Med jevne mellomrom legges det fram nye langtidsplaner for Forsvaret. Dette er viktige styringsdokument for hva slags forsvar vi til enhver tid skal ha i Norge.
Forsvarspolitikk er en krevende øvelse. På den ene siden må man ha høy beredskap og evne til å takle det som måtte oppstå av hendelser og utfordringer for norsk sikkerhet. På den annen side må man også ha evne til å tenke langsiktig, og planlegge for det som er sannsynlige behov og utfordringer i årene som kommer. Det må investeres i riktig utstyr, og forsvarsmateriell er sjelden hyllevarer. Ofte er det lange prosesser for å velge riktig materiell, bestille det og ikke minst få det produsert og levert. Underveis må også personell trenes og videreutdannes, slik av det nye materiellet kan bli operativt. Personell er heller ingen utømmelig ressurs, og ofte må det langsiktige investeringer til for å rekruttere, utdanne og beholde de folkene man har behov for i Forsvaret. Budsjettet setter rammer for hvor mye man har å rutte med, og det er ofte harde prioriteringer som må til.
Arbeidet med Langtidsplanen
Det vi kaller for Langtidsplanen, eller LTP, er et dokument som gir retningslinjene for forsvarssektoren for fire år av gangen. Ofte starter prosessen med at Forsvarssjefen setter ned et utvalg som arbeider fram et forslag ut fra hva de anser som Forsvarets behov, sett i forhold til de sikkerhetspolitiske omgivelsene. Dette militærfaglige rådet overleveres regjeringen.
Regjeringen ved Forsvarsministeren i spissen tar med seg anbefalingene videre i sitt arbeid med proposisjonen, altså forslaget som regjeringen legger fram for Stortinget. Ofte blir dette dokumentet litt annerledes enn anbefalingene fra Forsvarssjefen, siden regjeringen her også må veie det opp mot hvor mye penger man er villig til å bruke på forsvarssektoren, sett opp mot andre kostnader. Når Stortinget får proposisjonen, behandles den i Utenriks- og Forsvarskomiteen.
Komiteen diskuterer og gjennomfører høringer, før den kommer med sin innstilling. Også i denne sluttfasen kan det komme endringer og justeringer i planen, ettersom de ulike partiene forhandler seg fram til det endelige resultatet. Til slutt vedtas langtidsplanen av Stortinget. Når langtidsplanen først er vedtatt, er den blitt det viktigste styringsdokumentet for Forsvaret, fram til neste langtidsplan blir vedtatt.
Dagens langtidsplan
Den gjeldende langtidsplanen, prop. 14 S (2020-2021) med navnet «Evne til forsvar – vilje til beredskap», ble vedtatt av Stortinget den 1. desember 2020. Da hadde den vært gjennom den prosessen som er beskrevet ovenfor, med Forsvarssjefens militærfaglige råd som utgangspunkt. I Stortinget ble debatten livlig. Regjeringens opprinnelige forslag skilte seg nemlig noe fra de rådene som ble gitt av Forsvarssjefen. Enkelte bemerket at for mange av kostnadene ved de planlagte investeringene ble skjøvet for langt fram i tid, og det var også ulike syn på noen av prioriteringene. Stortinget besluttet at de ønsket å styrke planen på enkelte punkter. Blant annet var det bred enighet på Stortinget om behovet for mer personell i Forsvaret, og behovet for nye helikoptre og en skvadron på Bardufoss for å støtte Hæren.
Den nye langtidsplanen som ble vedtatt, tar for seg perioden 2021 – 2024. Den har som målsetting å øke Forsvarets beredskap, reaksjonsevne og utholdenhet. Det er også lagt planer for å bygge ut forsvarsstrukturen med nye kapasiteter og å oppgradere en del av det som allerede er på plass.
Sikkerhetspolitiske omgivelser
Hvilke prioriteringer man velger å gjøre, henger selvfølgelig sammen med trusselbildet og hvordan situasjonen er i våre sikkerhetspolitiske omgivelser. I langtidsplanen slås det fast at «Norges sikkerhetspolitiske omgivelser er i betydelig endring. Norge og allierte står overfor et mer alvorlig trusselbilde enn ved utarbeidelsen av forrige langtidsplan i 2016. Mer ustabilitet og ulike former for konflikt kan ikke utelukkes i vår del av verden de kommende årene.».
De sikkerhetspolitiske omgivelsene er sentrale rammebetingelser for utviklingen av det nasjonale Forsvaret. Nå er det mer usikkerhet også i våre nærområder. Endringene skjer raskere rundt oss. Derfor legger langtidsplanen blant annet vekt på å styrke forsvaret i nord, gjennom økt tilstedeværelse og beredskap. Nordområdene er Norges viktigste strategiske ansvarsområde.
Hovedprioriteringer
I denne langtidsplanen er det lagt opp til en del konkrete tiltak. Brigade Nord skal styrkes med etablering av fire mekaniserte bataljoner, og Hæren skal få nye stridsvogner. GSV/Grensevakten i Finnmark skal styrkes, og man skal bygge opp Porsanger bataljon som en del av Finnmark landforsvar.
Luftvernsystemet NASAMS skal oppgraderes med nye sensorer og nye missiler. På lengre sikt ønsker man også å anskaffe langtrekkende luftvern til beskyttelse mot kryssermissiler. Luftforsvaret er også «materiellvinneren» i denne langtidsplanen. Anskaffelsene av F-35 kampfly fortsetter. Etter planen skal det komme seks fly i året, fram til man er fullt operativ i 2025. Anskaffelsen av P-8 maritime patruljefly fortsetter også. Norge skal ha fem slike fly, som skal være på plass innen 2023.
På sjøsiden er det store prosjektet nye ubåter. Dagens seks ubåter i Ula-klassen skal erstattes av fire nye ubåter. Norge samarbeider med Tyskland i dette prosjektet, som skal ha to ubåter av samme type. Det beregnes at utskiftningen vil skje mot slutten av 2020-tallet. I mellomtiden må de gamle ubåtene levetidsforlenges. I løpet av 2022 vil det også tas beslutninger om fartøysstrukturen for Sjøforsvaret. Det er ikke lagt opp til å erstatte fregatten som gikk tapt i 2018.
Samarbeidet med allierte, særlig innen NATO, er viktig. Vertslandsstøtten skal videreutvikles for å understøtte alliert mottak. Den fremskutte basen for NATOs kampflyberedskap på Evenes er under bygging. Andre infrastrukturprosjekter er også godt i gang.
Totalforsvaret
Totalforsvaret har helt siden Den andre verdenskrig vært en sentral del av norsk forsvarspolitikk. Ved framleggelsen av Forsvarets langtidsplan høsten 2020 valgte man å legge den fram sammen med Samfunnssikkerhetsmeldingen: «Samfunnssikkerhet i en usikker verden». Meldingen fokuserte særlig på forebygging av uønskede hendelser, og presenterte viktige tiltak som arbeidet med implementering av ny sikkerhetslov, etablering av lov om digital sikkerhet, og etableringen av Nasjonalt cybersikkerhetssenter. Både forsvarsminister og justisminister var til stede ved lanseringen.
Finansiering og framtid
Selv om langtidsplanen for Forsvaret er vedtatt, vil det alltid være et moment av usikkerhet om finansieringen. Det er det til enhver tid sittende Storting som hvert år vedtar statsbudsjettet. På 90-tallet var det ikke uvanlig at de vedtatte planene ikke ble fullt opp med tilstrekkelige bevilgninger. Redusert kjøpekraft gjorde at man stadig kuttet i den vedtatte strukturen. Det er imidlertid blitt et større fokus på dette de siste årene. Mange av materiellanskaffelsene innebærer årelange forpliktelser, både innen utvikling og produksjon, som det må tas hensyn til. Det er i alles interesse å forsøke å skaffe en solid, tverrpolitisk forankring for de vedtatte langtidsplanene.
Selv om langtidsplanen vedtas for fire år av gangen, må man også se lenger fram i tid. Mange av prosjektene strekker seg over flere stortingsperioder, og den sikkerhetspolitiske utviklingen kan gjøre at nye behov oppstår. Det vil derfor ikke gå så lang tid før forberedelsene til neste langtidsplan startes, og nye arbeidsgrupper igangsettes.