Undervisningsopplegg: Stormakter

En stormakt kan betegnes som «en stat som i kraft av sin størrelse og økonomi spiller en avgjørende rolle og har stor innflytelse på internasjonal politikk».

En stormakt er derfor en stat som regnes som sterk på grunn av forhold som størrelse, befolkning, økonomi, ressursrikdom eller militære kapasiteter.

Hvilke stater som regnes som stormakter er på ingen måte skrevet i stein. Imperier har falt og nye har kommet til, for eksempel Romerriket og Det osmanske riket. Opp igjennom historien har hvem som regnes som stormakter derfor endret seg mange ganger.

Bare i løpet av 1900-tallet fikk man store endringer. På starten av 1900-tallet var Storbritannia, Frankrike, Russland og Tyskland stormaktene i Europa. Etter Den andre verdenskrigen stod USA og Sovjetunionen igjen som de to ledende stormaktene. Etter Sovjetunionens fall på begynnelsen av 1990-tallet var USA enerådende internasjonalt.

Det er viktig å huske at ingen stormakt er født stor. Dette kan godt eksemplifiseres med Kina som på få år har gått fra å være en regional stormakt – altså en stat med makt og innflytelse i sin region eller verdensdel – til å bli en internasjonalstormakt som kan ha stor innflytelse på verdenspolitikken.

I tillegg til dagens tre globale stormakter – USA, Kina og Russland – har vi også flere regionale stormakter som kjemper om innflytelse i sin region. Eksempler på disse er Saudi-Arabia og Iran, samt India, Pakistan og Sør-Afrika.

USA

USA ble en stormakt i etterkant av Den andre verdenskrigen, da de gamle europeiske stormaktene bukket under som et resultat av fem år med blodig krig på kontinentet. USAs økonomi gikk godt i årene som krigen varte og USA var hovedsakelig ikke utsatt for krigshandlinger på eget territorium. Landet var likevel ikke alene i toppen og måtte hele tiden passe på Sovjetunionen, som på mange måter fremstod som USAs likemann.

Etter Sovjetunionens fall i 1991 stod USA alene igjen på toppen. Spørsmålet som raskt steg til overflaten var: Hva i all verden skal vi gjøre nå? Etter flere tiår i bitter maktkamp med rivalen Sovjetunionen, var USA nå i en unik posisjon til å utøve sin vilje uten å ta hensyn til sin gamle rival. USA ønsket en stabil og fredelig verden, med seg selv i sentrum, hvor økonomien og velstanden kunne blomstre.

Spørsmålet var da om man skulle trekke seg helt tilbake, såkalt isolasjonisme, eller om USA – som eneste overlevende stormakt – skulle ta på seg rollen som verdenspoliti og håndheve de lover og regler som ble fattet gjennom FN-systemet.

USA valgte som vi vet sistnevnte og involverte seg i en rekke kriser og konflikter. Om man liker eller misliker USAs utenrikspolitiske prioriteringer i perioden etter Den kalde krigen er det ingen fasitsvar på. Faktum er at USAs prioriteringer i perioden fulgte et lett gjenkjennelig mønster som USAs allierte, deriblant Norge, og andre mindre mektige stater, kunne forholde seg til.

I etterkant av presidentvalget i 2016 var det imidlertid mange som fryktet at USA kunne velge å trekke seg vekk fra den internasjonale scenen. Med forretningsmannen og realitystjernen Donald J. Trump i spissen, så vi i økende grad et USA som revurderte gamle veivalg og prioritering.

Gamle avtaler og samarbeidsorganisasjoner ble satt til side der man kunne lage nye fordelaktige avtaler. I løpet av Trump sin første periode ble USA blant annet utmeldt av Verdens helseorganisasjon og trakk seg fra Paris-avtalen – en av de mest omfattende internasjonale klimaavtalene.

Med Trump som President ble USA også i større grad splittet, med mye etnisk diskriminering, rasisme og politisk uenighet. Sistnevnte førte til mye politisk ustabilitet som kulminerte i det voldelige angrepet mot USAs lovgivende forsamling (Kongressen) i januar 2021 etter at Biden vant valget i 2020. Her angrep Trump supportere demokratiet i USA på grunn av at Trump og andre høytstående politikere nektet å anerkjenne valgresultatet, stikk i strid med de demokratiske prinsippene som USAs politiske system er bygget på.

Innsettelsen av karriere politikeren Joe Biden som President i 2021 ga verden forhåpninger om at USA ville gå tilbake til sin tradisjonelle utenrikspolitikk. Eksempelvis tok Biden USA inn i Paris-avtalen igjen, og støttet Ukraina sterkt i krigen mot Russland.

Dette førte ikke imidlertid til en retningsforandring i USA og i 2025 ble Trump igjen President. I hans andre periode har Trump gått til flere angrep på demokratiet i USA, trukket USA ut av flere internasjonale organisasjoner, truet med å angripe allierte, startet handelskriger med allierte, kuttet støtten til Ukraina, kalt President Zelenskyj for en diktator, brutt folkeretten etter å ha «kidnappet» President Maduro fra Venezuela og startet en krig mot Iran.

Trump sin andre periode som President i USA har tydelig ført til alvorlige konsekvenser og ført til en verden i endring.

Russland

Etter Den kalde krigen lå Russland med brukket rygg, og landet kunne ikke lenger hevde å være en reel motvekt til rivalen USA. I etterkant ble flere taktikker prøvd ut, blant disse spede forsøk på samarbeid. Dette syntes imidlertid ikke å lyktes, og gradvis har stemningen mellom USA og Russland surnet.

Etter at president Vladimir Putin tok over roret ved årtusenskiftet er det stor enighet om at han har jobbet målrettet for å gjenreise Russland som en stormakt. De siste to tiårene har han også vist vilje til å bruke militærmakt for å utøve og sikre innflytelse internasjonalt. Eksempler finnes blant annet i konflikten mellom Russland og Georgia i 2008, annekteringen av den ukrainske Krim-halvøyen i 2014 og russisk innblanding i borgerkrigen i Syria i favør av Syrias tidligere diktator Bashar Al-Assad.

Det tydeligste og mest alvorlige eksempelet kom i 2022 da Russland invaderte Ukraina for fullt, og startet med det den største krigen på europeisk jord siden andre verdenskrig. Russland prøvde å få rask kontroll over hovedstaden Kyiv, regjeringen og President Zelenskyj, men etter flere mislykkede forsøk trakk Russland tilbake sine styrker til de østlige fylkene i Ukraina. I 2026 har krigen pågått i 4 år, med ingen snarlig løsning tilstede.

På tross av at viljen til å utøve makt åpenbart er tilstede, kan man stille spørsmål ved landets evne til å opprettholde innflytelse over tid. Russlands økonomi er ikke spesielt sterk – faktisk ikke mye større en Spanias. Det russiske forsvaret har blitt betydelig svekket under krigen mot Ukraina med rundt 1.2 millioner soldater døde eller skadet og betydelige ødeleggelser av materiell.

Det er derfor lite som tyder på at Russland per dags dato utgjør en reel motvekt til eller trussel for USA. Uavhengig av dette er og forblir Russland en viktig maktfaktor internasjonalt og landet kan utøve betydelig innflytelse mot Europa.

Kina

«La Kina sove, for når hun våkner vil hele verden skjelve» skal Napoleon ha sagt, og mye kan tyde på at han fikk rett. Kina har lenge hatt en enorm økonomisk vekst, og gått under klengenavnet «globaliseringens stormakt». Kina har også kunnet utøve stor innflytelse over sine mindre naboer, men den siste tiden kan det nå synes som Kina virkelig har våknet.

Gjennom det ambisiøse belte og vei initiativet har Kina over tid investert store summer i omfattende infrastruktur prosjekter på alle verdens kontinenter. Flere stater rapporterer nå om at de har problemer med å nedbetale gjelden til Kina, og mange ser med alvor på Kinas gryende mulighet til å bruke sin økonomiske makt til å få viljen sin internasjonalt. En måte å gjøre dette på kan være ved å tilby lave renter dersom et land med stor gjeld velger å stemme i tråd med Kinas ønsker innenfor FN-systemet. Kina har de siste årene blant annet investert store summer og ressurser i Afrika.

Etter invasjonen av Ukraina i 2022 har vi også sett et tettere samarbeid mellom Kina og Russland. Felles militære øvelser, tettere økonomiske bånd, større samarbeid i Arktis og kinesisk eksport av teknologi som Russland er avhengig av i krigen mot Ukraina. Dette betyr på mange måter at den autoritære aksen av land som prøver å utfordre og svekke vesten har blitt tettere sammen.

De siste årene har Kina også investert store summer i Folkets frigjøringshær som har som mål å utfordre USAs maktstatus internasjonalt og sikre egne interesser i nærområdene, spesielt Taiwan. President Xi Jinping har flere ganger det siste tiåret fortalt at Taiwan skal gjenforenes med Folkerepublikken Kina, uansett om det skjer fredelig eller gjennom makt. De store investeringene i militæret og militære øvelser rundt Taiwan viser at Kina er nær ved å ha både kapasiteten og villigheten til å gjennomføre akkurat dette.

Uansett er det fortsatt en usikkerhet om Kina kan måle seg med USA når det gjelder militærmakt, men Kina satser sterkt på forsvar og har etablert sine første oversjøiske marinebaser i Djibouti og Kambodsja.

I motsetning til Russland har Kina økonomien til å satse stort og det er tydelig at de gjør det.

Stormaktene har mulighet til å bruke sin makt til å fremme sine egeninteresser og til å påvirke utfallet av verdenspolitikken. Kampen om innflytelse som forekommer mellom verdens stormakter kalles ofte for stormaktsrivalisering eller stormaktsspill.

Dette «spillet» kan involvere de tre globale- eller ulike regionale stormakter. Noen ganger kan stormaktenes egeninteresser også påvirke utfallet av konflikter. Under Den kalde krigen så vi eksempelvis at stormaktene USA og Sovjetunionen støttet hver sin side i ulike konflikter for å sikre sin egen innflytelse.

Å kun ha en stormakt globalt, som i perioden etter Sovjetunionens, kalles å ha et unipolart system. Du har altså kun en pol, i motsetning til de faktiske polene på jorden – nord- og sydpolen – som er to poler. Under Den kalde krigen sier man at internasjonal politikk var bipolar med de to polene USA og Sovjetunionen på hver sin side.

På begynnelsen av 1900-tallet hadde man mange stormakter, det kalles et multipolart system. Ingen av stormaktene kunne hevde seg alene. Skiftende allianser, mistenksomhet og gjensidig opprustning var hverdagskost. Mange forklarer utbruddet av Den første verdenskrigen, som nettopp en gradvis eskalerende maktkamp mellom datidens mer eller mindre jevnbyrdige stormakter.

I dag kan man ikke lenger si at verden er unipolar. USA er ikke lenger alene i toppen. Russland og spesielt Kina blir stadig viktigere, og flere snakker om at vi er på vei tilbake til en multipolar verden med tre poler.

Å spå fremtiden er ikke lett, men hvis vi kikker tilbake i historien ser vi at hvem som er stormakt ikke er hogget i stein, og man behøver ikke mye fantasi for å kunne forestille seg at ting vil se annerledes ut i fremtiden. Imperier faller og imperier vokser frem. Dagens regelstyrte verdensorden, med FN-systemet i sentrum, er på mange måter et produkt av USAs fremvekst og storhetstid som stormakt.

Hva Kina ønsker å bruke sin makt til i fremtiden, dersom de befester sin stilling som «globaliseringens stormakt», gjenstår å se. Vil Kina se seg tjent med å beholde det eksisterende FN-systemet med fokus på verdier som demokrati, frihandel og universelle menneskerettigheter, eller vil de søke å endre status quo til fordel for noe helt nytt å revolusjonerende? Hvilke endringer som kommer, når de kommer og hva dette vil bety for internasjonal politikk, fred og stabilitet som sådan gjenstår å se.