Biden og Putin: Cybersfæren og strategisk stabilitet

En ny vind blåser i Det hvite hus. Joe Biden konfronterte Vladimir Putin med både nettroll og menneskerettigheter under deres første møte. Begge ledere brukte likevel anledningen til å understreke at ingen ønsker en ny kald krig.

Biden og Putin sitter på hver sin side av en globus, med sine respektive flagg bak seg.
Presidentene Biden og Putin i Genéve. Foto: TASS/Kremlin.ru (CC BY 4.0).

Forholdet mellom USA og Russland har gjennom historien vært turbulent. I nyere tid har de vært allierte under Den andre verdenskrig, bare for å befinne seg i en kald krig med hverandre i fire tiår etterpå. Etter murens fall sank spenningen, men det siste tiåret har vært preget av tiltagende rivalisering og anspent kommunikasjon.

Den forrige amerikanske presidenten skapte furore og sjokkerte selv sine egne tilhengere da han møtte Russlands sterke mann. Mens Donald Trump omfavnet en stadig mer autoritær russisk leder, deler ikke president Joe Biden sin forgjengers fascinasjon. Til tross for dette var han initiativtakeren til toppmøtet i Genève. Det var forventet at han ville være langt hardere i den diplomatiske klypen, og flere spekulerte i hvor listen ville legges under det første møtet med Putin. Det viste seg at Biden hadde flere saker på agendaen: menneskerettigheter, strategisk stabilitet og cyberatferd.

Bakteppet før møtet

Under Trump fant amerikansk etterretning utstrakt russisk innblanding i 2016-valget. Målet fra russisk side skal ha vært å undergrave landets demokratiske prosesser. På tross av dette uttalte Trump, under sitt første møte med Putin, at han stolte mer på den russiske presidenten enn på eget lands etterretningsmyndigheter. Han forble lojal til dette standpunktet gjennom hele sin presidentperiode, og gjentok budskapet i forbindelse med Biden og Putins møte. Trump ble hudflettet for å neie for autokratiske ledere. Anklager om å ha forrådt det amerikanske demokratiet haglet, fra representanter både innenfor og utenfor sin egen krets.

Russlands destabiliseringsoperasjoner i sine nærområder, anneksjonen av Krim-halvøya og en lang rekke cyberangrep mot andre stater er eksempler på at russisk utenrikspolitikk har tatt et tydelig steg i mer selvhevdende retning. Påvirkningsoperasjoner som involverer cyberaktivitet, eksempelvis hacking og falske nyheter, har blitt et økende problem for vestlige land. Samtidig er det høyst uklart hvor grensen går for at cyberaktivitet blir en krigshandling.

Cyberangrep og påvirkningsoperasjoner

Bidens hovedbudskap under møtet var nødvendigheten av å sette opp kjøreregler og røde linjer når det kommer til statlige cyberoperasjoner. Han etterlyste normer for akseptert atferd, og dermed også normer for uakseptabel adferd, i cyberdomenet. Cybersfæren har blitt en stadig viktigere arena for mellomstatlig konkurranse og politisk rivalisering. Biden går nå i bresjen for at stater utvikler rammer for hvordan man skal forholde seg til hverandre. Dette inkluderer også hva slags reaksjoner man kan forvente på ulike former for fiendtlig cyberaktivitet.

En stor gruppe menn i uniform, ute, det er gress på bakken
De umerkede soldatene, eller såkalte «små grønne mennene», under Krim-krisen. Foto: Anton Holoborodko (CC BY-SA 3.0).

Å sette grenser for hva som kan hackes før man har gått for langt, eller hvor mange elementer av et samfunn man kan undergrave før det er for mye, er ingen lett oppgave. Folkeretten har ikke blitt oppdatert til å gjelde for det ikke-fysiske domenet. Ei heller blir det noe lettere av at det er nettopp disse gråsonene som utnyttes til det fulle når russiske trollfabrikker settes i gang, samtidig som det for eksempel sendes umerkede soldater til et annet land. Forvirringen gir økt mulighetsrom. Det er lite trolig at Putin vil gi bort et av sine beste strategiske kort for å gi Vesten klare kjøreregler for proporsjonal respons.

Hackerangrep eller påvirkningsoperasjoner mot NATO-land har vært skreddersydd for å holdes under terskelen for å utløse Artikkel 5. Hvor den røde linjen går er imidlertid ikke klart, på tross av at NATO offisielt har bekreftet at et cyberangrep av stort nok omfang kan utløse Artikkel 5. Det kan dermed være en fordel for russiske myndigheter å vite hvor grensen går.

Strategisk stabilitet

Disse felles kjørereglene og røde linjene går til kjernen av å opprettholde fredelige relasjoner, men også det som gjerne kalles «strategisk stabilitet» mellom NATO og Russland. Det er i alles interesse at det sikkerhetspolitiske forholdet mellom dem er stabilt. Det involverer tross alt de to største atomvåpenstatene i verden.

Biden og Putins møte var på mange måter en felles øvelse i beroligelse av hverandre. I følge Putin handler ikke dette om tillit, men om egeninteresse. Man kan anta at Biden har en tilnærmet lik holdning. Om det ikke er vakkert, så er det i det minste en pragmatisk innstilling fra begge parter. Det kan også vise seg langt mer fruktbart for å sørge for stabilitet, enn store ord og løfter.

De siste ti årene har vi sett opprustning og modernisering av både russiske og amerikanske atomvåpenarsenaler. Et marerittscenario for samtlige parter ville vært at en cyberoperasjon krysset noens røde linje, og førte til en konflikt som ingen ønsker. Dette er ikke bare viktig for Biden og USA, men for internasjonal sikkerhet.

En atomvåpeneksplosjon med den karakteristiske, sopp-formede skyen stigende opp over himmelen.
Atomkappløpet var definerende for Den kalde krigen. Ingen ønsker en gjentakelse av ustabiliteten som fulgte med. Foto: National Nuclear Security Administration/Nevada Site Office (offentlig eie).

Hva kom ut av møtet?

Bidens fokus på menneskerettigheter, demokrati og cyberdomenet var slik sett ikke tilfeldig sammensatt. Demokratiske stater og deres åpne samfunn er nødvendigvis mer sårbare for påvirkningsoperasjoner enn lukkede og autoritære stater. Pakket inn i Bidens agenda er en advarsel til Putin og andre ledere av samme støpning om at demokratiske friheter skal beskyttes, trass i hvor lite sistnevnte måtte bry seg. Den amerikanske presidenten var relativt tydelig i talen da han understreket at amerikanske cyberkapabiliteter er gode, og at både han og Putin vet det. Skulle tålegrensen krysses, er det ikke lenger utenkelig at USA tar igjen. Den russiske responsen på å ta opp menneskerettigheter og hackerangrep var – som forventet – å blånekte.

Opptakten til møtet innebar blant annet innføring av nye amerikanske sanksjoner mot Russland og at de to kalte hverandre mordere. Selve møtet var likevel en affære preget av at begge parter var interessert i å berolige hverandre. Putin var, i alle fall utad, lettet over at den nye innehaveren av Det ovale kontor er mer erfaren og mindre uforutsigbar enn sin «fargerike» forgjenger. Biden ønsket imidlertid ingen en felles pressekonferanse etter møtet. På mange måter var det et så vellykket møte som man kunne forvente, gitt at relasjonen er på et bunnpunkt.

Både Biden og Putin er klare over at de på mange måter står overfor større problemer enn hverandre. Krigen i Syria, Irans atomprogram, situasjonen i Afghanistan og forholdet til Kina er bare en liten håndfull eksempler på at de to har en hel del arbeid foran seg som krever samarbeid. Et konstruktivt møte mellom de to stormaktene er en sped begynnelse, men samtidig nødvendig for å kunne ta videre steg framover.

Meld deg på nyhetsbrev

Vil du få med deg siste nytt fra oss? Meld deg på vårt nyhetsbrev.