Stormaktenes interesser i nordområdene

Internasjonal politikk er i dag preget av globale spenninger og stadig rivalisering mellom stormaktene USA, Russland og Kina. Dette gjør seg også gjeldende innenfor Norges viktigste strategiske ansvarsområde, nemlig nordområdene.

Den amerikanske undervannsbåten USS Hartford på vei gjennom isen i Arktis. Foto: Tyler Thompson / US Navy (offentlig eie). 

Begrepet «nordområdene» brukes om det sirkumpolare Arktis – geografisk definert som området mellom Nordpolen og polarsirkelen, inkludert Barentsregionen og Barentshavet. Innenfor dette området finnes det store forekomster av naturressurser som olje, gass, mineraler og – ikke minst – fisk. Med de senere årenes sikkerhetspolitiske utvikling og issmeltingen i Polhavet, har den internasjonale interessen for nordområdene økt, spesielt blant stormaktene. 

Det «lovløse» nord

Nordområdene blir ofte omtalt som ett av de få «lovløse» områdene i verden. Det er likevel slik at folkeretten også gjelder i nord. FNs havrettskonvensjon av 1982 er en del av folkeretten og regulerer hvem som eier hva i verdens havområder, inkludert i Arktis. Ifølge konvensjonen tilhører alt av territorialfarvann, økonomiske soner og landområder én av de åtte arktiske statene. Disse er Norge, Sverige, Danmark, Finland, Island, Russland, USA og Canada.

I henhold til havrettskonvensjonen har de arktiske statene blant annet rett på en økonomisk sone som strekker seg 200 nautiske mil (370.4 km) ut fra sin kystlinje. Havområdene utover dette er ansett som internasjonalt farvann og er ikke del av noen stats territorialfarvann – det er altså ingen nasjonale lover og regler som gjelder i disse områdene. Derfor finnes det i stedet en rekke internasjonale avtaler innen blant annet fiskeri, skipsfart og miljø som sier noe mer utdypende om rettigheter og plikter i disse områdene. 

Stabiliteten og forutsigbarheten i nordområdene skal først og fremst ivaretas av de arktiske statene. Det viktigste organet i den sammenheng er Arktisk Råd. I Arktisk Råd møtes de arktiske statene og representanter for arktiske urfolk for å diskutere muligheter og utfordringer i nordområdene. Rådets mandat omfatter miljø, klima og bærekraftig økonomisk utvikling, men det omfatter ikke sikkerhetspolitikk.

Nordområdenes strategiske betydning

Under Den kalde krigen var nordområdene en viktig brikke i det internasjonale stormaktsspillet, men siden har stabiliteten i Arktis vært relativt upåvirket av konflikter i andre deler av verden. Utviklingen de senere årene har imidlertid ført til økt internasjonal interesse for regionen og et fornyet fokus på nordområdenes strategiske betydning.

KNM Roald Amundsen, under ledelse av skipssjef Eivind Kvalvåg, drar på tokt til Svalbard for å hevde suverenitet i området. Foto: Jakob Østheim / Forsvaret.

Samarbeidet i nord er velfungerende på mange viktige områder, men innenfor forsvars- og sikkerhetspolitikken er situasjonen mer krevende. Dette ansees først og fremst som en konsekvens av Russlands militære modernisering og økte aktivitet i nord. Etter at Russland annekterte Krimhalvøya og involverte seg i det østlige Ukraina i 2014 har nemlig forholdet mellom øst og vest kjølnet til en temperatur som minner om nettopp Den kalde krigen.

Samtidig har den faktiske temperaturen i Arktis økt som følge av klimaendringer. Issmeltingen av Polhavet fører til at blant annet Russland og USAs nordlige kystlinjer gradvis mister noe av den naturlige beskyttelsen og bufferen mot bruk av militærmakt som helårsisen inntil nylig har gitt dem. Dette påvirker trusselvurderinger og hvordan de to stormaktene disponerer sine styrker, våpen og andre militære virkemidler. 

Issmeltingen åpner også for mer kommersiell aktivitet i nordområdene. Blant annet har Russland og Kina ambisjoner om å frakte mer gods gjennom Nordøstpassasjen. Dette har bidratt til økt internasjonal oppmerksomhet om både fordeler og ulemper ved bruk av denne ruten sammenlignet med tradisjonelle handelsruter. 

Nordområdenes strategiske betydning har altså fått en fornyet relevans som følge av klimaendringene og økt rivalisering mellom USA, Russland og Kina. Denne utviklingen har blant annet bidratt til at stormaktene har kommet med nye mål og strategier for Arktis. 

Russland

Slik som var tilfellet under Den kalde krigen, har nordområdene i dag en stor militærstrategisk betydning. Dette skyldes særlig plasseringen av Russlands strategiske atomvåpen på Kola-halvøya. Disse er essensielle for russisk avskrekking og annenslagsevne, og befinner seg kun 68 km fra Norges grense. Russland har derfor en grunnleggende interesse av å beskytte denne kapasiteten, samt å sikre den isfrie seilruten for sin Nordflåte fra Kola og ut i det nordlige Atlanterhavet og Norskehavet.

Russland har bygget ut både sin sivile og militære infrastruktur i Arktis. Landet har faset inn nye militære kapasiteter som gir styrket reaksjonsevne og forbedret evne til å ramme mål over lengre avstander med større presisjon. Dette ser vi i deres nye strategiske ubåter, missilprogrammet og styrkingen av det såkalte bastionforsvaret. Hensikten med alt dette er for Russland å beskytte sine strategiske kapasiteter frem til det som kalles GIUK-linjen (området mellom Grønland, Island og Storbritannia).

Den russiske styrkeoppbyggingen og militære moderniseringen kan imidlertid ha stor betydning for NATOs evne til å holde sjøveiene over Nord-Atlanteren åpne og tilgjengelige. Dette har ført til økt interesse fra USA for å være mer til stede i nord, blant annet for å følge utviklingen på russiske side.

USA

De senere årene har den amerikanske oppmerksomheten rundt de sikkerhetspolitiske aspektene i nordområdene økt. Blant annet har USA gjennomført regelmessige flygninger med strategiske bombefly over Barentshavet. For første gang siden 1980-tallet gjennomførte også den amerikanske marinen i 2020 operasjoner med overflatefartøy i området. 

Russlands militære modernisering og økte aktivitet i nord er imidlertid kun en medvirkende årsak til USAs fornyede interesse for nordområdene. Den kan nemlig i stor grad tilskrives Kina og dets økte globale ambisjoner, inkludert i Arktis. Et stadig tettere samarbeid mellom Russland og Kina gjør situasjonen desto mer krevende. 

Med sin nye strategi «A Blue Arctic» ønsker USA i dag å styrke sitt militære nærvær i nord. Dette innebærer blant annet flere amerikanske overflatefartøy og undervannsbåter i nordområdene, og en generelt økt militær tilstedeværelse i regionen.

I tillegg har USA inngått en bilateral avtale med Norge om militært samarbeid, kalt «Supplementary Defence Cooperation Agreement» (SDCA). En konsekvens av denne avtalen er at USA kan foreta infrastrukturinvesteringer i Norge og våre nærområder.

Kina

Kina har de senere årene rettet sin oppmerksomhet mot nord og publiserte blant annet sin første Arktis-strategi i 2018. Landet er riktignok ikke én av de åtte arktiske statene, men ble i 2013 tatt opp som observatør i Arktisk Råd. Klima- og polarforskning, samt økonomiske interesser blir fremhevet som viktige prioriteringer for det kinesiske engasjementet i nordområdene. 

Arktis inngår også i et prosjekt som kinesiske myndigheter kaller «Belt and Road Initiativ». Dette prosjektet handler blant annet om å gjøre investeringer som søker å styrke Kinas globale innflytelse og sikre støttepunkter for handel, samt øvrige økonomiske og politiske interesser. Landet er verdens nest største økonomi etter USA, og ønsker med andre ord å etablere sin økonomiske makt også i nordområdene. 

Vårt viktigste strategiske ansvarsområde

Norge er én av de åtte arktiske statene og har suverenitet over enorme havområder i nord. Samtidig er vi et lite land som har havnet i en geostrategisk skvis mellom vår viktigste allierte i vest og vår mektige nabo i øst.

KNM Roald Amundsen på tok til Svalbard for å hevde suverenitet i området. Foto: Jakob Østheim / Forsvaret.

Som naboland har vi stor interesse av et godt forhold til Russland, samt å holde spenningsnivået så lavt som mulig. På den andre siden er vi avhengig av effektiv avskrekking for å forsvare oss, og forholdet til USA og medlemskapet i NATO er grunnleggende for denne evnen. 

Nordområdene omtales ofte som vårt viktigste strategiske ansvarsområde. Det er derfor viktig for Norge å opprettholde Arktis som en fredelig og stabil region, basert på internasjonalt samarbeid og gjensidig respekt for folkerettslige prinsipper.

Dette blir imidlertid stadig utfordret som følge av de senere års sikkerhetspolitiske utvikling og issmeltingen i Polhavet. Den internasjonale interessen for nordområdene har økt, og hvordan stormaktene håndterer dette vil ha store konsekvenser for Norge i årene fremover. 

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.