Samfunnssikkerhet

Sikkerhetspolitikk har tradisjonelt omhandlet statssikkerhet, hvor det militære forsvaret har vært hovedaktøren. Det var først slutten på Den kalde krigen at begrepet «samfunnssikkerhet» ble utformet. Den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen, og særlig frafallet av en overhengende sovjetisk invasjonstrussel, førte til en utvidet forståelse av sikkerhetsbegrepet fra å ikke bare gjelde statssikkerheten. Ivaretagelse av innbyggernes trygghet og beskyttelse av sentrale samfunnsfunksjoner og kritisk infrastruktur fikk større betydning. Dermed ble samfunnssikkerhet lansert som et supplerende begrep til sikkerhetsbegrepet.

Samfunnssikkerheten må imidlertid stadig tilpasses et risikobilde i endring. Terrorangrepene i Regjeringskvartalet og på Utøya den 22. juli 2011 førte til en omfattende evaluering av beredskapen i Norge. 22. juli-kommisjonens rapport konkluderte med at det var store mangler både når det gjaldt beredskap og håndtering. Innsatsen til helsesektoren, og særlig traumebehandlingen fikk imidlertid mye skryt.

Overordnet mente kommisjonen at angrepet i regjeringskvartalet kunne vært forhindret gjennom sikringstiltak, i tillegg til at en raskere respons på angrepet på Utøya kunne ha spart menneskeliv. Det ble også rettet kritikk mot manglende etterspørsel etter Forsvarets kapasiteter i krisehåndteringen. Evalueringen førte til at mange tiltak ble innført for å øke beredskapen. Blant annet ble bistandsinstruksen, som omhandler prosedyren for Forsvarets støtte til politiet under krisesituasjon, forenklet. Dette for at det skal gå raskere å få godkjent militær bistand til politiet i nødstilfeller.

Samfunnssikkerhet

Samfunnets evne til å opprettholde viktige samfunnsfunksjoner og ivareta borgernes liv, helse og grunnleggende behov.

Statssuverenitet

Beskytte landets suverenitet, territorielle integritet og politiske handlefrihet fra angrep utenifra.

Beredskap

Planlagte og forberedte tiltak som gjør oss i stand til å håndtere uønskede hendelser slik at konsekvensene blir minst mulig.

Trussel

Aktørers (stat, gruppe, individ) kapasitet og motivasjon til å utføre tilsiktede, uønskede handlinger.

Krisehåndtering

Summen av tiltak som iverksettes når en krise har inntruffet for å begrense skadene og avslutte krisehendelsen.

Utilsiktede og tilsiktede hendelser

Mange ulike hendelser kan true samfunnssikkerheten. Det skilles derfor gjerne mellom utilsiktede og tilsiktede hendelser. Utilsiktede hendelser omfatter blant annet uhell, ulykker og naturhendelser, som for eksempel skred og flom. Tilsiktede hendelser forutsetter menneskelig vilje og motiv, og omfatter blant annet spionasje, sabotasje, cyberangrep, terrorhandlinger og annen kriminalitet.

Forebygging og håndtering

Forebygging er alle tiltak som gjøres for å redusere muligheten for at en uønsket hendelse inntreffer, eller som reduserer konsekvensene av en mulig hendelse. Forebygging er altså noe vi gjør i forkant av hendelser som kan oppstå. For eksempel tar vi på bilbelte og tilpasser farten etter kjøreforholdene for å hindre og minske konsekvensene ved en ulykke.

Uansett hvor gode tiltak vi har så kan vi ikke forutsi og forebygge alle uønskede hendelser. For å håndtere de hendelsene som oppstår på best mulig måte trenger vi gode beredskapssystemer. I Norge har vi fire grunnleggende prinsipper for beredskapsarbeidet; ansvar, likhet, nærhet og samvirke.

Ansvarsprinsippet sier at de som har ansvar for et fagområde i en normalsituasjon, også har ansvaret for håndtering av uønskede hendelser. Likhetsprinsippet betyr at den organisasjonen man opererer med under kriser i utgangspunktet skal være mest mulig lik den organisasjonen man har til daglig. Nærhetsprinsippet betyr at kriser organisatorisk skal håndteres på lavest mulig nivå. Samvirkeprinsippet som betyr at myndigheter, virksomheter eller etater har et selvstendig ansvar for å sikre et best mulig samvirke med relevante beredskapsaktører.

Aktører i samfunnssikkerheten

De operative ressursene håndterer hendelsene der de inntreffer, og utgjør selve spydspissen i samfunnssikkerhet. Nødetatene, herunder brann- og redningspersonell, polititjenestepersonell og ambulansepersonell, er først på ulykkesstedet og redder liv. De operative resursene inkluderer også personell i sykehus, Sivilforsvaret, Heimevernet, redningshelikoptertjenesten og frivillige organisasjoner som utfører redningsaksjoner og bistår mennesker i nød.

Samfunnssikkerheten er også avhengig av en rekke andre aktører og ressurser. Kommunene utformer risiko- og sårbarhetsanalyser, og har ansvar for helseberedskap, drift av brann og redningsvesenet. De skal også sørge for å samordne ressursene i krisesituasjon. Statsforvalteren (tidligere fylkesmannen) er bindeledd mellom stat og kommune, og har ansvar for samordning av samfunnssikkerheten i fylket. De har en koordineringsrolle under håndtering av kriser.

Direktoratene er statens faglige organer, ofte med ansvaret for viktige operative ressurser, slik som politi og helsevesenet. Departementer er ansvarlig for å tilrettelegg og være pådriver for samfunnssikkerhet innenfor egen sektor. Regjeringen har det øverste ansvaret for samfunnssikkerheten.

Både den skjerpede sikkerhetspolitiske situasjonen og den teknologiske utviklingen påvirker samfunnssikkerheten i stor grad. Mange av dagens sikkerhetstrusler, slik som cyberangrep og hybride trusler, er i gråsonen mellom stats- og samfunnssikkerhet. Dette gjør at skillet mellom samfunnssikkerhet og statssikkerhet ikke er absolutt, og på mange områder er det i ferd med å viskes ut.

Det økte spekteret av sikkerhetsutfordringer stiller enda større krav til forebygging og krisehåndtering, og ikke minst samarbeid mellom hele landets beredskapsaktører – sivile så vel som militære. Dette ble illustrert gjennom koronapandemien, hvor bredden av Norges totalforsvar ble tatt i bruk i praksis for å få ned smittetallene, hindre importsmitte og for å behandle smittede. Selv om Forsvarets hovedoppgave er å hevde norsk suverenitet og forsvare landet fra eksterne trusler, har også bistand til det sivile samfunn blitt en stadig viktigere del av Forsvarets virke.

Også klimaendringene vil kunne gi økt sikkerhetsrisiko i årene fremover. I en rapport fra Røde Kors kommer det frem at Norge må forvente flere episoder med kraftig nedbør, mulig økt sannsynlighet for tørke og skogbrann, i tillegg til større og hyppigere regnflommer. Rapporten konkluderer blant annet med at endringer i klimaet øker viktigheten av godt utarbeidet beredskapsplaner og at privatpersoner i større grad vil måtte ta forhåndsregler for å sikre hus og hjem.