Nordisk forsvarssamarbeid

Nordisk forsvarssamarbeid er blitt en integrert og viktig del av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Som småstater, står de nordiske landene sterkere samlet dersom en krise skulle inntreffe.

Tre jagerfly i formasjon over havet med snøkledde fjell i bakgrunnen.
Norske, svenske og finske jagerfly under øvelsen Iceland Air Meet i 2014. Foto: Försvarsmakten.

Selv om NATO er bærebjelken i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, anses det nordiske samarbeidet også som svært viktig. Det er ikke så rart. De nordiske landene deler både størrelse, grenser og historie, i tillegg til felles verdier, kultur og sosioøkonomiske modeller.

Erfaringene fra Den andre verdenskrig førte til konkrete diskusjoner om et nøytralt, skandinavisk forsvarsforbund – en idé fremmet av Sverige. Krigen hadde imidlertid satt dype spor i både Norge og Danmark, som begge hadde vært under okkupasjon. Frykten var at en nøytral skandinavisk pakt ikke ville ha en tilstrekkelig avskrekkende effekt.

Resultatet ble i stedet at Norge og Danmark gikk inn i den atlantiske forsvarsalliansen NATO i 1949. Her var de under vingene til stormaktene USA og Storbritannia. Island sluttet seg også til NATO, mens Sverige videreførte nøytraliteten som hadde holdt dem utenfor de store verdenskrigene.

Finland fortsatte også i nøytralitetssporet, dog med en sterk tilknytning til sin mektige nabo i øst, Sovjetunionen. Selv om denne tilknytningen ble presset fram av Sovjetunionen, ble den også fra finsk side ansett som nødvendig for å sikre tillit mellom Helsinki og Moskva, og dermed Finlands uavhengighet.

Ideen om nordisk samarbeid har imidlertid ikke gått av moten. Selv om landene har ulik alliansepolitikk, har de nordiske landene knyttet seg stadig tettere sammen. Dette skjer på mange ulike nivåer: både regionalt, bilateralt, og innenfor rammene av FN, NATO, OSSE og EU.

Den spede begynnelsen

Svart-hvitt bilde av en mann som underskriver et dokument
Forslaget en om en skandinavisk forsvarspakt ble avvist i Norge, som i stedet ble medlem av NATO den 4. april 1949. Foto: NATO.

Under Den kalde krigen fant nordisk samarbeid primært sted gjennom FN-operasjoner. Muligheten for nordisk samarbeid ville ellers vært vanskelig, ettersom Den kalde krigens splittende effekt la sterke føringer på militært samarbeid. Dette gjaldt særlig for Finland som var knyttet til Sovjetunionen gjennom Vennskaps-, samarbeids-, og bistandsavtalen (VSB-avtalen).

Gjennom FN, kunne imidlertid de nordiske landene samarbeide om blant annet felles militær utdanning, styrkebidrag og forsvarspolitisk tilnærming. I 1963 ble den fellesnordiske innsatsen i FN formalisert gjennom opprettelsen av Den nordiske samarbeidsgruppen om militære FN-spørsmål. Dette ble en viktig arena for praktisk militært samarbeid.

Slutten på Den kalde krigen førte til drastiske endringer for det nordiske partnerskapet, og samarbeidet skjøt følgelig fart. Den viktigste utviklingen var oppløsningen av Sovjetunionen og opphevelsen av VSB-avtalen. Dette gjorde det lettere for Finland å vende blikket vestover.

Både Sverige og Finland ble medlem av EU i 1995, noe Danmark hadde vært siden 1973. Sverige og Finland ble også mer offisielt tilknyttet NATO gjennom ordningen Partnerskap for fred (PfP). Siden da har begge landene deltatt i en rekke NATO-ledete internasjonale operasjoner. Norge og Island ble samtidig nærere knyttet til EU gjennom EØS-avtalen og Schengen-samarbeidet.

Forsvarssamarbeidet mellom de nordiske landene ble utvidet på 1990-tallet. Den nordiske samarbeidsgruppen i FN ble omformet til et bredere samarbeid om deltagelse i internasjonale militæroperasjoner. Denne ble kalt NORDCAPS. Det ble også etablert et felles system for utvikling og anskaffelse av militært materiell, kalt NORDAC. Det var imidlertid først utpå 2000-tallet at ambisjonsnivået for det nordiske samarbeidet ble hevet.

Utvidet nordisk samarbeid

Stoltenberg-rapporten fra 2009 har vært en viktig drivkraft i det nordiske forsvarssamarbeidet det siste tiåret. Den tidligere utenriksministeren og forsvarsministeren Thorvald Stoltenberg foreslo å ytterligere formalisere og konkretisere det nordiske samarbeidet. Samme år som rapporten ble framlagt, ble også NORDEFCO – Nordic Defence Cooperation – etablert. Den erstattet flere tidligere samarbeidsstrukturer, inkludert NORDAC og NORDCAPS.

To menn kledd i uniform sitter ved et bord der blant annet det norske flagg står plassert.
Daværende forsvarssjefer i Finland og Norge, Ari Puheloinen og forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen, under et møte i Nordisk Forsvarssamarbeid, NORDEFCO i 2014. Foto: Torgeir Haugaard/Forsvaret.

NORDEFCO har blitt en sentral politisk og praktisk ramme for forsvarssamarbeid i Norden. En viktig årsak for samarbeidet var at kostnadene knyttet til å opprettholde et moderne forsvar har blitt ekstremt store for småstater som de nordiske. Derfor lønner det seg å samarbeide. Gjennom NORDEFCO-samarbeid innen blant annet logistikk, utdanning, øvelser og internasjonal innsats har de nordiske landene funnet kostnadseffektive løsninger.

I de internasjonale operasjonene i Afghanistan og Mali har for eksempel de nordiske landene samarbeidet om logistikk og transport. I tillegg deltar de nordiske landene på hverandres øvelser. For eksempel sendte Norge nesten hele hæren til Sverige for å delta på øvelse i 2019. Dette samarbeidet er med på å øke den totale stridsevnen i Norden.

To år etter Stoltenberg-rapporten ble fremlagt, undertegnet de nordiske utenriksministrene en solidaritetserklæring. Denne erklærte at de nordiske landene skal bistå hverandre med relevante midler om de blir forespurt. Dette gjelder dersom et av landene blir rammet av natur- eller menneskeskapte katastrofer, inkludert digitale angrep og terrorangrep.

En endret verden: Krim-krisen

Russlands annektering av den ukrainske halvøya Krim i 2014, samt den militære intervensjonen i Øst-Ukraina, fikk store ringvirkninger for internasjonal politikk, inkludert den nordiske. Annekteringen førte til at spenningsnivået i Europa økte, og den fredelige unntaksperioden som hadde fulgt slutten på Den kalde krigen var definitivt over.

Samtidig har Russland bygget opp sitt militære nærvær i det nordiske nabolaget, blant annet på Kolahalvøya, i Arktis og i Østersjøen. I Østersjøen har Russlands militæraktivitet økt betraktelig, blant annet med simulerte flyangrep på svenske militærbaser. Inntrykket av at Russland var blitt mer aggressivt og selvhevdende, skapte et umiddelbart behov for å øke forsvarsfokuset i Norden.

Panserbogn med norsk flagg i snødekt landskap.
Ingeniørpanservogn tilhørende Brigade Nord, på vinterøvelsen Northern Wind 19 i Sverige. Foto: Ole-Sverre Haugli/Forsvaret.

Særlig blant de ikke-allierte nordiske landene Sverige og Finland har man etter 2014 sett en tydelig dreining vestover. Samarbeidet med NATO har økt. Blant annet underskrev begge landene allerede i september 2014 Host Nation Support Agreement med NATO. Denne avtalen gjør det mulig for NATO å tilby assistanse og ressurser i krisesituasjoner, eller i forbindelse med samarbeid og trening. Både Sverige og Finland deltok også på NATO-øvelsen Trident Juncture som fant sted i Norge i 2018.

Krim-krisen har også endret mye av insentivet for nordisk samarbeid. Tidligere var samarbeidet primært begrunnet i økonomisk hensyn, mens etter 2014 har nordisk samarbeid i større grad blitt begrunnet ut ifra et sikkerhetspolitisk perspektiv. I etterkant av Trident Juncture i 2018, sluttet de nordiske forsvarsministrene seg til en felles visjon og handlingsplan for NORDEFCO.

Visjonen slår fast at selv om landene har ulike tilknytninger til internasjonale organisasjoner, så har de i stor grad sammenfallende sikkerhetsinteresser. Ministrene vedtok derfor at landene skal samarbeide ved å styrke sine respektive forsvar og deres evne til å samvirke i fred, krise og konflikt.

Samarbeidet i dag

Det er ikke utenkelig at en sikkerhetspolitisk krise i Norden vil ramme alle de nordiske landene. Dette gjør det nordiske forsvarssamarbeidet viktig. I dag finner samarbeidet sted på mange ulike områder. På det politiske planet er det NORDEFCO som er det primære samarbeidsforumet. Med utgangspunkt i denne strukturen har de nordiske landene økt samarbeidet.

For eksempel ble en intensjonsavtal som følger opp NORDEFCOs visjon fra 2018 underskrevet av Norge, Sverige og Finland i september 2020. I intensjonsavtalen vedtok de tre landene å styrke sitt militære operative forsvarssamarbeid, særlig i områder av felles interesse. Dette gjelder blant annet Nordområdene. Målet med avtalen er å koordinere militære operasjonsplaner i «krise og konflikt». Det ble også inngått en avtale om forsyningssikkerhet mellom de tre landene i krisesituasjoner i juni 2020.

Som de eneste militært ikke-allierte nordiske statene Sverige og Finland, har inngått et tett forsvarssamarbeid. Landene har blant annet forpliktet seg til å forsvare hverandres territorium dersom det blir krenket

Nordisk forsvarssamarbeid er en trend som trolig ikke vil gå av moten. For småstater i en mer usikker og urolig verden, er allianser og samarbeid viktige forutsetninger for trygghet. Det nordiske forsvarssamarbeidet vil antakelig fortsette å utvikle seg for å finne nye og effektive løsninger på de felles utfordringene som Norden står overfor i framtiden.

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.