I 2021 annonserte Frankrike at de ville åpne opp arkivene etter Algerie-krigen, 15 år tidligere enn forutsett. Nyheten vekket gamle kontroverser til live. Hvorfor ble denne nyheten så imøtesett, og hva dreide denne krigen seg egentlig om?
Landområdet vi kjenner som Algerie, det nord-afrikanske landet med kyststripe mot Middelhavet har i alle tider vært et knutepunkt for folkevandringer. Berberne, den opprinnelige folkegruppen, ble tidlig utkonkurrert av araberne, som også brakte med seg islam. Stormakter som Romerriket, Kartago og Det osmanske riket har alle kontrollert området. Det var sistnevnte som Frankrike erobret deler av territoriet fra i 1830. Område ble senere – og ikke uten kamp – utvidet til det vi kjenner som dagens Algerie.
Algerie som fransk koloni
På mange måter var Algerie også noe mer enn bare en koloni for Frankrike. En omfattende innvandring fra kolonimakten startet, og flere hundre tusen franske borgere bosatte seg etter hvert i landet. Fra 1848 ble Fransk-Algerie regnet som en integrert del av republikken Frankrike. Området ble underlagt fransk lovgivning, og de algeriske regionene fikk status som franske departementer. De europeiske innvandrerne fungerte som en elite i landet; de hadde gjerne høyere utdanning og bekledde mange av de viktige posisjonene.
Den europeiske delen av befolkningen økte raskt. Fra å være rundt 130 000 i 1850, økte antallet til 578 000 i 1886. Etter 1886 sank tilførselen av nye innflyttere, men kolonistene som allerede var i landet stiftet familie og hadde sin permanente tilværelse i Algerie. Mange franskmenn levde i generasjoner i Algerie, og i Frankrike oppsto uttrykket «les pieds-noirs» – svartføttene – om algerierne av fransk avstamning. Også innvandrere fra andre europeiske land, som Malta, Italia og Spania slo seg ned i landet.
Etter hvert som bosetterne hadde levd en stund i kolonien, begynte avstanden til Paris å føles lang. Blant mange av kolonistene oppsto det et ønske om økt grad av selvstendighet. Dette ønsket delte de europeiske algerierne med de fleste av landets opprinnelige, nord-afrikanske befolkning. Dog var den viktige forskjellen at de sistnevnte ønsket full løsrivelse fra kolonimakten.
Motsetningene forsterkes
På 1900-tallet økte gradvis de nasjonalistiske strømningene i Algerie. Under Den første verdenskrig kjempet soldater av algerisk avstamning i de franske styrkene, og mange av dem emigrerte også til Frankrike i løpet av krigsårene. Under Den andre verdenskrig oppsto det nye konfliktlinjer, ettersom en god del av kolonibefolkningen støttet den nazi-vennlige Vichy-regjeringen. Det førte til en britisk-amerikansk militær intervensjon i Algerie, og en gjenerobring av Alger fra fransk motstandsbevegelse i november 1942. Resten av krigen var Algerie under alliert okkupasjon.
Ved slutten av Den andre verdenskrig oppsto nye sammenstøt mellom gamle og nye befolkningsgrupper i Algerie. Det politiske landskapet var i endring, og mange krevde reformer for å få like rettigheter. Ønsket om en selvstyrt republikk, i en føderasjon med Frankrike, vokste seg sterkere
Kravene ble delvis imøtekommet. I 1947 ble det vedtatt en lov i Frankrike om opprettelsen av et algerisk parlament, der hver folkegruppe skulle representeres med et eget kammer. Med andre ord skulle også den opprinnelige algeriske befolkningen anerkjennes som franske borgere. Kravet om full selvstendighet ble imidlertid aldri fremmet i det nye parlamentet, og flere av de vedtatte reformene ble ikke fulgt opp.
For Europa og Afrikas del var etterkrigstiden en periode preget av dekolonisering. Algeries nabostater Tunisia og Marokko fikk begge sin selvstendighet i 1956. Når det gjaldt Algerie var imidlertid økonomien så sammenvevd med Frankrikes at kolonimakten nødig ville gi helt slipp på landet.
Krigen bryter ut i Algerie
Motstanden mot kolonimakten vokste seg stadig sterkere. En rekke arabiske land, og kanskje særlig Egypt, støttet opp under Algeries frigjøringsbevegelse. I 1954 dannet algeriske militante nasjonalister en revolusjonskomité, som etter hvert ble omdannet til Front de libération nationale (FLN). FLN hadde sitt hovedsete i Kairo. De dannet etter hvert også sin egen hær, Armee de libération nationale (ALN).
Den 1. november 1954 startet opprøret i Algerie. FLN iverksatte da en lang rekke nøye planlagte terrorangrep i landet. Frankrike svarte med å sette inn militære styrker, men mistet allikevel kontrollen over deler av territoriet. Etter hvert fikk FLN sterkere fotfeste og organiserte egne administrerende råd og styrer.
Våren 1956 tar krigen en ny vending. Til tross for at Frankrike foretok flere arrestasjoner, ble kampene bare intensivert. Etter henrettelsen av to FLN-fanger med giljotin, iverksatte FLN massive hevnaksjoner, der 49 tilfeldige sivile ofre ble skutt og drept. Dette var bare starten på en ny terrorbølge som rammet særlig de større byene i Algerie.
Militære tar kontroll
Hovedstaden Alger ble åsted for et av de mest omtalte «slagene» i Algerie-krigen. Høsten 1956 fikk franske myndigheter omdirigert et passasjerfly som hadde flere lederskikkelser i FLN om bord og lykkes med å ta dem i arrest. Motreaksjonen fra FLN kom umiddelbart, og dette ble startskuddet for en intens terrorbølge konsentrert om hovedstaden.
De franske kolonistene mislikte situasjonen, og ikke minst vokste raseriet mot terroristene. Etter at FLN utførte et terrorangrep i en begravelse, ble fire tilfeldige nord-afrikanere drept og flere skadet i hevnaksjoner fra de europeiske kolonistene. Franske myndigheter besluttet derfor å ta militær kontroll over hovedstaden, siden politistyrken i Alger ikke lenger var i stand til å hverken håndtere FLN eller kontrollere de mer militante blant kolonistene.
Som forsterkning kaller Frankrike blant annet inn eliteenheten Den 10. fallskjermdivisjon (10e DP). Styrken besto av 5000 mann, mange av dem med fersk krigserfaring fra Suezkrigen og Indokinakrigen. Under ledelse av general Jacques Massu, skulle styrken overta kontrollen over Alger. I prosessen iverksatte de et hardt regime, som blant annet inkluderte adgangskontroll til ulike soner i byen, omfattende rett til husransakelser og mulighet for å sette ‘uromomenter’ i husarrest.
Kampen om Alger
Få måneder senere starter det såkalte slaget om Alger. Den 26. januar 1957 plasserte kvinnelige FLN-medlemmer ut bomber på flere restauranter i byen. Terrorangrepene drepte fire og skadet et 50-talls mennesker. I etterkant blir også en tilfeldig nord-afrikaner drept i en hevnaksjon fra en pieds-noir.
Den 28. januar iverksatte FLN en generalstreik, og de fleste butikker drevet av nord-afrikanske algeriere lukket dørene. Arbeidere møtte ikke på jobb, og barn gikk ikke på skolen. General Massus mottiltak var brutale, og streiken ble avbrutt i løpet av få dager. Pansrede biler trakk stålskoddene av butikkene og tvang dem til å åpne. Arbeidere og skoleelever ble hentet av militæret og eskortert med makt tilbake til sine respektive arbeidsplasser og skoler.
Selv om de franske styrkene hadde et klart militært overtak, fortsatte FLN med terroraksjoner. Og siden svært mange menn nå ble stanset og kontrollert, utgjorde kvinner i stadig større grad de utøvende terroristene. I en religiøs, muslimsk befolkning var det lite fristende å krenke sivilbefolkningen med å visitere kvinner. Dette endret seg imidlertid med nok et dødelig angrep på to idrettsstadioner i byen. Den økte hyppigheten av ransakelser også av kvinner reduserte antallet terrorangrep, men økte på ingen måte de franske styrkenes popularitet hos sivilbefolkningen.
Harde tak
Et omfattende, fransk etterretningsnettverk hadde over tid etablert seg over hele hovedstaden, og alle nabolag hadde sine informatører. De levde svært farlig: å bli oppdaget av FLN var gjerne synonymt med å miste livet. Nettverket avdekket likevel en rekke bombefabrikker, og avslørte stadig nye terroristceller. FLN ble etter hvert drevet mer eller mindre ut av hovedstaden, og fortsatte i stedet kampen ute i distriktene.
Prisen for den algeriske lokalbefolkningen var imidlertid høy. Et stort antall algeriere ble tatt inn til forhør, og mange av dem bortført i nattens mulm og mørke. Kritikken mot de brutale avhørsteknikkene økte i takt med forsvinningene.
Internasjonalt fokus og kuppforsøk
Krigen mellom FLN og de franske myndighetene fikk også internasjonale ringvirkninger. Etter at en tunisisk landsby ble bombet i 1958, ble Algeriesaken løftet stadig høyere også på den internasjonale agendaen. Samme år var saken om Algeries selvstendighet behandlet av FNs generalforsamling. Kravet om selvstendighet ble avvist med knapp margin. Frankrikes statsminister Charles de Gaulle foreslo imidlertid å innlede fredsforhandlinger for å finne en løsning på konflikten.
Dette forslaget var lite populært hos den europeiske kolonistbefolkningen, der det etter hvert også ble dannet militante, væpnede grupper. Saken ble etter hvert så betent at det førte til fallet for Frankrikes fjerde republikk. Den 13. mai grep opprørerne makten i Alger og forlangte at general Massu skulle innsettes som leder av en provisorisk regjering. Generalen selv ble etter hvert en lederskikkelse i opprøret. Blant kravene var også at daværende statsminister Charles De Gaulle skulle innsettes som Frankrikes nye president. Han gikk med på kravet, mot at en ny grunnlov ble vedtatt som ga sterkere makt til presidentembetet. Med det så Frankrikes femte republikk også dagens lys. General Massu ble på sin side kalt hjem fra sin posisjon i Algerie, og avløst av general Jean Crépin.
Noen år senere, i 1961, forsøkte igjen noen av disse ytterliggående gruppene å begå statskupp mot de franske myndighetene. Kuppforsøket ble ledet av en gruppe pensjonerte generaler, som uten hell forsøkte å ta kontrollen over Alger. Etter det mislykkete kuppforsøket gikk noen av disse under jorden, og dannet terrornettverket Organisation de l’Armée Secrète (OAS).
Krigen tar slutt
Algeriekrigen var på alle måter det vi i dag ville kalt for en typisk asymmetrisk krig. Den franske militærmakten var utvilsomt den overlegne part, og drev gjentatte ganger FLN/ALN på retrett. På tross av sin langt sterkere posisjon ble det allikevel stadig vanskeligere for Frankrike å forsvare krigshandlingene.
Motstanden mot krigen vokste også internt hos egen befolkning, og i 1961 ble det foretatt en folkeavstemning om Algeries framtid. Resultatet viste et tydelig ønske om løsrivelse fra Frankrike. President De Gaulle iverksatte derfor forhandlinger. Den 18. mars 1962 ble det inngått en våpenhvile. Da Frankrike formelt så valgte å avstå sin suverenitet over landet, var Algeriekrigen over. Ikke alle var like fornøyde med fredsløsningen. OAS gjennomførte flere terrorangrep, i håp om at kamphandlingene skulle blusse opp igjen. Dette lyktes de imidlertid ikke med.
Konsekvenser og videre utvikling
Den algeriske frigjøringskrigen, som altså raste fra 1954 til 1962, ble en av de blodigste kolonikrigene på afrikansk jord. Tapstallene varierer, men det antas at over én million menneskeliv gikk tapt. I fransk politikk var Algerie-spørsmålet fullstendig dominerende gjennom store deler av etterkrigstiden, og førte til store endringer også i det franske politiske systemet.
Etter fredsavtalen ble inngått fikk franske borgere bosatt i Algerie lov til å ha dobbelt statsborgerskap i inntil tre år. Deretter måtte de velge ett av dem. Mange fransk-algeriere hadde vært i Algerie i generasjoner, men allikevel valgte nærmere én million å flytte tilbake til Frankrike etter krigen. Den jødiske minoriteten forlot i stor grad også landet, og det samme gjorde andre algeriere som hadde samarbeidet med franske myndigheter. Med utflyttingen ble Algerie tappet for både ressurser og kompetanse. Lærere, ingeniører og leger var typiske yrkesgrupper som sank i antall.
FLN ved makten
FLN fikk en nærmest enerådende stilling innen algerisk politikk etter krigen. Ved det første parlamentsvalget i september 1962 var FLN det eneste partiet som stilte, og det fikk 99,7% av stemmene. Overgangen til selvstendighet var imidlertid ikke enkel. Splittelsen var stor mellom de ulike fraksjonene av FLN, og det kom til flere interne sammenstøt. Algeriere som hadde støttet de franske myndighetene ble utsatt for hevnaksjoner. Mange tusen mennesker mistet livet i denne litt kaotiske situasjonen, og mange fryktet en full borgerkrig.
Et militærkupp ble gjennomført i 1965. FLN beholdt imidlertid sin stilling som det eneste tillate politiske partiet i Algerie. De ble sittende med den ubestridte makten i landet frem til slutten av den kalde krigen. Etter forsøk på oppmykning og demokratisering, ble imidlertid landet på ny kastet inn i nye borgerkrigslignende tilstander. Denne gangen sto frontene mellom FLN og radikale islamister. De sistnevnte gjorde det svært godt i de første forsøkene på frie valg i landet. FLN beholdt imidlertid kontrollen, og en sentral FLN-leder, Abdelaziz Bouteflika, satt som president i Algerie fra 1999 til 2019. I 2019 ble han omsider avløst som president, av Abdelmadjid Tebboune, også fra FLN.
Fransk fokus
I Frankrike har Algeriekrigen vært et ømt punkt helt siden løsrivelsen. Anklagene om utstrakt bruk av tortur og summariske henrettelser har vært mange. Allikevel var det først i 2018 at Frankrikes nåværende president Emmanuel Macron anerkjente og beklaget at kolonimakten tilrettela for bruk av tortur. Alle hans forgjengere har i større eller mindre grad fornektet omfanget av overgrepene. Frigivelsen av de lukkede arkivene følges nå med stor interesse, da man håper at dokumentene vil kaste mer lys over denne delen av historien.