Samfunnssikkerhet

Sikkerhetspolitikk har tradisjonelt omhandlet statssikkerhet, hvor det militære forsvaret har vært hovedaktøren. Det var først slutten på Den kalde krigen at begrepet «samfunnssikkerhet» ble utformet. Den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen, og særlig frafallet av en overhengende sovjetisk invasjonstrussel, førte til en utvidet forståelse av sikkerhetsbegrepet fra å ikke bare gjelde statssikkerheten. Ivaretagelse av innbyggernes trygghet og beskyttelse av sentrale samfunnsfunksjoner og kritisk infrastruktur fikk større betydning. Dermed ble samfunnssikkerhet lansert som et tilleggs begrep til sikkerhetsbegrepet.

Samfunnssikkerheten må imidlertid stadig tilpasses et risikobilde i endring. Terrorangrepene i Regjeringskvartalet og på Utøya den 22. juli 2011 førte til en omfattende evaluering av beredskapen i Norge. 22. juli-kommisjonens rapport konkluderte med at det var store mangler både når det gjaldt beredskap og håndtering. Innsatsen til helsesektoren, og særlig traumebehandlingen fikk imidlertid mye skryt.

Overordnet mente kommisjonen at angrepet i regjeringskvartalet kunne vært forhindret gjennom bedre sikkerhetstiltak, i tillegg til at en raskere respons på angrepet på Utøya kunne ha spart menneskeliv. Det ble også rettet kritikk mot manglende etterspørsel etter Forsvarets kapasiteter i krisehåndteringen. Evalueringen førte til at mange tiltak ble innført for å øke beredskapen. Blant annet ble bistandsinstruksen, som omhandler prosedyren for Forsvarets støtte til politiet under krisesituasjon, forenklet. Dette gjør at det skal gå raskere å få godkjent militær bistand til politiet i nødstilfeller.

Samfunnssikkerhet

Samfunnets evne til å opprettholde viktige samfunnsfunksjoner og ivareta borgernes liv, helse og grunnleggende behov.

Statssuverenitet

Beskytte landets suverenitet, territorielle integritet og politiske handlefrihet fra angrep utenifra.

Beredskap

Planlagte og forberedte tiltak som gjør oss i stand til å håndtere uønskede hendelser slik at konsekvensene blir minst mulig.

Trussel

Aktørers (stat, gruppe, individ) kapasitet og motivasjon til å utføre tilsiktede, uønskede handlinger.

Krisehåndtering

Summen av tiltak som iverksettes når en krise har inntruffet for å begrense skadene og avslutte krisehendelsen.

Utilsiktede og tilsiktede hendelser

Mange ulike hendelser kan true samfunnssikkerheten. Det skilles derfor gjerne mellom utilsiktede og tilsiktede hendelser. Utilsiktede hendelser omfatter blant annet uhell, ulykker og naturhendelser, som for eksempel skred og flom. Tilsiktede hendelser forutsetter menneskelig vilje og motiv, og omfatter blant annet spionasje, sabotasje, cyberangrep, terrorhandlinger og annen kriminalitet.

Forebygging og håndtering

Forebygging er alle tiltak som gjøres for å redusere muligheten for at en uønsket hendelse inntreffer, eller som reduserer konsekvensene av en mulig hendelse. Forebygging er altså noe vi gjør i forkant av hendelser som kan oppstå. For eksempel tar vi på bilbelte og tilpasser farten etter kjøreforholdene for å forhindre og minske konsekvensene ved en ulykke.

Uansett hvor gode tiltak vi har så kan vi ikke forutsi og forebygge alle uønskede hendelser. For å håndtere de hendelsene som oppstår på best mulig måte trenger vi gode beredskapssystemer. I Norge har vi fire grunnleggende prinsipper for beredskapsarbeidet; ansvar, likhet, nærhet og samvirke.

Ansvarsprinsippet sier at de som har ansvar for et fagområde i en normalsituasjon, også har ansvaret for håndtering av uønskede hendelser. Likhetsprinsippet betyr at den organisasjonen man opererer med under kriser i utgangspunktet skal være mest mulig lik den organisasjonen man har til daglig. Det vil si at de som tar beslutninger til vanlig også skal gjøre det i en krisesituasjon. Nærhetsprinsippet betyr at kriser organisatorisk skal håndteres på lavest mulig nivå. For eksempel skal kommunen der hendelsen inntraff håndtere krisen hvis det er mulighet for det. Samvirkeprinsippet som betyr at myndigheter, virksomheter eller etater har et selvstendig ansvar for å sikre et best mulig samvirke med relevante beredskapsaktører. Alle aktørene har selv ansvar for å etablere gode planer og rutiner for når krisen inntreffer.

Aktører i samfunnssikkerheten

De operative ressursene håndterer hendelsene der de skjer, og utgjør frontlinjen i arbeidet med samfunnssikkerhet. Nødetatene, herunder brann- og redningspersonell, polititjenestepersonell og ambulansepersonell, er først på ulykkesstedet og redder liv. De operative resursene inkluderer også personell i sykehus, Sivilforsvaret, Heimevernet, redningshelikoptertjenesten og frivillige organisasjoner som utfører redningsaksjoner og bistår mennesker i nød.

Samfunnssikkerheten er også avhengig av en rekke andre aktører og ressurser. Kommunene utformer risiko- og sårbarhetsanalyser, og har ansvar for helseberedskap, drift av brann og redningsvesenet. De skal også sørge for å samordne ressursene i krisesituasjon. Statsforvalteren (tidligere fylkesmannen) er bindeledd mellom stat og kommune, og har ansvar for samordning av samfunnssikkerheten i fylket. Deres jobb er å koordinere de forskjellige aktørene og etatene under håndtering av kriser.

Direktoratene er statens faglige organer, ofte med ansvaret for viktige operative ressurser, som politiet og helsevesenet. Departementer er ansvarlig for å tilrettelegge og være pådriver for samfunnssikkerhet innenfor egen sektor. Regjeringen har det øverste ansvaret for samfunnssikkerheten.

Både den skjerpede sikkerhetspolitiske situasjonen og den teknologiske utviklingen påvirker samfunnssikkerheten i stor grad. Mange av dagens sikkerhetstrusler, slik som cyberangrep og hybride trusler, er i gråsonen mellom stats- og samfunnssikkerhet. Dette gjør at skillet mellom samfunnssikkerhet og statssikkerhet ikke er absolutt, og på mange områder er det i ferd med å viskes ut.

Det økte spekteret av sikkerhetsutfordringer stiller enda større krav til forebygging og krisehåndtering, og ikke minst samarbeid mellom hele landets beredskapsaktører – sivile så vel som militære. Dette ble illustrert gjennom koronapandemien, hvor bredden av Norges totalforsvar ble tatt i bruk i praksis for å få ned smittetallene, hindre importsmitte og for å behandle smittede. Selv om Forsvarets hovedoppgave er å hevde norsk suverenitet og forsvare landet fra eksterne trusler, har også bistand til det sivile samfunn blitt en stadig viktigere del av Forsvarets virke.

Også klimaendringene vil kunne gi økt sikkerhetsrisiko i årene fremover. I en rapport fra Røde Kors kommer det frem at Norge må forvente flere episoder med kraftig nedbør, mulig økt sannsynlighet for tørke og skogbrann, i tillegg til større og hyppigere regnflommer. Rapporten konkluderer blant annet med at endringer i klimaet øker viktigheten av godt utarbeidet beredskapsplaner og at privatpersoner i større grad vil måtte ta forhåndsregler for å sikre hus og hjem.

Et viktig aspekt med samfunnssikkerhet er også vår egen innsats som innbyggere. Egenberedskapsrådene har blitt skjerpet til at vi skal kunne klare oss selv i 7 dager, slik at myndighetene kan fokusere på å hjelpe de som ikke kan hjelpe seg selv og håndtere krisen. De nye rådene reflekterer den usikre situasjonen i verden, med større trusler som villet sabotasje men også en økende fare for utilsiktede hendelser som ekstremvær som kan ramme Norge.

Med en mer usikker sikkerhetssituasjon internasjonalt satser også staten mer på samfunnssikkerheten. Norges første sikkerhetsstrategi fra 2025 fokuserer blant annet på hvor viktig det er å styrke samfunnssikkerheten sammen med det militære forsvaret. Et uttalt mål er å styrke samfunnets motstandsdyktighet ved å redusere våre sårbarheter og styrke evnen til å håndtere alvorlige hendelser.

NATOs nye 5 prosentmål sikter også på at 1,5 prosent av BNP også skal brukes på å sikre kritisk infrastruktur, forsvare digital infrastruktur, sikre sivil beredskap og motstandsdyktighet, drive innovasjon og styrke den forsvarsindustrielle basen. Disse pengene skal ikke gå direkte til å styrke det militære forsvaret, men skal styrke samfunnssikkerheten i NATO landene. I en krigssituasjon er det kritisk at viktig strategisk infrastruktur som jernbane og kommunikasjonsnettverk fungerer godt og kan bistå i militær strategi for å sikre Norge og dets allierte.