Introduksjon til CSTO

Setningen «et angrep på én skal regnes som et angrep på alle» forbinder vi gjerne med NATO. Mindre kjent er det imidlertid at denne setningen også står skrevet i traktaten til den kollektive sikkerhetsorganisasjonen CSTO.

Kort tid etter Den andre verdenskrig ble det klart at det gikk mot en geopolitisk deling mellom øst og vest. Allerede den 4. april 1949 ble den vestlige forsvarsalliansen NATO etablert. Seks år senere ble Warszawapakten inngått mellom Sovjetunionen og de kommunistiske landene i Øst-Europa.

Warszawapakten, eller «Traktat om vennskap, samarbeid og gjensidig bistand» som den egentlig het, var det østlige motstykket til NATO under Den kalde krigen. Da Sovjetunionen begynte å forvitre mot slutten av 1980-tallet, ble imidlertid Warszawapakten også svekket. Den østlige forsvarsalliansen ble formelt oppløst på et toppmøte i Praha den 1. juli 1991. 

Etter 45 år med politisk og militær rivalisering mellom øst og vest, var Den kalde krigen endelig over ved utgangen av 1991. Den de facto motstanderen til NATO var borte. Den vestlige forsvarsalliansen tilpasset seg den nye sikkerhetspolitiske situasjonen og eksiterer fremdeles den dag i dag. I skyggen av NATO finnes det imidlertid fortsatt et motstykke i øst. 

Fra Warszawapakten til CSTO

Den 8. desember 1991 ble Samveldet av uavhengige stater (fork. SUS) grunnlagt av Russland, Belarus og Ukraina med undertegnelsen av Minsk-avtalen. Allerede den 15. mai 1992 ble det inngått en avtale om et kollektivt sikkerhetssamarbeid (eng. the Collective Security Treaty) i regi av SUS. Avtalen var mellom Russland, Armenia, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Usbekistan. I 1993 skrev også Aserbajdsjan, Georgia og Belarus under.

Avtalen om kollektivt sikkerhetssamarbeid skulle opprinnelig kun gjelde for fem år, men med muligheter for forlengelse ble den fornyet i 1999. I 2002 ble det vedtatt å etablere en kollektiv sikkerhetsorganisasjon med utgangspunkt i avtalen fra 1999 (eng. Collective Security Treaty Organization, fork. CSTO). Usbekistan, Aserbajdsjan og Georgia hadde ikke skrevet under på den nye avtalen og ble derfor heller ikke medlem av CSTO. I dag består den kollektive sikkerhetsorganisasjonen av grunnleggerne Russland, Armenia, Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan og Belarus. I 2013 ble Serbia og Afghanistan tildelt observatørstatus. 

Organiseringen av CSTO

CSTO er organisert som et kollektivt sikkerhetsråd bestående av medlemslandenes statsoverhoder og et permanent råd av ambassadører. Det er også et utenriksministerråd, forsvarsministerråd og sekretærråd. CSTO ledes av en generalsekretær og et sekretariat med hovedkvarter i Moskva. Generalsekretæren velges for en periode på tre år og er et verv som roterer mellom medlemslandene. Siden den 1. januar 2020 har Stanislav Zas fra Belarus vært CSTOs generalsekretær.  

Formålet med etableringen av CSTO var først og fremst å skape en regional sikkerhetsgarantist som kunne ivareta den territorielle integriteten til medlemslandene. CSTO-traktaten understreker at medlemslandene skal avstå fra trusler om eller bruk av makt. Den sier imidlertid også at et angrep på ett medlemsland skal bli ansett som et angrep på dem alle. Samtidig ble CSTO etablert med det formål å fungere som et partnerskapsorgan for andre internasjonale organisasjoner. 

I 2016 ble CSTOs sikkerhetsstrategi for perioden frem til 2025 vedtatt. I denne strategien heter det at CSTO skal arbeide for fred og sikkerhet i den eurasiske regionen gjennom samarbeid og dialog med alle partnere som deler organisasjonens mål og prinsipper. Med bakgrunn i dette har CSTO etablert et kollektivt sikkerhetssystem som bygger på tre komplementære tiltak: politisk samarbeid, militært samarbeid og samarbeid om utfordringer og trusler.

Politisk samarbeid

Med grunnlag i CSTO-traktatens artikkel 9 gjennomfører medlemslandene regelmessige konsultasjoner hvor de vurderer situasjonen i CSTOs ansvarsområder, og utvikler kollektive tiltak og standpunkt. Siden 2011 har organisasjonen gitt det de kaller ‘kollektiv veiledning’ til medlemslandene i utenrikspolitiske saker. Den viktigste politiske aktiviteten til CSTO er samarbeid med internasjonale organisasjoner og tredjeland. 

CSTO arbeider hele tiden for å utvikle sitt politiske samarbeid med internasjonale organisasjoner slik som FN, OSSE, Shanghaigruppen (eng. Shanghai Cooperation Organization, fork. SCO) og SUS. Siden 2004 har CSTO blant annet hatt status som permanent observatør i FNs generalforsamling. I samarbeidet med internasjonale organisasjoner og tredjeland diskuteres spesielt saker som internasjonal terrorisme og ekstremisme, illegal distribusjon av narkotika, og grensesikkerhet. 

Et annet viktig tema for CSTO er krisehåndtering. I oktober 2016 besluttet CSTOs sikkerhetsråd at det skulle etableres et krisehåndteringssenter. Senterets oppgave er å sørge for informasjon, analyse og teknisk støtte for CSTOs beslutninger i krisesituasjoner. 

Militært samarbeid

Målet med CSTOs militære samarbeid er å styrke den kollektive og nasjonale sikkerheten til medlemslandene. Dette finner sted gjennom å vedlikeholde og utvikle de militære styrkene og virkemidlene til medlemslandene. Det finnes ingen permanent utplasserte CSTO-styrker, men hvert medlemsland har utpekt bestemte deler av sine militære styrker som skal stå til disposisjon. Når det er snakk om CSTOs militære styrker er det derfor snakk om potensielle, og ikke operative kapabiliteter.

CSTOs militære potensiale består av ‘Collective Operational Response Force’, regionale grupper av militære styrker, ‘Collective aviation and peacekeeping forces’, og felles militære systemer og infrastruktur. Sammen utgjør disse CSTOs kollektive styrker. I 2001 ble Collective Rapid Deployment Forces (CFRD CAR) etablert for Sentral-Asia. Denne styrken består av omkring 5 000 soldater. I 2009 ble CSTOs Collective Rapid Reaction Forces (CRRF) etablert. Denne styrken består omkring 20 000 soldater, hvorav omkring 3 000 av disse er spesialsoldater. 

De militære styrkene er underlagt CSTOs Joint Staff, som har hovedkontor i Moskva. Siden 2004 har CSTOs kollektive styrker gjennomført mer enn 30 øvelser av ulikt omfang. Den siste øvelsen var Echelon 2020, som ble gjennomført i Astrakhan-regionen i Sørvest-Russland fra 17. til 20. august 2020 og involverte om lag 1 000 soldater fra CRRF. 

I 2007 ble statsoverhodene i CSTOs medlemsland enige om etableringen av en fredsbevarende styrke. Siden 2009 har CSTOs fredsbevarende styrke bestått av omkring 3 000 soldater og 600 sivile representanter fra medlemslandene. Styrken kan benyttes både innenfor CSTOs ansvarsområde, og utover dette etter mandat fra FNs sikkerhetsråd. 

Samarbeid om utfordringer og trusler

Samarbeidet om samtidige utfordringer og trusler mot den kollektive sikkerhet til CSTO, tar først og fremst for seg internasjonal terrorisme og ekstremisme, narkotikahandel, illegal migrasjon og menneskehandel, samt kriminelle og destruktive aktiviteter i cyber-domenet. 

I 2014 ble en anti-narkotika strategi implementert for perioden 2015 til 2020. Underlagt Heads of the Competent Authorities for Combating Illicit Drug Trafficking (CADIDT), har CSTO drevet en anti-narkotika operasjon siden 2003. Siden den gang har omkring 335 tonn narkotika blitt beslaglagt. Dette inkluderer mer enn 16 tonn heroin, 5 tonn kokain, 52 ton hasjisj, 6 tonn syntetiske stoffer. I tillegg har mer enn 12 000 våpen blitt beslaglagt i operasjonen. 

Den siste utviklingen har vært arbeidet med å etablere et eget cyber-krigføringssenter som skal beskytte alliansen mot cyber-angrep. Russlands president, Vladimir Putin, har også tatt skritt for å øke den russiske tilstedeværelsen i medlemslandene, blant annet for å beskytte dem mot det de oppfatter som en økende trusselen fra NATO.  

Russlands rolle

Som den dominerende makten, både militært og økonomisk, er det Russland som setter dagsorden i CSTO. Landet har en særstilling med tanke på innflytelse over organisasjonens struktur og oppgaver – en rolle som ikke er veldig ulik USAs posisjon i NATO. CSTO er først og fremst et verktøy til militær integrasjon for Russland, fremfor en forsvarsallianse de selv er avhengig av. 

CSTO har først og fremst en verdi for Russland i form av at organisasjonen rettferdiggjør utplasseringen av russiske styrker i medlemslandene. Samtidig setter organisasjonen begrensninger på stasjonering av utenlandske styrker i det samme området. Det er nemlig slik at CSTO styres etter prinsippet om konsensus. Dette innebærer blant annet at dersom et ikke-medlemsland ønsker å etablere en militærbase i et CSTO-land, så må alle medlemslandene godkjenne det. Medlemslandene har med andre ord en vetorett. 

En motvekt til NATO?

Dersom vi sammenligner CSTO med sin forgjenger Warszawapakten, er det en rekke likheter, men også ulikheter, som kommer frem. Den største likheten er Moskvas dominans. Til forskjell fra hva de kommunistiske landene hadde, har imidlertid CSTO-landene en mye større grad av uavhengighet. Siden 2017 har for eksempel rollen som generalsekretær blitt valgt fra alle medlemslandene på roterende basis. CSTO er likevel ansett som en mye svakere militær organisasjon enn det Warszawapakten var. 

I 1984 hadde Warszawapakten seks millioner soldater stasjonert i 192 divisjoner, sammenlignet med 4.5 millioner NATO-soldater stasjonert i 115 divisjoner. Omkring en tredjedel av Warszawapakt-soldatene var sovjetiske, mens omkring 20 prosent av NATO-soldatene kom fra USA. I dag har NATO om lag 3.5 millioner soldater, mens CSTO kun har litt over én million soldater. Det er anslått at 40 prosent av NATOs troppestyrke kommer fra USA, mens hele 85 prosent av CSTOs troppestyrke kommer fra Russland. 

Det finnes altså fortsatt et motstykke til NATO i øst. CSTO har imidlertid ikke klart å hevde seg som en motvekt til den vestlige forsvarsalliansen, slik som Warszawapakten gjorde i sin tid. Verdien av CSTO ligger først og fremst i organisasjonens politiske aspekter, og den makten dette gir Russland i regionen. Den østlige forsvarsalliansen ser ut til å forbli i den vestlige forsvarsalliansens skygge, i alle fall enn så lenge.