Nordisk forsvarssamarbeid er blitt en integrert og viktig del av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Som småstater, står de nordiske landene sterkere samlet dersom en krise skulle inntreffe.
Selv om NATO er bærebjelken i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, anses det nordiske samarbeidet også som svært viktig. Det er ikke så rart. De nordiske landene deler både størrelse, grenser og historie, i tillegg til felles verdier, kultur og sosioøkonomiske modeller.
Ideen om nordisk samarbeid
Erfaringene fra Den andre verdenskrig førte til konkrete diskusjoner om et nøytralt, skandinavisk forsvarsforbund – en idé fremmet av Sverige. Krigen hadde imidlertid satt dype spor i både Norge og Danmark, som begge hadde vært under okkupasjon. Frykten var at en nøytral skandinavisk pakt ikke ville ha en tilstrekkelig avskrekkende effekt.
Resultatet ble i stedet at Norge og Danmark gikk inn i den atlantiske forsvarsalliansen NATO i 1949. Her var de under vingene til stormaktene USA og Storbritannia. Island sluttet seg også til NATO, mens Sverige videreførte nøytraliteten som hadde holdt dem utenfor de store verdenskrigene.
Finland fortsatte også i nøytralitetssporet, dog med en sterk tilknytning til sin mektige nabo i øst, Sovjetunionen. Selv om denne tilknytningen ble presset fram av Sovjetunionen, ble den også fra finsk side ansett som nødvendig for å sikre tillit mellom Helsinki og Moskva, og dermed Finlands uavhengighet.
Ideen om nordisk samarbeid har imidlertid ikke gått av moten. Og selv om landene til tider har hatt ulik alliansepolitikk, har de nordiske landene knyttet seg stadig tettere sammen. Dette skjer på mange ulike nivåer: både regionalt, bilateralt, og innenfor rammene av FN, NATO, OSSE og EU.
Den spede begynnelsen
Under Den kalde krigen fant nordisk samarbeid primært sted gjennom FN-operasjoner. Muligheten for nordisk samarbeid ville ellers vært vanskelig, ettersom Den kalde krigens splittende effekt la sterke føringer på militært samarbeid. Dette gjaldt særlig for Finland som var knyttet til Sovjetunionen gjennom Vennskaps-, samarbeids-, og bistandsavtalen (VSB-avtalen).
Gjennom FN, kunne imidlertid de nordiske landene samarbeide om blant annet felles militær utdanning, styrkebidrag og forsvarspolitisk tilnærming. I 1963 ble den fellesnordiske innsatsen i FN formalisert gjennom opprettelsen av Den nordiske samarbeidsgruppen om militære FN-spørsmål. Dette ble en viktig arena for praktisk militært samarbeid.
Slutten på Den kalde krigen førte til drastiske endringer for det nordiske partnerskapet, og samarbeidet skjøt følgelig fart. Den viktigste utviklingen var oppløsningen av Sovjetunionen og opphevelsen av VSB-avtalen. Dette gjorde det lettere for Finland å vende blikket vestover.
Både Sverige og Finland ble medlem av EU i 1995, noe Danmark hadde vært siden 1973. Sverige og Finland ble også mer offisielt tilknyttet NATO gjennom ordningen Partnerskap for fred (PfP). Siden da har begge landene deltatt i en rekke NATO-ledete internasjonale operasjoner. Norge og Island ble samtidig nærere knyttet til EU gjennom EØS-avtalen og Schengen-samarbeidet.
Forsvarssamarbeidet mellom de nordiske landene ble utvidet på 1990-tallet. Den nordiske samarbeidsgruppen i FN ble omformet til et bredere samarbeid om deltagelse i internasjonale militæroperasjoner. Denne ble kalt NORDCAPS. Det ble også etablert et felles system for utvikling og anskaffelse av militært materiell, kalt NORDAC. Det var imidlertid først utpå 2000-tallet at ambisjonsnivået for det nordiske samarbeidet ble hevet.
Utvidet nordisk samarbeid
Stoltenberg-rapporten fra 2009 har vært en viktig drivkraft i det nordiske forsvarssamarbeidet det siste tiåret. Den tidligere utenriksministeren og forsvarsministeren Thorvald Stoltenberg foreslo å ytterligere formalisere og konkretisere det nordiske samarbeidet. Samme år som rapporten ble framlagt, ble også NORDEFCO – Nordic Defence Cooperation – etablert. Den erstattet flere tidligere samarbeidsstrukturer, inkludert NORDAC og NORDCAPS.
NORDEFCO har blitt en sentral politisk og praktisk ramme for forsvarssamarbeid i Norden. En viktig årsak for samarbeidet er at kostnadene knyttet til å opprettholde et moderne forsvar har blitt ekstremt store for småstater som de nordiske. Derfor lønner det seg å samarbeide. Gjennom NORDEFCO-samarbeid innen blant annet logistikk, utdanning, øvelser og internasjonal innsats har de nordiske landene funnet kostnadseffektive løsninger.
I de internasjonale operasjonene i Afghanistan og Mali har for eksempel de nordiske landene samarbeidet om logistikk og transport. I tillegg deltar de nordiske landene på hverandres øvelser. For eksempel sendte Norge nesten hele hæren til Sverige for å delta på øvelse i 2019. Dette samarbeidet er med på å øke den totale stridsevnen i Norden.
To år etter Stoltenberg-rapporten ble fremlagt, undertegnet de nordiske utenriksministrene en solidaritetserklæring. Denne erklærte at de nordiske landene skal bistå hverandre med relevante midler om de blir forespurt. Dette gjelder dersom et av landene blir rammet av natur- eller menneskeskapte katastrofer, inkludert digitale angrep og terrorangrep.
En endret verden: Krym-krisen
Russlands annektering av den ukrainske halvøya Krym i 2014, etterfulgt av den militære intervensjonen i Øst-Ukraina, fikk store ringvirkninger for internasjonal politikk, inkludert den nordiske. Annekteringen førte til at spenningsnivået i Europa økte, og den fredelige unntaksperioden som hadde fulgt slutten på Den kalde krigen var definitivt over.
Samtidig med dette bygget Russland opp sitt militære nærvær i det nordiske nabolaget, blant annet på Kolahalvøya, i Arktis og i Østersjøen. I Østersjøen økte Russlands militæraktivitet betraktelig, blant annet med simulerte flyangrep på svenske militærbaser. Inntrykket av at Russland var blitt mer aggressivt og selvhevdende, skapte et umiddelbart behov for å øke forsvarsfokuset i Norden.
Særlig blant de ikke-allierte nordiske landene Sverige og Finland så man etter 2014 en tydelig dreining vestover. Samarbeidet med NATO økte. Blant annet underskrev begge landene i september 2014 en Host Nation Support Agreement med NATO. Denne avtalen gjorde det mulig for NATO å tilby assistanse og ressurser i krisesituasjoner, eller i forbindelse med samarbeid og trening. Både Sverige og Finland deltok også på NATO-øvelsen Trident Juncture som fant sted i Norge i 2018.
Krym-krisen endret også mye av insentivet for nordisk samarbeid. Tidligere var samarbeidet primært begrunnet i økonomisk hensyn, men etter 2014 har nordisk samarbeid i større grad blitt begrunnet ut ifra et sikkerhetspolitisk perspektiv. I etterkant av Trident Juncture i 2018, sluttet de nordiske forsvarsministrene seg til en felles visjon og handlingsplan for NORDEFCO.
Visjonen slo fast at selv om landene den gang hadde ulike tilknytninger til internasjonale organisasjoner, så hadde de i stor grad sammenfallende sikkerhetsinteresser. Ministrene vedtok derfor at landene skulle samarbeide ved å styrke sine respektive forsvar og deres evne til å samvirke i fred, krise og konflikt.
Samarbeidet i dag
Russlands fullskala invasjon av Ukraina i 2022 har satt nordisk sikkerhets- og forsvarspolitikk høyt på agendaen. Det er ikke utenkelig at en sikkerhetspolitisk krise i Norden vil ramme alle de nordiske landene. Dette gjør det nordiske forsvarssamarbeidet viktig.
Norge var blant annet vertskap for nordisk forsvarsministermøte i 2022, der videreutvikling av nordisk samarbeid stod på agendaen. I forbindelse med møtet undertegnet Finland, Sverige og Norge en oppdatert samarbeidsavtale om Nordkalotten.
Finland og Sverige har søkt NATO-medlemskap, og Finland er allerede blitt medlem. Dette gjør at alle landene i Norden nå også snart er medlem i NATO, og Norge vil ikke lenger vil stå alene om tittelen «NATO i nord». Dette vil skape nye muligheter for enda tettere samarbeid. Samtidig vil det bli en diskusjon om hva dette betyr for allerede eksisterende samarbeid som har foregått utenfor NATO-rammen.
Nordkalotten er en fellesbetegnelse på de nordligste delene av Finland, Sverige og Norge. Disse områdene ligger nord for polarsirkelen, og utgjør til sammen ca. 30% av landenes totalareal.
Hyppig møtevirksomhet mellom de nordiske landene preget siste halvdel av 2022. Sommeren så Norge lede en større luftforsvarsøvelse med NATO-allierte og, for aller første gang, Sverige og Finland. I august etablerte Norge, Sverige, Finland og Danmark et konkret rammeverk for å kunne inngå bindende samarbeid om forsvarsmateriell og forsyningssikkerhet på tvers av landene.
For 2023 har Arctic Challenge Exercise stått på agendaen. Og for 2024 blir en utvidet Cold Response, kalt Nordic Response, planlagt.
Følgelig er nordisk forsvarssamarbeid en trend som trolig ikke vil gå av moten. For småstater i en mer usikker og urolig verden, er allianser og samarbeid viktige forutsetninger for trygghet. Det nordiske forsvarssamarbeidet vil antakelig fortsette å utvikle seg for å finne nye og effektive løsninger på de felles utfordringene som Norden står overfor i framtiden.