Første halvdel av 1900-tallet var en særdeles blodig epoke i Europas historie. To verdenskriger herjet kontinentet, og opp mot 90 millioner menneskeliv kan ha gått tapt i de to krigene. Europa lå i ruiner, og det var på tide å tenke nytt. NATO var en av løsningene.
Tallfesting av tapstall er aldri enkelt, men det anslås at rundt 8,5 millioner mennesker mistet livet i Den første verdenskrig, og et sted mellom 55 og 72 millioner mennesker i Den andre verdenskrig. I mange småbyer i Storbritannia og Frankrike var hele generasjoner med unge menn gått tapt. De materielle ødeleggelsene var enorme, og mange europeiske byer lå i ruiner. Etterkrigstidens politikere var fast bestemt på å unngå en ny krig. Spørsmålet var – hvordan?
Kollektive løsninger
Mange av de internasjonale organisasjonene vi ser på som en selvfølge i dag, er barn av etterkrigstiden. Utviklet under den siste fasen av krigen, så FN-traktatens dagens lys allerede i juni 1945. Her ble det innarbeidet prinsipper om at militærmakt kun skulle brukes i selvforsvar (art. 51), med mindre man sto overfor situasjoner som truet freden.
Klok av skade la man denne gangen også stor vekt på å få stormaktene med på laget. Det løste man ved bl.a. å opprette FNs sikkerhetsråd, som skulle avgjøre hvilke fredstruende situasjoner som skulle legitimere bruk av militærmakt. Datidens fem viktigste stater fikk permanente plasser i Sikkerhetsrådet, og en helt spesiell rett til å legge ned veto mot militære aksjoner i FN-regi, noe de har beholdt til dags dato.
Den nordatlantiske traktat ble signert fire år senere, den 4. april 1949. Kjernen i NATO-traktaten var artikkel 5, som definerte NATO som en kollektiv forsvarsallianse. Om et av landene i traktaten skulle bli angrepet, var det å regne som et angrep på dem alle, og alle kunne følgelig slå tilbake i kollektivt selvforsvar. Dette var helt på linje med prinsippene definert i FN-traktatens art 51 noen år tidligere.
Snart så man også de første spirene til det som i dag er Den europeiske union (EU). Gjennom et forpliktende, overnasjonalt samarbeid mellom de kull- og stålproduserende landene, søkte man å unngå at disse råvarene ble brukt i et nytt våpenkappløp. Traktaten om Det europeiske kull- og stålfellesskap ble undertegnet i 1951 av seks signaturland, deriblant Vest-Tyskland og Frankrike.
Fire år senere ble Vest-Tyskland også tatt opp som medlem av NATO. Å gjenintegrere Tyskland i Europa var en viktig del av politikken i etterkrigstiden. Man så hvordan det harde krigsoppgjøret etter første verdenskrig hadde lagt grunnlaget for en ny konflikt, og ønsket ikke å gjøre de samme feilene igjen. Men i horisonten dukket det opp nye trusler.
Veien mot kald krig
Den første verdenskrigen var preget av imperienes fall. Østerrike-Ungarn, Russland og Det osmanske riket var alle betydelige stormakter som gikk i oppløsning under eller etter krigen. Men ett nytt rike ble også skapt – i Russland oppsto Sovjetunionen etter revolusjonen i 1917.
Med litt hjelp fra Tyskland, som midt under krigen ga fritt leide til tsardømmets fremste opponent, opprørslederen Vladimir Lenin. Fra sitt ti-årige eksil i Zurich kunne han i april 1917 uten hinder ta tog gjennom Tyskland til Russland. Der igangsatte han revolusjonen med finansiell hjelp fra den tyske keiseren.
Samarbeidet førte som kjent ikke til noe varig vennskap mellom landene, og fra 1941 kjemper Sovjetunionen på de alliertes side i andre verdenskrig. Kort tid etter fredsutbruddet begynte imidlertid de ideologiske forskjellene å vise seg. Allerede i 1946 holdt Churchill sin berømte tale om «jernteppet som senket seg over Europa».
USA på sin side spilte en viktig rolle for Europa i begge verdenskrigene. Riktignok kom de begge gangene sent inn i selve krigsforløpet, men når de først engasjerte seg, ble de en viktig faktor i krigens videre gang. Etter andre verdenskrig tilbød USA økonomisk støtte til gjenoppbyggingen i Europa, gjennom den såkalte Marshallplanen. De fleste vestlige land tok imot tilbudet, mens Sovjetunionen og de øst-europeiske landene takket nei.
I løpet av årene 1948-1952 utbetalte USA rundt 13 milliarder US dollar til europeiske land. De landene som tok imot hjelpen opplevde en markant sterkere økonomisk vekst enn landene som takket nei. For USA betød dette også økonomiske fordeler, gjennom en stadig større handel med Europa, så vel som ideologiske fordeler, da en økt levestandard i vest minsket sympatien for kommunismen som nå dominerte Øst-Europa.
Transatlantiske forbindelser
Med etableringen av NATO i 1949 ble også de militære og politiske forbindelsene til USA formalisert. USA er utvilsomt den største militærmakten i NATO. Like fullt er alliansen en konsensusorganisasjon, der alle medlemsland må gi sin tilslutning før noen beslutninger kan tas. Med etableringen av NATOs kommandostruktur var systemet på plass for en felles front, dersom det igjen skulle bli nødvendig å gå til forsvar av europeisk jord.
I 1955 opprettet Sovjetunionen sin tilsvarende organisasjon, Warszawapakten. Alle de øst-europeiske landene ble tatt inn. Da Ungarn året etter annonserte sin intensjon om tre ut av Warszawapakten, var reaksjonen fra Sovjetunionen å invadere landet.
Warszawapakten som allianse invaderte Tsjekkoslovakia i 1968, etter den såkalte Praha-våren. Dette var Warszawapaktens eneste militæroperasjon, før de ble oppløst i 1991. NATO på sin side hadde ingen skarpe operasjoner i denne perioden.
Ny tid, nye oppgaver
Med Sovjetunionens fall og Warszawapaktens oppløsning, sto NATO ved et veiskille. Hadde organisasjonen nå utspilt sin rolle? Samtidig banket en rekke nye, selvstendige, øst-europeiske stater på døren, sultne på samarbeid, sikkerhet og europeisk fellesskap. Kunne man omforme alliansen til å fylle en rolle også etter den kalde krigens slutt?
Svaret ga seg ganske raskt. Det at NATO hadde samtrente styrker, felles standarder og en militær kommandostruktur var ganske unikt i den raskt voksende verdenen av internasjonale organisasjoner. Krisehåndtering og operasjoner utenfor alliansens eget territorium ble satt på dagsorden.
Oppløsningen av det tidligere Jugoslavia preget Europa på 90-tallet, og med en serie FN-mandat i ryggen ble NATO bl.a. satt til å iverksette Dayton-avtalen i Bosnia, og senere stabilisere landet. Unntaket var bombeaksjonen i Serbia i 1999, utløst av den etniske rensningen i Kosovo. Dette var NATOs første og foreløpig siste militæraksjon uten et FN-mandat.
Den 11. september 2001 angrep terrorister USA, og rundt 3 000 mennesker mistet livet. Dette er det eneste angrepet på et NATO-land, og også eneste gang artikkel 5 har blitt utløst. Hendelsen markerte også startskuddet for «krigen mot terror».
I 2003 overtok NATO ledelsen av den såkalte ISAF-operasjonen i Afghanistan, og beholdt den til avviklingen i 2014. Dette var den største og mest omfattende operasjonen NATO har hatt ansvaret for.
En robust 70 åring
I samme rom som tolv nasjoner underskrev Atlanterhavspakten den 4. april 1949, tok USAs utenriksminister Mike Pompeo imot utenriksministrene fra NATOs medlemsland. I en felles uttalelse understreket utenriksministrene at NATO i dag er den sterkest alliansen i historien.
I forbindelse med NATOs 70-års jubileum ble generalsekretæren, Jens Stoltenberg, invitert til å tale for den amerikanske kongressen. I talen la han vekt på båndet mellom Nord-Amerika og Europa, styrken til NATO-alliansen og viktigheten av å stå samlet i en uforutsigbar verden.
I dag framstår alliansen som vel så viktig som for 70 år siden. Tiden for de store operasjonene utenfor eget territorium er kanskje langt på vei forbi for NATO. Tretti år etter den kalde krigens slutt har pendelen svingt tilbake igjen, og fokuset er nå på å sikre alliansens eget territorium. Dette har vært tydelig på de senere toppmøtene, og man ser det også i økt fokus på egne øvelser og samarbeidsprosjekter.
Samtidig slites alliansen av økende økonomiske krav, og sprikende politiske prioriteringer blant medlemslandene. Med 30 medlemsland som utvikler seg i ulik retning kan konsensus utvilsomt bli vanskeligere å oppnå.