Få dager etter president Trumps gjeninntreden ga han klare signaler om at han ville ha kontroll over Panamakanalen. Hva dreier egentlig dette seg om?
Panamakanalen er en av verdens mest strategisk viktige vannveier. Mer enn 14 000 fartøy passerer hvert år den smale kanalen. Hele 82 kilometer lang forbinder den Atlanterhavet med Stillehavet, gjennom Panamatangen. Kanalen har spilt en avgjørende rolle i global handel og geopolitikk siden den åpnet i 1914.
De største fartøyene som bruker Panamakanalen er kjent som «New Panamax» eller «Neo-Panamax» skip. Disse skipene er designet for å passe inn i de utvidede slusene som ble åpnet i 2016. New Panamax-skip kan være opptil 366 meter lange, 49 meter brede, og gå 15,2 meter ned i dybden. Disse dimensjonene gjør det mulig for større container- og tankskip å passere gjennom kanalen, noe som har økt kanalens kapasitet og effektivitet betydelig.
Byggingen av Panamakanalen
Ideen om en kanal gjennom Panama går tilbake til 1500-tallet, men det var først på 1800-tallet at konkrete forsøk ble gjort. Franskmennene, ledet av Ferdinand de Lesseps, startet byggingen i 1880, men arbeidet ble rammet av tekniske utfordringer og sykdommer som malaria og gul feber. Dette gjorde at prosjektet ble oppgitt.
USA tok over prosjektet i 1904 og fullførte kanalen i 1914, etter å ha forbedret de teknologiske løsningene og bedret helseforholdene for de som skulle bygge den.
I dag er Panamakanalen en kritisk faktor i global handel og sikkerhetspolitikk. Kanalen gir en kortere og mer kostnadseffektiv rute for skipsfart mellom Atlanterhavet og Stillehavet, noe som er av avgjørende betydning både økonomisk og militær strategisk. Det er derfor ikke overraskende at spenningsnivået rundt kanalen også kan være høyt.
Konflikter rundt kanalen
Panamakanalen har gjennom tidene vært sentrum for flere konflikter og spenninger. USA kontrollerte kanalen frem til 1999, noe som førte til en viss misnøye fra Panamas side, og ønske om nasjonal kontroll over den viktige vannveien. Torrijos-Carter-traktatene ble undertegnet i 1977, og var dokumentet som banet vei for at Panama skulle overta full kontroll over kanalen, som de altså overtok i 1999. På den tiden var det et stort etterslep i vedlikeholdet av kanalen.
Panamakanalen er svært viktig for Kina, som i dag er den neste største brukeren av kanalen, etter USA. Kinesiske selskaper har derfor investert betydelig i infrastruktur rundt kanalen, inkludert drift av havnene ved begge ender av kanalen, gjennom selskapet Hutchison Ports, som er et datterselskap av det Hongkong-baserte CK Hutchison Holdings. Selv om dette selskapet er børsnotert og ikke direkte kontrollert av den kinesiske regjeringen, er det underlagt tilsyn fra myndighetene i Hongkong. De kinesiske investeringene har skapt en del bekymring i USA.
Som de to største brukerne av Panamakanalen har både USA og Kina sterke interesser i å sikre fri og uhindret passasje gjennom den, for sine fartøy. Forstyrrelser i driften kan ha betydelige konsekvenser for global handel og sikkerhet.
Amerikansk press på Panama
Den økende kinesiske tilstedeværelsen er løftet høyt opp på dagsorden i USA. Amerikanske myndigheter frykter at Kina kan bruke sin innflytelse til å begrense amerikansk tilgang til kanalen i en krisesituasjon. Dette har ført til politiske diskusjoner i USA om muligheten for å kjøpe tilbake kontrollen over kanalen.
Panamas regjering har på sin side gjentatte ganger understreket at de driver kanalen basert på nøytralitetsprinsipper, og at alle land skal ha lik tilgang. Allikevel har USA i det siste lagt betydelig politisk press på Panama. USAs utenriksminister Marco Rubio besøkte nylig landet, og krevde at de umiddelbart kuttet kinesisk innflytelse rundt kanalen. Dette resulterte i at Panama lovet å stoppe en viktig avtale med Kina.
De kinesiske investeringene har bidratt til økonomisk vekst og utvikling for Panama, og Kina er en viktig handelspartner for landet. Nå kan det amerikanske presset føre til tap av fremtidige investeringer og økonomiske muligheter. Panama har dermed havnet i krysspress fra to rivaliserende stormakter.
Geopolitisk spenning og stormaktsrivalisering
USA og Kina er utvilsomt konkurrerende stormakter på verdensarenaen. Med trusler om nye tollbarrierer og tendenser til handelskrig, ser konkurranseforholdet ut til å forsterke seg også fremover. Kinas rolle i Panamakanalen er et tydelig eksempel på hvordan økonomiske investeringer kan omsettes til geopolitisk innflytelse. USA på sin side ser på Kinas økende innflytelse i Panamakanalen som en betydelig sikkerhetstrussel. Mens Panama forsøker å balansere mellom stormaktene, vil kanalens fremtidige rolle sannsynligvis fortsette å være en kilde til internasjonal spenning.
Panama må også håndtere sikkerhetsmessige bekymringer. USA frykter at kinesisk kontroll over havnene kan brukes til å begrense amerikansk tilgang til kanalen i en krisesituasjon. Dette kan føre til økt militær tilstedeværelse og sikkerhetstiltak fra USA, noe som kan påvirke Panamas suverenitet og nøytralitet.
Det har også vært økonomiske tiltak og analyser fra USAs side, for å bidra til å sikre at amerikanske interesser blir ivaretatt. Blant annet har de vurdert hvordan USA kan styrke sin egen infrastruktur og justere handelsruter, for å redusere avhengigheten av Panamakanalen
Konklusjon
Panamakanalen er mer enn bare en ingeniørbragd; den er en livsnerve for internasjonal handel og en strategisk brikke i global politikk. Dens historie er preget av konflikter og samarbeid, og dens fremtid vil sannsynligvis fortsette å være av stor betydning for verdens stormakter.
Panama står dermed overfor betydelige utfordringer, som følge av den økende kinesiske innflytelsen og USAs reaksjoner. Landet må forsøke å navigere en kompleks geopolitisk situasjon, for å sikre økonomisk stabilitet, politisk uavhengighet og nasjonal sikkerhet. Og det er ingen enkel oppgave.