har vært en vekker for Moldova. Landets sårbarhet for eventuell russisk aggresjon er betydelig. I en tid der hybride operasjoner snarere er normen enn unntaket, er det ikke rart enhver uvanlig aktivitet blir fulgt med våkent blikk. Enten det gjelder mystiske eksplosjoner eller trusseldiplomati.